Ridder for innsats på Universitetet i Bergen

Professor emerita, Karen Blaauw Helle, har hatt et forhold til Universitet i Bergen (UiB) helt siden 1953, og egentlig enda litt lenger. Nå har Helle, som er fått St. Olavs orden for sin innsats.

Nylig overrakte fylkesmann Lars Sponheim henne St. Olavs Orden, ridder av 1. klasse, til henne.

Grunnsteinen til UiB

— Jeg tror jeg må være en av få gjenlevende som var med da grunnsteinen til UiB ble lagt ned, sier Helle til På Høyden.

Helle forteller om den kalde novemberdagen i 1946 der hun som sjuendeklassing var til stede da kong Haakon 7. kom til Bergen i anledningen.

— Det var veldig stas.

Men det er ikke tilstedeværelsen i 1946 som nå har gitt henne St. Olavs orden. Det er det hun har gjort ved Universitetet i Bergen fra 1953.

Grunnstein ved Oxford

Etter å ha tatt reallinjen på gymnaset, tok den unge Karen Blaauw forberedende ved UiB våren 1953. Fra høsten samme året studerte hun kjemi. Hovedfaget tok hun i biokjemi, som den første ved UiB.

– Biologisk kjemi hadde et voldsomt oppsving, etter at Watson og Crick hadde oppdaget den genetiske kodens hemmeligheter i 1953. Men for å studere biokjemi måtte man til utlandet. Det var en uhorvelig mengde stipender å få, så jeg reiste, som mange andre, til USA, forteller Helle.

Hun ble i Seattle i bare ett år, selv om hun kunne blitt der i flere. Hjemme ventet forloveden. Det unge paret giftet seg, og ektemannen ble med til Oxford. Helle hadde nemlig fått et nytt stipend for å kunne dra dit.

Har forsket på stressfysiologi

I Oxford fant Helle kimen til det som ble hennes livslange forskningsprosjekt, og som er grunnen til at hun fikk St. Olavs orden: Fysiologisk kjemi med vekt på adrenalinets lagringsmekanismer.

Fysiologisk kjemi med vekt på adrenalinets lagringsmekanismer. Hun har blant annet forsket på chromogranier, og særlig chromogranin A. Det er et ledsagerprotein til adrenalin, som bremser virkningen av adrenalin, for å begrense stressaktiviteten. En økning av chromograniner i blodbanen har vist seg å kunne henge sammen med både hjertesvikt, nyresvikt og kreft.

— Det har tatt femti år å finne chromograninets normale funksjon i blodbanen; et møysommelig puslespill. Til slutt var det kollegene mine i Italia som fant svaret, smiler Helle.

Alle kjente alle

Hun beskriver møtet med UiB i 1953 som en åpenbaring. Hele UiB bestod av 300 studenter, fem ansatte i universitetsadministrasjonen og vitenskapelig ansatte som var henrykt over å ha studenter. Det førte til at alle kjente alle.

— Vi satt sammen på museets store lesesal, der den nye aulaen er nå. I det gamle studenthuset, som var en villa, hadde vi samlingsrom i kjelleren. Studentsamskipnaden holdt til i andre etasje. Når Studentersamfunnet hadde møter i Håndtverker og Industriforeningens hus, møtte akademikere i alle aldre opp, til foredrag, debatter og dans. Dagens studenter har mistet mye, nå har de bare kontakt med sine egne kullinger, sier Helle.

Etter Oxfordoppholdet fikk hun kjapt jobb ved de nyopprettede prekliniske instituttene. Her var det mange stillinger, og få søkere. Helle kommenterer tørt at de nyansatte amanuensene nok egentlig burde vært vit.ass.-er. Etter å ha arbeidet noen år, søkte Helle universitetsstipend og fikk det. Doktorgraden ble levert i 1971, og hun ble dosent i 1974 og professor i 1983.

Var hjemme med babyen i en måned

Barna, en sønn og en datter, ble født etter at Helle hadde fått amanuensisstilling ved Biokjemisk institutt. Med praktikant hjemme kunne hun gå kjapt tilbake til arbeidet. Fødselspermisjonen var bare tre måneder, men etter å ha fått sitt andre barn turte hun ikke å være hjemme mer enn en. Etter første permisjon opplevde hun nemlig at utstyret hennes ble borte.

— Jeg tok barnet med. Vi hadde også barnepark, og senere barnehage, like ved, og besteforeldre i nabohuset. Da barna ble større, kunne de selv komme til laben om de lurte på noe, vi bodde ikke langt unna, forteller Helle.

Hun var aktiv i organisasjonen Småbarns Vel, som arbeidet for både lekeplasser, barnehager og for å gjøre det lettere for barn på sykehus. I 1969, da Husmødrenes barnehager ble truet av nedleggelse, troppet Helle troppet opp hos daværende ordfører Harry Hansen sammen med en annen foreldrerepresentant, men ble kastet ut. De fikk grei beskjed: «Tror dokkar eg vil stilles til veggs av nokken husmødre?», sa Hansen ifølge Helle. Men det ordnet seg.

Bok om Danielsen

I 2004 var det slutt. Karen Helle fylte 70 år og gikk over til å bli professor emerita. Men helt pensjonist ble hun på ingen måte. De siste årene har hun, i tillegg til å samarbeide med kolleger i Italia, arbeidet mye med vitenskapshistorie. I fjor kom boken hun har skrevet om overlege Danielsen ut.

Helle forteller at interessen hennes for vitenskapshistorie ble vekket da hun var ung stipendiat i Oxford. Forskerne der var interessert i den historiske bakgrunnen for ideer, og veilederen hennes var opptatt av Fridthjof Nansen.

— Nansen hadde arbeidet med nevrohistologi allerede på 1880-tallet, med slimål som forsøksdyr. Jeg fikk beskjed om å reise hjem og studere slimålens hjerte, sier Helle.

Da Helle fordypet seg i museets historie, fant hun også frem til  overlege Danielsen, den første i Norge som beskrev den spedalske sykdommens forskjellige faser. Han trodde spedalskhet var arvelig, i motsetning til hans senere svigersønn, Gerhard Henrik Armauer Hansen, som viste at spedalskhet skyldtes et smittestoff.

— Danielsen ga Armauer Hansen, hans underlege, all mulig støtte. Danielsen var på mange måter en mer interessant personlighet enn både Armauer Hansenog Wilhelm Frimann Koren Christie. Christie var viktig som stortingspresident og grunnlegger av Bergens Museum, mens Danielsen som preses for museet i mange år moderniserte systemet, særlig den naturvitenskapelige delen.  Han var også stortingsmann og initiativtaker til ulike kulturelle tiltak i byen, forteller Helle engasjert.

Ikke planer om å bli helt pensjonist

For halvannen uke siden ble Karen Helle utnevnt til Ridder av  St. Olavs orden av H.M. Kongens sendemann, fylkesmann Lars Sponheim. Helle forteller at hun har visst om tildelingen siden mai.

Hun har ingen planer om å bli pensjonist på heltid.

— Det er et privilegium å være pensjonist når man selv har en forskningsinteresse. Da kan man fortsette med arbeidet. Det er en fordel vi i akademia har.