Slik kan forsknings­instituttene bidra til å møte samfunns­utfordringer post-korona

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forskningsinstituttene er spydspissen for forskning som er utfordringsdrevet. Instituttsektoren kjenner behovene og kan sammen med næringsliv og det offentlige bidra til å løse store samfunnsutfordringer. En revidert langtidsplan for forskning og høyere utdanning bør reflektere forskningsinstituttenes samfunnsrolle og inkludere en forpliktende opptrappingsplan for grunnbevilgningen

I 2023 kommer en konkretisert og revidert utgave av regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning, Meld. St. 4 2019-2028. Her er tre forslag til hvordan vi best skal utvikle ny kunnskap og næringer som kan løse post-koronautfordringer.

Instituttøkonomi som gir rom for innovasjon

Konkurransekraft og innovasjonsevne handler blant annet om å være tidlig ute. Innovasjoner kan ikke beskrives i en tilbudsforespørsel, av den enkle grunn at løsningene ikke eksisterer. Dersom et produkt eller en tjeneste lar seg beskrive, er det fordi løsningen allerede finnes. Dermed er det heller ingen innovasjon.

NGIs satsing på havvind er eksempel på hvordan vi som forskningsinstitutt var svært tidlig ute med å overføre kunnskap fra olje og gass til havvind, slik at vi i dag bidrar til å løse to store samfunnsutfordringer: Redusere klimagassutslippene og øke verdiskaping og sysselsetting i det ikke-petroleumsbaserte næringslivet.

I 2005 utgjorde havvind mindre enn én prosent av vår aktivitet. I dag er over halvparten av vår aktivitet offshore knyttet til havvind. Dagens posisjon og aktivitet bygger blant annet på et flerårig strategisk instituttprosjekt på havvind i perioden 2011 – 2013, finansiert blant annet gjennom grunnbevilgning. I tillegg har NGIs egen finansiering og oppdrag for internasjonale selskaper bidratt til at vi i dag bistår blant annet norske selskaper som Equinor, Aibel og Fred Olsen Wind Carrier med nye fundamenteringsløsninger for deres prosjekter internasjonalt.

Å utvikle ny teknologi er kostbart. Før innovasjonen har skapt et konkurransedyktig marked, er betalingsviljen lavere enn i det tradisjonelle markedet. Uten en viss økonomisk sikkerhet i bunn kan det være enkelt og tryggest å velge det eksisterende og markedssikre. I 2019 hadde de teknisk-industrielle forskningsinstituttene i gjennomsnitt en grunnbevilgning på åtte prosent. Forskningsmiljøer som vi samarbeider og konkurrerer med internasjonalt, har en grunnbevilgning på mellom 25 og 50 prosent. OECD mener grunnfinansieringen av norske forskningsinstitutter så lav at den begrenser instituttenes mulighet til å ta egne initiativer og bidra fullt ut til innovasjon og omstilling.

For å fremme konkurransekraft og innovasjonsevne som kan bidra til nye løsninger på store samfunnsutfordringer, bør grunnbevilgningen til de teknisk-industrielle forskningsinstituttene økes med en forpliktende opptrappingsplan som sikrer at vi i 2025 når 25 prosent av omsetning.

Innovasjonsdistrikt som en del av forskningsinfrastrukturen

– Jeg håper og tror at Oslo Science City blir historien om hvordan riktig kompetanse, innovasjonskraft og risikovillig kapital smeltet sammen, sa statsminister Erna Solberg da hun høsten 2020 lanserte Norges første innovasjonsdistrikt, Oslo Science City.

Inspirert av verdensledende innovasjonsdistrikt i København, Stockholm, London og Boston skal Oslo Science City bidra til å utvikle, koble og dele kunnskap. Sammen skal vi – noen av Norges ledende kunnskapsinstitusjoner som NGI, Science instituttene, UiO og SINTEF – næringsliv og Oslo kommune utvikle konsepter, bygge relasjoner og spre kunnskap.

Et innovasjonsdistrikt er hverken i målgruppen til Forskningsrådets program for forskningsinfrastruktur eller i Innovasjon Norges klyngeprogram.

Innovasjon er ett av de viktigste stikkordene i langtidsplanen. Derfor bør samarbeidsinitiativer som Oslo Science City og andre større økosystemer for forskning og innovasjon bli en del av norsk forskningsinfrastruktur.

Kunnskapsbaserte offentlige tjenester og forvaltning

Langtidsplanen peker på at offentlig sektor må ta i bruk ny forskningsbasert kunnskap og at det skal legges til rette for økt samarbeid mellom offentlig sektor og forskningsinstituttene.

Bygge- og anleggsnæringen er Norges nest største næring. I 2019 investerte offentlige byggherrer for ca. 250 milliarder kroner. I 2021 vil samferdselsutbygginger alene stå for ca. 80 milliarder kroner. Denne delen av offentlig sektor er ikke nevnt i dagens langtidsplan.

Produktivitetskommisjonen, som er oppnevnt av regjeringen for å fremme forslag som kan styre produktiviteten og vekstevne i norsk økonomi, har dokumentert at bygge- og anleggsnæringen over tid har hatt negativ produktivitetsutvikling. Flere deler av bygge- og anleggsnæringen må sies å være forskningssvake. Samtidig står næringen og de offentlige byggherrene overfor betydelige utfordringer, som tilpasninger til et klima i endring, utbygging i områder med kvikkleire og behov for å redusere utslippene av klimagasser.

Den reviderte langtidsplanen for forskning må identifisere offentlig aktivitet innenfor bygg, anlegg og infrastruktur som strategisk viktig og med behov for et forskningsløft. Konkret bør derfor Samferdselsdepartementets støtte til Forskningsrådets programmer økes.