Tallene på studentensomhet er ikke bare til bekymring for rektorer, studentledere og andre som jobber innen høyere utdanning til daglig, men også for samfunnet generelt, skriver Kent Gudmundsen. Ill.foto: Ketil Blom Haugstulen
Tallene på studentensomhet er ikke bare til bekymring for rektorer, studentledere og andre som jobber innen høyere utdanning til daglig, men også for samfunnet generelt, skriver Kent Gudmundsen. Ill.foto: Ketil Blom Haugstulen

Bryt ensomhetstabuet

Ensomhet. Studentene trenger å høre at det ikke er merkelig å føle seg utenfor på et helt nytt sted der de ikke kjenner noen, skriver Kent Gudmundsen.

Publisert

Denne uken begynner flere tusen unge mennesker på høyere utdanning landet over. Det er en klisjé, men å si at studiestart er begynnelsen på resten av livet er en temmelig riktig beskrivelse.

Mange flytter hjemmefra for første gang, man møter nye mennesker, og man har plutselig et større ansvar for egen studiehverdag og husholdning. Dermed blir studiestart også starten på en helt ny epoke.

I et så definerende tidspunkt i livet er det viktig å ha noen ved sin side, men for mange er dette en utfordring. Det kan være fordi folk flytter til et nytt sted hvor man ikke kjenner noen, eller motsatt, man studerer på hjemstedet, men opplever at alle venner og kjente reiser et annet sted for å studere. Offentliggjorte tall fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) viser at nesten hver tredje student opplever ensomhet i studietiden. Dette er et stort problem.

Hvorfor velger noen å ikke delta på fadderuke? Og hva kan vi gjøre for de som er ensomme fordi de ikke har vært med?
Kent Gudmundsen
Stortings-representant (H)

Når så mange havner ut i ensomhet kan det også være starten på et utenforskap som de tar med seg senere i livet også etter endte studier. Tallene er derfor ikke bare til bekymring for rektorer, studentledere og andre som jobber innen høyere utdanning til daglig, men også for samfunnet generelt.

For mange vil dette løse seg. Man blir kjent med nye mennesker i fadderuken, gjennom en linjeforening, eller i seminarundervisningen, folk som kanskje er i samme situasjon som en selv, og som man deler interesser med. Alle vil også på et punkt oppleve en form for ensomhet, spesielt i eksamenstiden hvor man lever livet på lesesalen. Spørsmålet blir hvordan vi fanger opp de som faller utenfor.

På NRKs nettsider kan vi lese om Maya Sol Sørgård, som i sin tid satt på trikken gjennom Oslo etter at hun hadde vært hos frisøren, fordi hun ikke hadde noen å vise den nye frisyren til. Målet var bare å bli sett av noen. Hun forteller at det tok henne et helt år å finne seg til rette, og i dag er hun leder av Velferdstinget.

Ett år er lang tid å gå og føle på ensomhet. Likevel finnes det også studenter som selv etter ett år på studier ikke klarer å finne seg til rette og må starte andreåret med den samme ensomheten og selskapslengselen. Kari Jussie Lønning ved Folkehelseinstituttet sier at denne formen for ensomhet har en helserisiko på linje med å være storrøyker eller å ha et større alkoholproblem. Derfor er det også noe universitetene, høyskolene og institusjonene må være seg bevist og jobbe mer aktivt for å forhindre.

Det kommer frem at de som deltar på fadderukene og aktivitetene rundt fadderuken har flere nære venner gjennom studietiden. Dette er et signal om hvor viktig deltakelse på fadderukene er som institusjonene og fadderne må være oppmerksomme på. For eksempel kan det være en idé at fadderne sier noen ord om utfordringene ved å være ensom på studiet, og oppfordrer studentene til å spørre personer som sitter alene i forelesning om de vil være med på kollokviegrupper. Tilsynelatende små tiltak, men som kan ha avgjørende betydning for de det gjelder.

Fadderukene er en viktig arena, og de som ikke deltar på dette vil etter alt å dømme få det vanskeligere med å finne et sosialt miljø etter hvert som studieåret begynner. Da er det to spørsmål universitetene må stille seg; hvorfor velger noen ikke å delta? Og hva kan vi gjøre for de som er ensomme fordi de ikke har vært med på fadderuken?

En annen tilsynelatende liten ting som kan ha en effekt er å snakke mer om problemet. Dette er noe Sørgård også trekker frem som et tilhørende problem ved ensomheten, nemlig at tematikken er tabubelagt. Mange føler en skam ved å være ensom, og kunne trengt at noen fortalte dem at de ikke er alene om det. Studentene trenger å høre at det ikke er noe merkelig at de kan føle seg utenfor når de er på et helt nytt sted der de heller ikke kjenner noen.

Andre kan være ensomme fordi arbeidspresset på studiet er høyt og de velger å bruke tiden utenom forelesninger og seminar i lesesalen – fremfor på sosiale aktiviteter. Problemet med en slik strategi er at ensomhet også går utover prestasjonsevnen. Ønsker du A eller B i de fleste fag er det også viktig å ta seg noen pauser, møte venner, dra på en quiz eller fredagspils en gang i blant. Ganske enkelt bare å møte venner og bekjente. Dette er også noe som universitetene bør formidle til studentene, spesielt på de studieretningene hvor karakterpresset er høyt.

Til de studentene som leser dette ønsker jeg å avslutte med en liten oppfordring. Dersom ensomhetsproblematikken er ukjent for deg, spør den personen som du ofte ser sitter alene i forelesningen om ikke han eller hun vil ta en kaffe. Det koster så lite, men kan bety mye. Dersom du er en student som sliter med ensomhet, husk at du ikke er alene. Ensomheten bør ikke være et tabubelagt tema, men snarere noe vi bør snakke mer om.