Solid film om menn som snakker om sex og følelser

FAKTA

Sex

• Kinopremiere: 01.03.2024 
• Skuespillere: Jan Gunnar Røise, Thorbjørn Harr, Birgitte Larsen, Siri Forberg, Theo Dahl 
• Sjanger: Drama 
• Manus og regi: Dag Johan Haugerud
•  Nasjonalitet: Norge 
• Aldersgrense: Tillatt for alle, men passer ikke for barn 
• Språk: Norsk

Regissør Dag Johan Haugerud er blant våre mest sentrale. Blant de mest kjente av hans filmer er Det er meg du vil ha (2014) og særlig Barn (2019). Mange vil nok også huske hans siste film Lyset fra sjokoladefabrikken (2020).

I disse filmene er samtalen et helt sentralt element. Fortellingene utvikles i samtaler mellom mennesker. Handlingen hviler i det sagte ord. Slike filmer markerer seg som umoderne — i beste forstand av ordet — fordi de representerer et mottrekk til den intetsigende underholdningen, hvis de er gode. Og de tilbyr et alternativ til den handlingsfylte spenningsfilmen, til actiondramaet. Å se en Haugerud-film føles litt som å gå med på en avtale med Dag Johan Haugerud om at han arrangerer en eller flere samtaler for oss.

Det betyr ikke at filmene hans er uten handling. Men den sentrale handlingen har gjerne skjedd tidligere, eller den skjer helt i begynnelsen av filmen, som i Barn. Alt som hender etter dette tidspunktet får preg av å være en undersøkelse av det inntrufne, av karakterenes forståelse av det de gjorde, av hva andre gjorde — og av hvordan de prøver å forstå alt dette.

Allerede i åpningsscenen i Sex får vi filmens drama presentert. To feiere sitter og spiser lunsj. Den ene (Thorbjørn Harr) forteller at han i det siste har drømt at han har møtt David Bowie (tror han at det var) og at Bowie så på ham med et anerkjennende blikk, som om han var en kvinne. Den andre (Jan Gunnar Røise) forteller at han dagen før for første gang har hatt sex med en mann. Han er gift med en kvinne og har aldri gjort noe slikt før.

Vi kan kanskje se for oss at et slikt samtaleemne raskt ville bli lagt på hylla av de to mennene, i angst for hva som ville skje dersom det ble utviklet videre. Men ikke her. De fortsetter å undre seg over det som har skjedd, og lurer på hvordan de skal forstå hendelsen, drømmene — og seg selv. Røises karakter forteller også om hendelsen til sin kone. Hun (Siri Forberg) reagerer sterkere på den. Også Harr involverer sin kone (Birgitte Larsen) og sønn (Theo Dahl) i sine drømmer.

Haugerud presenterer samtalene på en måte som, gjennom at de borrer og borrer, inviterer oss både til å forstå dem konkret og som eksistensielle egenrefleksjoner. Hvordan reagerer du som gift kvinne hvis din mann kommer hjem og forteller at han har hatt sex med en mann? Eller hvordan forstår du deg selv som mann hvis du «plutselig» har sex med en mann og nyter det, når du ellers forstår deg selv som heterofil og ikke har slike erfaringer fra tidligere? I tillegg ligger det ett lag til i samtalene, de tematiserer på et mer generelt nivå samværsformer der vi mennesker sliter med å nå fram til hverandre.

Fra Haugeruds side ser yrkesvalget til de to mennene ut til å ha lite med filmens tema å gjøre, kanskje annet enn at han har ønsket å plassere dem i et tradisjonelt mannsdominert yrke. Det er ikke psykologer eller forlagsfolk vi møter, menn som man kan anta er mer vant til å snakke om sex og følelser enn snittet av menn. Og nettopp dette valget gjør «mysteriet» i fortellingen litt skarpere. Skal vi forstå den som realisme eller som en fortelling om et mulighetsrom?

Nok en gang viser Dag Johan Haugerud at han mestrer det vanskelige formatet han har valgt. «Snakkefilmen» er krevende fordi lange samtaler ikke nødvendigvis er så filmatiske. Her ser vi utfordringen løst på det som noen ganger nesten kan oppleves som en ikke-filmatisk måte; ved å holde en av de to som snakker sammen utenfor bildet, eller ved å introdusere en ny karakter med ryggen mot kameraet i mange minutter. Slike scener setter på den annen side selve samtalen — dens innhold, lyden av stemmene, vår tolkningsramme — mer i fokus. De inviterer oss til å lage våre egne bilder.

I flere av samtalene ser vi et hverdags-Oslo i bakgrunnen — trafikkmaskinen i Oslo indre øst, og de voksende bomiljøene i nederste del av Groruddalen. Vi blir ikke tatt med inn i miljøene som filmens aktører lever i. Eksteriørene er stort sett filmet på avstand. Vi betrakter dem på sett og vis utenfra. Kameraet er noen ganger relativt nært de som snakker, andre ganger på halv-avstand. 

Alle disse elementene skaper en viss distanse til situasjonene, kanskje en distanse som gjør det lettere for oss som ser filmen å gjøre våre egne refleksjoner over det vi ser. Men på samme tid oppfatter jeg et innslag av kulde, noe som forsterkes av den relativt kjølige fargetonen i bildene. Jeg oppfatter at regissøren nærmest insisterer på disse valgene for sin film.

Haugerud skaper, og beholder, en spenning om hva som kommer til å skje. Vi blir sittende og lure på hvor fortellingen leder oss. Vi kan velge å forstå filmen både som at den handler om menn, om relasjoner, om samtaler mellom mennesker — og om vår eksistens.

Sex er den første filmen i en bebudet trilogi. De to neste filmene har fått navnene Drømmer og Kjærlighet. Også i disse filmene er seksualitet og drømmer om seksualitet sentrale temaer.

Vi har etter hvert nok materiale til å kunne beskrive Dag Johan Haugerud med det høythengende auteur-begrepet. Det viser til filmskapere som over tid leverer kvalitetsfilmer som dessuten kjennetegnes av filmskaperens egen gjenkjennelige stil og fortellermåte.

Etter den første av filmene i trilogien Sex Drømmer Kjærlighet er det mye som tyder på at dette inntrykket vil feste seg.