Sykepleierutdanningen er en av dem som nå har nye nasjonale retninglinjer ute på høring. Foto: Mina Ræge

Nytt styringsverktøy for sosial- og helsefagene

Ny styring. Blir profesjonene gitt frihet til å bygge opp programmene sine basert på faglig, gode argumenter og virkemidler, fremfor uønsket detaljstyring, har vi nå en alle tiders mulighet for å reetablere utdanningene, skriver Lars Rune Halvorsen og Jon Arne Løkke.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

(Kunnskapsdepartementet sendte i går ut forslag til nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene på høring. I denne omgang gjelder det barnevernspedagog-, bioingeniør-, ergoterapeut-, fysioterapeut-, radiograf-, sosionom-, sykepleier- og vernepleierutdanningene. Høringen gjelder følgelig åtte retningslinjer, én for hver utdanning).

De rammeplanstyrte utdanningsløpene i høyere utdanning er nå i ferd med å få et nytt styringsverktøy, kjent som RETHOS-retningslinjene (Utvikling av nasjonale RETningslinjer for Helse- Og Sosialfagutdanningene). Derfor: Neste gang fagplanene og studieplanene skal revideres, ligger det an til revolusjon fremfor justering av planene.

Interessant nok har en såpass stor omveltning, som RETHOS har potensialet til, ført til forbausende lite offentlig debatt. Med rammeplanene forsvinner også studiepoeng og inndeling basert på fagdisipliner. Til og med bacheloroppgaven, på tampen av de treårige profesjonene, er i utgangspunktet fjernet.

Vi har nå en alle tiders mulighet for å reetablere utdan-ningene.

Jon Arne Løkke og Lars Rune Halvorsen

Det som gjenstår er rekker med LæringsUtBytter (LUB). RETHOS-arbeidet innebærer en ekstrem form for målstyring der virkemidlene er helt underordnet beskrivelsene av kompetansen kandidatene har etter tre år. Retningslinjene skal nå ut på høring, og for de som er raskt ute kan implementeringen starte allerede 2019 og for etternølerne seinest 2020.

RETHOS-retningslinjene er altså et «outcome»-basert styringsverktøy med sine «Lubber». En av de åpenbare intensjonene med RETHOS er å redusere ulikheter mellom de samme profesjonsutdanningene på ulike utdanningsinstitusjoner. Studentene skal ikke lenger kunne skilte med at de har generelle studiepoeng innenfor fagdisipliner som psykologi og pedagogikk, men kandidatene sitter igjen med de samme læringsutbyttene.

Samtidig, og paradoksalt nok, er det et helt klart uttrykt formål eller premiss for hele RETHOS-arbeidet at den samme RETHOS-prosessen skal bidra til å øke den institusjonelle friheten og muligheten for styrking av lokal profil på det enkelte studiested. Den institusjonelle friheten er skissert som et viktig og ønsket premiss for endringsprosessen.

UHR-sektoren er godt representert, men ikke med et etablert flertall, i arbeidsgruppene som utformer retningslinjene. Gruppene som styrer RETHOS-arbeidet for hver av profesjonene sitter i fire år. Deretter skiftes gruppene ut i faste fire års sykluser.

De nye gruppene blir gitt muligheten for å reversere, justere, eller bygge videre på den forrige gruppes arbeid. Slik sett er det planlagt at det skapes rom for fleksibilitet i oppbygging av studietilbudene og mulighet for hurtig endring hvis det oppstår endringer i praksis- og kunnskapsfeltet.

En av intensjonene som ligger til grunn for RETHOS-arbeidet er at praksisfeltet og studentene skal ha større påvirkningskraft, og både praksisfeltet og studenter er representert i gruppene. Et vesentlig premiss for RETHOS har vært at rammeplanene nå ansees som å være for rigide som styringsverktøy. Det har vært for vanskelig å gjøre endringer i tråd med ny kunnskap, nye behov og endringer i praksisfeltet.

Alle studentene må oppnå læringsutbyttene skissert i RETHOS-retningslinjene for den aktuelle profesjonen uavhengig av hvilke utdanningsinstitusjon den enkelte befinner seg på. Hver enkelt utdanningsinstitusjon kan legge til, omformulere, eller dele læringsutbyttene opp i sine studieplaner. Imidlertid kan ikke utdanningsinstitusjonene gjøre tolkninger av læringsutbyttene som bidrar til at studentene samlet sett ikke oppnår læringsutbyttene. Læringsutbytter som styringsverktøy skal fungere som en garanti for sluttkompetansen, men angir ikke hvordan utdanningsinstitusjonene skal gå frem for å sikre sluttkompetansen.

Et velkjent ordtak er at «Alle veier fører til Rom». Analogien er at sluttkompetansen befinner seg i Roma, men at den reisende har mange muligheter for å nå frem. Reiseformene har sine fordeler og ulemper. Noen veivalg vil kreve at de reisende underveis må tilegne seg særkompetanse for å fullføre etapper fram til Roma.

Den institusjonelle friheten innebære at noen veier velges fremfor andre, og at institusjoner vurdere og argumentere for sine egne veivalg ut fra lokale forutsetninger og faglige profiler. Læringsutbyttene vil sørge for at alle profesjonsutøvere i store trekk kan gjøre de samme oppgavene, men ulike veivalg vil kunne medføre at det kan være variasjon i hvordan oppgavene løses. På denne måten får vi et paradoks; utdanningene blir på den ene siden likere fordi de nå er under betydelig strammere kontroll av detaljerte læringsutbytter, men på den andre siden kan institusjonene bli mer ulike på en del områder fordi det legges opp til at de samme utfordringene kan løses på flere måter. Det gjenstår å se om alle reisende blir romere.

Det er mulig å ta livet av den institusjonelle friheten via RETHOS, og døden vil innhente utdanningsinstitusjonene i høyere utdanning dersom det insisteres på både stram styring av læringsutbytter og detaljstyring av veivalgene fram til læringsutbyttene.

Den akademisk død kan inntreffe ved å fastlegge at alle institusjoner må ha identiske emner, plassert på samme tid, samme pensum, samme arbeidskrav, osv. Mikrostyring vil stå som en direkte motsetning til etablerte idealer i høyere utdanning og bør unngås.

Utdanningsinstitusjonene har imidlertid nå en mulighet, dersom prosessene fremover blir håndtert på en god måte, til å styrke sin institusjonelle frihet. Det ligger tross alt som et viktig premiss for hele RETHOS-arbeidet at institusjonell frihet og styrking av lokal profilering skal ligge til grunn for arbeidet. Blir profesjonene på de enkelte institusjonene gitt frihet til å bygge opp programmene sine basert på faglige premisser, gode argumenter og virkemidler, fremfor uønsket detaljstyring og tvungne, økonomibaserte fellesskapsløsninger, har vi nå en alle tiders mulighet for å reetablere utdanningene.

Utdanningene kan bygges fra bunnen av og vi kan samtidig ivareta de gode elementene som allerede lå i rammeplan, studieplaner og åpne og skjulte læreplaner.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS