Skjerper blikket på studenters skikkethet

Fem fakulteter på Universitet i Oslo (UiO) har studier som er omfattet av forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning. Studenter som selv etter forsterket veiledning ikke anses av UiO som skikket for yrket, kan utestenges fra studiet.

Men sakene har vært få. Hittil har kun én sak vært behandlet i den sentrale klagenemnda, som er øverste instans for disse sakene på UiO, ifølge institusjonsansvarlig for skikkethetssaker Kristin Heggen, skriver Uniforum.

Ytterligere én sak ble varslet, men ble trukket av studenten, som i stedet valgte å slutte på studiet.

Les også: Bare to studenter funnet uskikka i 2014

— Nasjonal trend

Til tross for få saker har Heggen nettopp fått på plass en ressursgruppe på seks personer til å hjelpe til med dokumentasjonsarbeidet. Hun har nemlig fått signaler fra fakultetene om at flere saker kan være på vei.

Signalene stemmer overens med den nasjonale trenden. Det er ifølge Heggen ikke bare på UiO at saksmengden øker. Og tematikken får stadig større oppmerksomhet. Det snakkes om skikkethet både innad i ulike miljøer på universitetet, og mellom ulike høyskoler og universitet.

— Det handler om studenter som på ulike måter faller utenfor idealet og kravene til profesjonsutøvelse. At omfanget øker kan kanskje skyldes sterkere krav – både fra lærestedene og fra arbeidsplassene hvor studentene er i praksis, tror Heggen.

— Det er særlig når studentene er ute i praksis, at det kan begynne å blinke et rødt lys, og i mindre grad når de sitter på forelesning på Blindern, forklarer hun.

Skjønnsmessige vurderinger

Løpende og særskilt skikkethetsvurdering er to ulike ting. Den løpende vurderingen skjer hele tiden, på studiet og i praksisperiodene, og omfatter alle studentene. Særskilt skikkethetsvurdering starter med en tvilsmelding, og gjelder kun noen få. Med tvilsmeldingen begynner et løp hos institusjonsansvarlig som kan fortsette i skikkethetsnemnda og den sentrale klagenemnd på UiO, og eventuelt gå videre til den nasjonale skikkethetsnemnda og rettsapparatet.

Dette kan være aktuelt for studenter som for eksempel «viser manglende vilje eller evne til omsorg, forståelse og respekt for pasienter, klienter eller brukere.», som «misbruker rusmidler eller tilegner seg medikamenter på ulovlig vis.» eller «viser for liten grad av selvinnsikt i forbindelse med oppgaver i studiet og kommende yrkesrolle.»

Sakene krever en omfattende dokumentasjon, ikke minst av hensyn til studentens rettssikkerhet.

— Vi gjør en rekke intervjuer med lærere, praksisveiledere, medstudenter, ledere og andre som studenten det er reist tvil om, anbefaler at vi snakker med, forteller Heggen.

— Det høres ut som en stor belastning for den som blir vurdert?

— På en måte ja, på en annen måte ikke. Min erfaring er at når det først er blitt reist en tvilsmelding, så er studentene glade for at alle får uttale seg, og for at de selv får snakke med oss og komme med sine synspunkt. Alt dokumenteres dessuten skriftlig og gjøres tilgjengelig for studenten.

Må utgjøre en fare

— Flere av formuleringene i forskriften er ganske runde. Hva vil det for eksempel si å ikke respektere en pasient? Det er sikkert mange som i møte med en lege, har opplevd å ikke føle seg respektert? Hvor går grensen?

— Dette blir skjønnsmessige vurderinger, og det er opp til praksisveilederne å dokumentere problemet. Men en ting som er viktig her, er kravet om at man i forkant av en tvilsmelding skal ha prøvd mer veiledning. Dersom en lærerstudent kommuniserer dårlig i klasserommet, så skal vedkommende få betydelig mer veiledning før det er snakk om en skikkethetssak. Problemet må dessuten være av en slik karakter at det utgjør en mulig fare for elever eller pasienter, sier Heggen, og kommer med et eksempel:

— For en lærer kan det med «fare» være snakk om at elevene ikke lærer noe. At de føler seg oversett og ikke anerkjent.

I en kronikk om skikkethet i Bergens Tidende brukes eksempelet om en lege som nekter å ta en pasient av motsatt kjønn i hånden. Heggen har ikke fått noen slike saker på bordet.

— Det har ikke kommet noen sak helt opp til institusjonsansvarlig, men det der er en diskusjonssak rundt skikkethet mer generelt, og har vært diskutert i miljøet på UiO.

— Hva er det å diskutere her?

— Går det an å vise respekt for en pasient uten å håndhilse? Finnes det kanskje andre måter, som å nikke?

Høye karakterer hjelper

Målet med skikkethetsarbeidet på UiO, er å løse sakene på lavest mulig nivå. Sammen med UiOs jurist Bjørn Engeset er Heggen jevnlig i møter med de fem fakultetene som er omfattet av forskriften.

— På møtene går vi inn i regelverket og snakker om mulige skikkethetssaker som de har. Da kan de for eksempel lure på hva det betyr at en student skal være en «mulig fare», eller kanskje hva en tvilsmelding til institusjonsansvarlig skal inneholde. På det siste er svaret at den skal inneholde absolutt alt av dokumentasjon, sier Heggen.

Flere ganger har hun bedt fakultetene gå flere runder med såkalt forsterket veiledning.

— Noen vil sikkert mene at det er en svakhet ved systemet på UiO at det er så få saker?

— Det kan også være en styrke i den forstand at miljøene selv tar et godt ansvar for den løpende skikkethetsvurderingen, og forsterker veiledningen dersom de ser at det kan være behov for det, mener Heggen.

— At det er så få saker som går hele løpet, tror jeg dessuten har å gjøre med at vi har lange profesjonsutdanninger med systematisk oppfølging over flere år, og med høyt karakterkrav for å komme inn, fortsetter hun.

— Blir man bedre skikket av høye karakterer?

— Skikkethet er en blanding av faglig og personlig kompetanse, så det er klart at hvis du har høye karakterer, så kan du tilegne deg kunnskap og løse eksamensoppgaver. Jeg tror dette er viktig for å bli skikket til å være lege, lærer eller psykolog.