Er ikke MIT og Stanford gode nok for OsloMet?

OsloMet ønsker å bli ledende innen teknologiutvikling og anvendt teknologi. Derfor har vi inngått et samarbeid med Simula Research Lab. De skal gi OsloMet den forskningskvaliteten vi ikke selv har. Dette har gjort at to av fem institutter på Fakultet for teknologi, kunst og design ikke lenger får være med på forskningsutviklingen. Kunst og design ansees som et «morsomt krydder i hverdagen», men gis ikke noen posisjon i forhold til innovasjon og forskningsstrategi. I mars ble det bestemt at Simula skulle styre utviklingen av fakultetets PhD-program. Fraværet av kunnskap om og interesse for hvordan estetisk forskning kan bidra inn mot teknologiutviklingen har i denne prosessen vært påfallende. Derfor spør vi: Har betydningen av tverrfaglige samarbeid og innovasjonspotensialet i kunst- og designfeltet gått ledelsen hus forbi?

Samtidig finnes det forskningssamarbeid ved OsloMet som går imot ledelsens strategier, for nettopp å utvikle den mest grensesprengende og nyskapende forskningen. Forskningsgruppeleder Stefano Nichele, som arbeider med kunstig intelligens og robotics, er ikke redd for å gi seg i kast med den ultimate utfordringen: Kan kunstig intelligens skape kunst? Er det mulig innenfor kunstig intelligens å overskride seg selv som teknologi for slik å formidle noe vesentlig med relevans for oss som mennesker, slik det forventes av kunsten? Innenfor et teknologisk paradigme er følelsene noe av det som er vanskeligst å nærme seg. Med stadig nye koblinger mellom biologi og teknologi utgjør humanistisk og etisk tenkning et helt nødvendig korrektiv for en forsvarlig teknologiutvikling. Heller enn å betrakte mennesket og det menneskelige som en potensiell bremsekloss bør vi derfor fokusere på hvordan humanistiske og sosiale perspektiver kan bidra til å gjøre teknoutviklingen mer målrettet og relevant. Dette er Responsible Research Innovation (RRI) et eksempel på.

Men i stedet for å styrke egen forskningsutvikling og egne forskningssamarbeid på dette feltet går OsloMet for en ren importering av kunnskap. Simula har fremragende forskere med erfaring vi bør lære av, men samtidig er de eksterne forskere uten tilknytning til institusjonens bredere lag av forskning og undervisning. Når disse får definere grunnlaget for fremtiden, så blir fremtiden usikker for mange av OsloMets fag, og deres potensiale for videreutvikling og fornyet samfunnsrelevans forblir urealisert. Da blir det relevant å spørre hvem som er de nye kunnskapsleverandørene – universitetene eller den anvendte sektoren?

Norge er et lite land, og når vi ser den snevre forståelsen av teknologiutvikling som legges til grunn for OsloMets nye satsing, så virker det enda mindre. For slik vi kjenner noen av de store satsingene på teknologifeltet, blant annet knyttet til genteknologi og sosiale medier, så kjennetegnes disse nettopp av en forståelse for kroppslige og myke dimensjoner i tilknytning til selve teknologien. Det er i møtepunktene mellom fag at grenser flyttes og de betydningsfulle endringene blir til. På MIT har de visst dette i mange år, og når de nå utvikler ingeniørutdanning for fremtiden så er overskriften ‘reimagening and rethinking engineering education’: «We’re targeting MIT education at the industries of the future rather than industries of the past,» sier Anette Hosoi, Associate Dean of Engineering på NEET på news.mit.edu. I en rapport de nylig har utgitt om ingeniørfagets viktigste utfordringer fremheves følgende tre utfordringer: «The first is a tilting of the global axis of engineering education leadership so it is less focused on U.S. and northern European institutions. The second is a shift toward programs that integrate student-centered learning with a curriculum oriented to the pressing challenges of the 21st century — societal, environmental, and technological. And the third is the emergence of a new generation of leaders with the capacity to deliver student-centered curricula at scale.»

Ingen av disse områdene peker på det disiplinspesifikke – snarere tvert om, de viser til studentens evne til å tilegne seg læring og finne løsninger på nye og sammensatte samfunnsproblemer, særlig utenfor en vestlig kontekst. Dette er helt i tråd med ideen og prinsippene bak TKDs forslag til et tverrfaglig PhD-program i teknologi-, kunst-, og designfag som ble avvist av ledelsen ved OsloMet i fjor høst. Ledelsen begrunnet sitt avslag med at det var uklart for dem hvordan programmet kunne oppfylle NOKUTs krav til «vitenskapelig helhet». Hvis kravet om en «vitenskapelig helhet» skal stå i veien for at norske universiteter kan utvikle relevante studieprogrammer som gjør studentene i stand til å møte morgendagens komplekse samfunnsutfordringer, er det på tide at det oppdateres og tilpasses den virkeligheten det skal virke i.

Her er Stanford University et annet eksempel: Øverst på deres forskningssatsing står ‘Stanford Interdisciplinary’ – en fremheving av tverrfaglig og instituttoverskridende forskning som veien til nyskaping. «At the intersection of disciplines is where new ideas emerge and innovative research happens» (interdisciplinary.stanford.edu). På ledende forskningsinstitusjoner er altså undersøkelser som utfordrer det bestående og skaper nye koblinger mellom teknologi og sanselighet, selve grunnlaget for forskningsutviklingen. Nyskaping, kritisk tenkning og materialkunnskap er noen av de perspektivene som de estetiske fagene er sterke på, og kunsten er et område som alltid har utfordret det bestående.

Neste uke kommer professor Laura Beloff til OsloMet etter invitasjon fra de to forskningsgruppene ved TKD ’Art in Society’ (Kristin Bergaust) og ’Applied Artificial Intelligence’ (Stefano Nichele). Beloff er kunstner, teknologiforsker og leder for PhD-skolen ved Københavns IT-universitet (ITU). På tirsdag skal hun snakke om «The State of the Art & Science» – et innlegg som viser betydningen av disiplinutfordrende forskning for reell nyskaping. Dette er en vei som OsloMet foreløpig har valgt bort i sin teknologisatsing, men OsloMet føler seg kanskje for gode til å ville måle seg mot universiteter som ITU, MIT og Stanford?

(Artikkelforfatterne Kristin Bergaust, Ragnhild Tronstad og Boel Christensen-Scheel er ansatt på Institutt for estetiske fag på OsloMet og deltakere i forskningsgruppa Art in Sociely.​)