Kunnskapsbygging i sosialt arbeid

Vier sosialt arbeid tilstrekkelig oppmerksomhet til, og har nødvendige redskaper til, samfunnsoppdraget, spør professor Mona Sandbæk blant annet i dette innlegget.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

(Dette innlegget ble hold på fagseminaret under lansering av grunnboka Sosialt arbeid, 28.oktober)

Takk for invitasjonen til å si noen ord ved lanseringen av boka Sosialt arbeid. En grunnbok.

 

Jeg har lest boka med stor interesse og kan si uten forbehold at jeg betrakter den som en viktig, nyttig og velskrevet bok!  Gratulerer til forlag, redaktører og hver enkelt forfatter. Boka er omfattende, og jeg kommer ikke til å kommentere på alle aspekter eller kapitler i denne 20 minutters innledningen. Men altså: Gratulerer til hver enkelt av dere.

Oppdraget jeg fikk å snakke om var tredelt: 

 Er vi i stand til å gripe eventuell negativ utvikling innen vårt eget fagfelt?

Mona Sandbæk

1:) Hvordan bygge kunnskap i sosialt arbeid, 2) slik at den ikke blir borte i engelske tidsskrifter 3) Betydningen av å utvikle kunnskap/lærebøker for profesjoner/fag. 

Jeg vil komme inn på alle disse punktene, men under overskriften: Kunnskapsbygging i sosialt arbeid: Betydningen av fortid, nåtid og framtid. Denne overskriften ble valgt fordi boka forholder seg til alle disse aspektene, noe som gjør den til et viktig bidrag i kunnskapsbyggingen i sosialt arbeid.

Først om historien:

Boka går altså også tilbake til sosialt arbeids historie og røtter. Ifølge introduksjonen har intensjonen vært å lage en bok for framtida uten å gi avkall på fagets faglige arv. Det er en god og gledelig intensjon - som følges opp. Den er gledelig fordi det er et grunnleggende trekk ved akademisk virksomhet å vise hvilke skuldre du står på. Du kan rise eller rose, men skal kjenne de arbeidene det bygges på.

Litteraturlister er nyttige for å vurdere faglige bidrag, de sier mye om forfatternes kunnskapsnivå, perspektiver og åpenhet. Jeg ville gjerne hatt referanser etter hvert kapittel, noe som gjør det enklere å vurdere hvert bidrag opp mot slike standarder. Kanskje kan dere tenke på det til neste utgave – skjønt boka allerede er ganske omfattende og den samlede litteraturlista viser at dere tar den faglige arven på alvor. Så en av årsakene til at vekten på sosialt arbeids historie er gledelig, er at det er en god akademisk tradisjon.

En annen årsak er at det holder faget historie levende og viser kontinuiteten i sosialt arbeids kunnskapsbase og hvilke temaer som går igjen. Jeg vil gi to eksempler:

«Personen i situasjonen; forholdet mellom individ, grupper og samfunn»

Dere tror det kanskje ikke, men denne formuleringen fyller meg fortsatt med entusiasme. Hvorfor? Fordi sosialt arbeids tosidige fokus både på personene og de situasjonene de befinner seg i, dreier seg om hvordan mennesker lever livet sitt i verden. De fleste samfunnsvitenskapelige disipliner beskjeftiger seg med dette spenningsfeltet, men vårt fag har også en handlingsdimensjon som jeg setter høyt. 

Mitt foretrukne sitat om forholdet mellom «the man and his environment», er formulerte av Germain & Gitterman (1981:31): «The ecologcial focus on universal life processes reminds social workers that supporting people’s strengths and reducing environmental barriers to growth and adaption are their foremost concern».

Under forberedelsen til høstens undervisning, lette jeg gjennom en bunke gamle dokumenter som jeg har arvet etter Mari-Anne Zahl. Der fant jeg en anmeldelse av akkurat denne publikasjonen som jeg ikke hadde lagt merke til før. Den var skrevet av James Whittaker som var veilederen min under arbeidet med doktorgraden ved University of Washington i Seattle. I sin anmeldelse ga han G & G honnør, men var også kritisk til hvilke redskaper sosialt arbeid egentlig hadde for å beskjeftige seg med samfunnsforhold?

Dagen før hadde jeg lest artikkelen Dual ideals and single responsibilities ved Kleppe, Heggen og Engebretsen, som drøfter nettopp hvordan sosialt arbeid ivaretar disse doble forpliktelsene. De stiller som James Whittaker spørsmål ved om sosialt arbeid vier tilstrekkelig oppmerksomhet til, og har nødvendige redskaper til, samfunnsoppdraget.

Om vi gjør det, kommer jeg tilbake til.

Men poenget her er at Germain og Gitterman – som en lang rekke andre forfattere - videreutvikler tidligere arbeider om forholdet mellom individ og samfunn, deres artikkel kritiseres presist og relevant av en kollega (J.W.), og de samme dilemmaene undervises det i og skrives om i dag.

Dette viser for meg at diskursene i sosialt arbeid er levende og relevante. At det reises kritikk og ikke er noen «løsning» eller endelige svar, er som det skal være, etter min vurdering.

Mary Richmond er et annet godt eksempel fra sosialt arbeids historie.

Hennes bok What is Social casework tar opp temaer som er overraskende aktuelle i dagens diskusjoner om sosialt arbeid.  Hun skriver om betydningen av holdninger og oppfordrer sosialarbeidere til å se etter styrker, noe å bygge på hos den personen det gjelder.

Menneskene må videre forstås i sin kontekst; hvor kommer de fra, religion, sted, historie. Hun oppfordrer sosialarbeidere til å tenke alternativt; tilby tiltak som stimulerer og oppmuntrer, og som gir rekreasjonsmuligheter som så mange barn og mødre mangler, som hun formulerer seg.

Det minner meg om en av Elisabeth Larsens artikler om hvordan dagens barnevernmødre savner økonomisk støtte til å gjøre hyggelige ting sammen med barna sine. Pengene går til andre som tar seg av ungene, avlastnings- eller fosterfamilier, det blir ingen midler igjen til dem. Jeg frykter at dagens barnevernsfamilier alt for sjelden blir spurt om de trenger rekreasjon eller støtte til positive felles opplevelser med barna sine.

Mary Richmond trekker videre fram betydningen av strukturelle og materielle forhold samt helse, og anbefaler å gjenoppta kontakt med slekt. Bare i disse korte eksemplene ser vi paralleller til aktuelle diskusjoner om myndiggjørende praksiser, konstruktivt brukt av skjønn og mobilisering av familie gjennom for eksempel familieråd og liknende tiltak!

Så mye om verdien av historiske perspektiver.

Tilbake til kunnskapsbygging i sosialt arbeid – og betydningen av nåtid.

Hovedtyngden i fagutvikling må ligge i analyser og anbefalinger om sosialt arbeids praksis og utfordringer her og nå! Boka har mange gode innfallsvinkler. Den streker opp kjente trekk som preger dagens samfunn som globalisering og et flerkulturelt samfunn, høyere levealder med flere eldre og teknologiske utviklinger.

Boka definerer sosialt arbeid som et fag, en profesjon og en akademisk disiplin. For å beskrive hva sosialt arbeid er i dag går forfatterne veien om hva sosialarbeidere gjør i praksis: De arbeider med enkeltindivider og grupper med mennesker; fra de bitte små til de som er i ferd med å avslutte livet – innenfor offentlig, frivillig eller privat sektor.

Sosialt arbeid omfatter også samfunnsarbeid, administrasjon, undervisning og forskning. Bokas innholdsfortegnelsen fungerer som et prisme som viser de mange innfallsvinklene til faget. Den er også inne på det tosidige forholdet mellom sosialt arbeid og politikk.  Ifølge Lovelock & Powell berører politikk og sosialt arbeid det stadig tilbakevendende spørsmålet: Hvordan skal vi leve sammen? Dette antyder hvor eksistensielle og grunnleggende temaer sosialt arbeid beskjeftiger seg med.

Dette bringer meg over til sosialt arbeids kunnskapsbase.

Når vi tar i betraktning det eksistensielle ved sosialt arbeid sammen med den bredden i sosialt arbeids virksomhet som boka beskriver, hvorfor skulle ikke kunnskapsbasen være sammensatt og kompleks? Dette presenteres ofte som en kritikk mot sosialt arbeid, men kan det ikke snarere ses som en betryggelse?  

Dessuten; er det bare sosialt arbeid som har flytende kunnskapsgrenser og bruker flere kilder?

I juli 1998 var jeg til stede ved den 14th World Congress of Sociology i Montreal. Her hørte jeg på talen til Immanuel Wallerstein, presidenten for sosiologenes verdensorganisasjon: The heritage of Sociology, the Promise of Social Science.  Jeg forventet at han skulle snakke om sosiologiens fortreffelighet.

I stedet var hans hovedbudskap at vi må skape en ny åpen kultur, ikke av sosiologi eller andre disipliner, men av sosialvitenskap, forankret i en epistemologisk forenet kunnskapsverden. Han hadde dyp kjennskap til andre vitenskaper, presenterte deres perspektiver på en respektfull måte og antydet hvordan innsikter fra andre disipliner hadde hatt innflytelse på sosiologien.

Han foretrakk altså å snakke om en sosiologisk kultur og ikke en sosiologisk disiplin. Selv en mer løst definert sosiologisk kultur utfordres av andre disipliner og trekker på deres bidrag. Han hevdet at i lys av permanent usikkerhet, representerer ikke pluralisme en svakhet, men uendelige muligheter. I møte med usikkerhet og «ignorance» er den verste akademiske synden å beskytte eget territorium, det er også den største hindringen for å nå klarhet.

Å høre en ledende sosiolog uttrykke en så åpen holdning og argumentere for at ikke noe kunnskapsfelt er selvtilstrekkelig, gjorde et dypt inntrykk.

Tilbake til spørsmålet om sosialt arbeid lever opp til sitt doble mandat om å forholde seg både til individ og samfunn?

Boka nevner mange eksempler på sosialt arbeids samfunnsengasjement. Det er et viktig poeng for forfatterne å framheve det sosiale i sosialt arbeid. Svaret på om faget gjør begge deler, kommer nok an på hvordan vi definerer det.

Jeg har faktisk aldri tenkt at det doble mandatet skal utøves i hver enkelt sak, men at den kunnskapen som aggregeres gjennom enkeltsakene kommer til uttrykk i blant annet sosialpolitisk og i politisk påvirkningsarbeid.

I 1980-årene var jeg sosialpolitisk sekretær i NOSO (Norsk sosionomforbund). Hvert år leverte vi, sammen med barnevernspedagogene og vernepleierne, innspill til statsbudsjettet. Vi foreslo 500 millioner i øremerkede midler til den kommunale barneverntjenesten i mange år før dette ble en realitet, vi uttalte oss om ny lovgivning innenfor barnevern og sosiallovgivning, var pågående for å øke satsene for økonomisk sosialhjelp og gjøre dem like. Slik arbeider jo FO (Fellesorganisasjonen)  fortsatt.

Observasjoner fra sosialarbeidere om uverdige forhold danner grunnlaget for fortløpende engasjement og innspill. Sosialpolitiske perspektiver er videre til stede i undervisning, i studentenes oppgaver, i doktorgrader og i forskning.  Og i denne nye boka. Jeg mener derfor at det sosiale i sosialt arbeid har vært og er til stede, men det ivaretas ikke i tilstrekkelig grad, her kan faget komme mye lenger.

Og dette bringer meg over til det tredje punktet i innlegget mitt, nemlig framtidsperspektiver i fagutviklingen i sosialt arbeid: Boka peker på perspektiver framover, men det jeg vil drøfte her er om sosialt arbeid er raske nok til å fange opp velferdspolitiske endringer? Er vi også i stand til å gripe eventuell negativ utvikling innen vårt eget fagfelt?  Skal slike perspektiver inn i fagbøker? Eller passer fagartikler bedre?  Jeg vil bruke to eksempler for å illustrere dilemmaene:

Utviklingen av velferdsstaten:

Sosialt arbeid i Norge plasseres i konteksten av vår velferdsstat – som vanligvis beskrives som universell og generøs. Flere kapitler i boka omhandler velferdsstaten eksplisitt, andre har den mer som et bakteppe.

Som vi vet skjer det til dels dramatiske endringer i velferdsstaten. Piketty har i boka The capital in the 21 century vist at økonomisk og sosial ulikhet er på framvekst i Europa og i Norden. Dette har skapt diskusjon og i Samtiden 1/2015 går Rolf Aaberge Piketty etter i sømmene. Men også en Fafo-rapport (Dølvik et al 2015) publiserer resultater som er verdt å merke seg.

Kort og litt upresist oppsummert: Selv om inntektsulikhet fortsatt er blant de laveste i verden, har den økt kraftig fra 1990- årene. Hvis disse tendensene fortsetter, vil de nordiske landene om 30 år knapt leve opp til det som i dag kjennetegner de nordiske velferdsmodellene.

Burde disse faresignalene – som vel er mer en faktisk utvikling enn bare faresignaler - kommet tydeligere til uttrykk?  Eller egner slike utviklingstendenser seg mer for artikler?

Et annet eksempel er diskusjonen om utviklingen innen barnevernfeltet.

Denne omhandles ikke bare i Hillestad Thune med fleres bekymringsmelding og avisoppslag, men også i fagartikler, for eksempel artikler skrevet av Nicole Hennum fra 2010.

Her utfordrer hun rådende forståelser av barnets beste og deler av den praksisen som har utviklet seg innenfor barnevernfeltet, ikke minst overfor minoritetsfamilier. Den manglende oppmerksomheten disse artiklene har fått, kan ses som et uttrykk for at kunnskap kan bli borte i engelske artikler slik jeg ble bedt om å kommentere på. Samtidig, at de er med i bokas litteraturliste, kan ses som et uttrykk for det motsatte, de har ikke blitt borte. Å svare på, innarbeide eller kommentere de temaene artiklene tar opp, krever omfattende analyser som kanskje ikke hører hjemme i en fagbok, men heller i artikler.

Men som fag/profesjon/akademisk disiplin må sosialt arbeid diskutere utviklingen på disse og flere andre områder, hvis samfunnsmandatet skal tas på alvor – det gjelder også når vår egen praksis kommer i søkelyset!

Avslutningsvis noen ord om verdier

Det er uvurderlig med lærebøker av denne typen – ikke løsrevne artikler, men kapitler som utgjør en helhet, bygger på og viser til hverandre.  Lærebøker skal vare noen år, hovedtyngden av kunnskapen må dreie seg om hvordan forholdene er nå, samtidig som historien trekkes inn. Dette synes jeg boka gjør på en veldig god måte. Om den i større grad burde grepet utfordringene og nye trender, kan diskuteres.

Boka handler om kunnskapsbygging og kompetanse, om evaluering av eget arbeid, om samarbeid med andre, men også om verdier. Jeg er glad for at boka trekker fram yrkesetiske retningslinjer og tradisjonelle verdier og etikk både i et eget kapitel og innbakt i de enkelte tekstene.

Ikke bare i praktisk sosialt arbeid og undervisning, men også i samfunnsforskningen har det betydning hvordan vi forholder oss til mennesker, både som informanter og hvordan vi representerer dem i det vi skriver.

Nå vil jeg foreta en rask omkledning og ta på meg en t-skjorte fra Europarådet med teksten:

«Everyone shall enjoy the rights secured in the HR Convention, whatever the color of their skin, their sex, language, political or religious convictions or their origins».

Uansett hvor i sosialt arbeids mangfoldige verden en befinner seg, er det mitt ønske at vi skal være fyrtårn for disse verdiene!

Les også: Ny bok i sosialt arbeid på pensum allerede

Irene Levins innlegg under lanseringen: Vi håper boken beveger fagfeltet

 

 

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS