Hva er problemet med kvalitet i høyere utdanning?

Bernt Hagtvet og Torbjørn Knutsens kronikk i Aftenposten 23. mars (omtalt i Universitetsavisa) er interessant og viktig av flere grunner. Først fordi den føyer seg inn i en rekke av professorer som klager på at studentene er late og har slapp arbeidsetikk, at «de ser liten vits i å tilegne seg kunnskap», og dernest fordi den også sier mye om mange professorers holdninger til sine studenter og kunnskap om hvordan den verdenen de er vokst opp i og er sosialisert inn i faktisk er endret de siste tiårene.

I et tilsvar synliggjør professor Arild Raaheim en viktig utfordring om en skal forstå hvorfor en har havnet i den situasjonen som Hagtvedt og Knutsen beskriver, som de ser ut til å ha oversett fullstendig, og det er deres egen pedagogiske praksis. De mest ytterliggående holdningene på dette området ser det ut til at jussprofessor Benedikte Høgberg synliggjorde da hun uttalte at «professorer skal ikke ha pedagogiske evner», en holdning som forhåpentligvis ikke er representativ for ansatte i sektoren.

Det er nå likevel pussig at Hagtvedt og Knutsen mener det foregår «en tilrettelegging for studenter inntil det absurde», hva de nå måtte mene med det?

Det er lett å være enig i at universitetene må utdanne kandidater som har «evnen til å tenke kritisk og uttrykke seg presist» og som har evnen til «selvstendig og moden analyse», som Hagtvedt og Knutsen etterlyste. Like viktig er det å kunne finne aktuelle kilder som grunnlag for denne typen analyser, å kunne vurdere kilders troverdighet og nytte i ulike kontekster. Spørsmålet er om måten vi legger til rette for studentenes læring faktisk fremmer slike egenskaper? Når forelesningen fremdeles er det dominerende elementet i studentenes læreprosesser, tyder mye på at svært mange professorer ikke er spesielt opptatt av å kartlegge hva som faktisk skaper høy interesse for fagene de er opptatt av, hva som skaper god læring og ikke minst hva som bidrar til å trene opp de egenskapene Hagtvedt, Knutsen og Høgberg etterlyser. Kan det tenkes at sektorens mest brukte formidlingspraksis faktisk er dysfunksjonell om en ønsker å utvikle de egenskapene de etterlyser?

Til tross for at det finnes mye dokumentasjon som viser at forelesninger, selv om de kan være gode, gjennomgående gir dårligere læringsutbytte enn mer studentaktive læringsformer, holder de stand. I What’s the Use of Lectures skriver Bligh (2000. What’s the Use of Lectures? Jossey-Bass. San Francisco, s. 3) at forelesninger «represent a conception of education in which teachers who know give knowledge to students who do not and are therefore supposed to have nothing worth contributing». En slik læreform skaper stor begrensning i hva en kan lære, og på hvilke måter, og Blighs råd (2000, s. 20) er å bruke «lectures to teach information. Do not rely on them to promote thought, change attitudes, or develop behavioral skills if you can help it».

I en metastudie gjennomført av National Science Foundation der en undersøkte læringseffekter i 225 studier av «teaching methods»fant en at … «teaching approaches that turned students into active participants rather than passive listeners reduced failure rates and boosted scores on exams by almost one-half a standard deviation» hvilket fikk professor Eric Mazur ved Harvard til å uttale at … «it’s almost unethical to be lecturing if you have this data».

Ulike studentaktive læringsdesign kan innebære at vi lar studentene våre selv finne aktuelle kilder og vurdere deres kvalitet og egnethet for den aktuelle analysen. At vi stimulerer dem til å lære avanserte søketeknikker slik at de raskt kan finne aktuelle kilder, for eksempel ved å ta et kurs i avansert søking på nett.

Videre må vi se hvordan vi kan stimulere til samarbeid og informasjonsdeling gjennom å bruke sosiale bokmerker og samskriving for å øve opp både skriveferdigheter og evnen til å utvikle kunnskap i samspill med andre. Vi kan stimulerer til å ta i bruk ulike kuratortjenester (eks Scoop og Paper.li) for å overvåke publikasjoner på et faglig felt og vi kan stimulere til å etablere praksisfellesskap og andre faglige arenaer på de digitale flatene som studentene faktisk benytter i det daglige ved å bruke funksjonalitet i ulike sosiale medier som LinkedIn, Twitter og Facebook.

Og kanskje aller viktigst kan vi legge til rette for at de kontinuerlig må skrive og publisere tekster selv, gjøre seg til offentlige personer og debattanter gjennom å bruke blogger og andre sosiale medier for å utvikle sin faglige forståelse og praksis i dialog med andre, og for å vise hvordan de har utviklet nettopp sine evner til å arbeide selvstendig og til moden analyse gjennom studietiden.

Mens hele ideen med forelesninger er at kunnskap kan overføres mellom ulike personer, bygger de studentaktive læringsformene som kan iscenesettes blant annet med digitale tjenester som er beskrevet over på at en utvikler kunnskap selv gjennom egne studier, gjennom interaksjon med medstudenter og andre interesserte, gjennom å stille kritiske spørsmål og utfordre ulike meninger og synspunkter for kanskje å oppnå «en smertelig innsikt i at ingen andre kan gi dere kunnskap», slik Benedikte Høgberg formulerte det. Det er lite som tyder på at universitetenes dominerende formidlingsform, forelesningene er tilstrekkelig til å fremme disse målene.

For å skape endring trenger vi fagfolk som er villige til å analysere konsekvensene av sin egen praksis også på universitetene, som er villige til å prøve andre læringsdesign enn dem vi har tatt med oss fra universitetenes barndom og som er villige til å samarbeide for å dele erfaringer, ideer og kunnskap om hva som gir god læring i det digitale nettsamfunnet.

Ved NTNU har vi fem års erfaring i å tilrettelegge for design av denne typen læringsdesign gjennom prosjektet Smart læring, som så langt har har hatt flere tusen deltakere. Vi har forsket på vår egen praksis og formidlet resultater fra dette både på vitenskapelige og mer fagrettede arenaer.

Fra 2018 er dette kurset også videreutviklet og mer tilpasset behov for høyere utdanning gjennom det nye tilbudet UNI Smart læring. Vi ønsker alle som er opptatt av hva som skaper god læring velkomne i vårt praksisfellesskap og som deltakere på og utviklere av nye kurs og ny kunnskap på området.

Hvis vi virkelig ønsker at studentene skal utvikle seg til å bli selvstendige, kritiske, analytiske fagpersoner, som er i stand til å avsløre fake news og alternative fakta er det lettere å endre vår egen måte å fremme disse idealene på, vår pedagogiske praksis, enn å endre kunnskapsgrunnlaget og holdningene til de studentene som faktisk begynner i høyere utdanning.

Innlegget er først publisert i Universitetsavisa