Forsker på musikk - ved å stå stille

Alexander Refsum Jensenius' kontor er ikke som alle andre kontorer på Universitetet i Oslo (UiO).

— Jeg er opprinnelig pianist, forteller han, og strekker seg mot en av flere overlessede bokhyller.

Men det er ikke bøker som fyller hyllene; det er instrumenter. Det han tar ned ser ut som et sjakkbrett, bare at alle rutene er brune.

— Det er en Soundplate, et multidimensjonalt instrument. Den lager en helt annen musikkopplevelse enn andre digitale instrumenter, forklarer han mens han beveger en hånd over overflaten.

Jensenius er musikkforsker og forskermusiker; førsteamanuensis ved Institutt for musikkvitenskap på UiO.

Det forklarer kontoret. Og instrumentene der.

— Vi forsker mye på musikk og bevegelse, sier Jensenius videre, og legger til:

— Først forsket vi på hvordan vi beveger oss til musikk, men så ble vi interessert i det motsatte. Hva er det som skjer i kroppen når vi står stille, både med og uten musikk?

Og sånn begynte forskningen på mikrobevegelser.

Når du prøver å stå stille ...

— Mikrobevegelser er bevegelser vi finner i kroppen når vi forsøker å stå helt stille, forteller Jensenius, og fortsetter:

— Noen av dem har biologiske forklaringer, slik som pust og puls. Disse skjer jo periodisk i periodisk og gjør at vi ikke står helt stille.

I 2010 gikk Jensenius og noen kollegaer sammen og begynte å forske på hverandre mens de sto helt stille.

— Først begynte vi med eksperimenter hvor vi sto stille i ti minutter av gangen i stillhet. Og det har vi nå gjort mer enn to hundre ganger, sier han med et skjevt smil.

Og de fant flere oppsiktsvekkende aspekter ved stilleståing.

— For det første er vi alltid i bevegelse; i snitt beveger mennesker hodet sitt cirka 7 millimeter i sekundet når vi forsøker å stå helt stille.

De gjenkjente også unike, men systematiske, mønstre hos forskjellige personer.

— Det er i grunnen ikke så rart, for kroppene våre er jo ulike Men det er faktisk mulig å gjenkjenne hvilken person det er snakk om bare ved å se på mikrobevegelsene. Det funker nesten som et fingeravtrykk.

Mye tyder også på at man ikke kan bli noe flinkere til å stå stille.

— Da jeg først begynte å teste stilleståing tenkte jeg at jeg ville bli bedre etter å ha gjort det en del ganger, men det er ikke tilfellet.

Dansemusikken

Men Jensenius er ikke bare interessert i folk som står stille i stillhet.

— Som musikkforsker er jeg naturligvis interessert i å studere hva som skjer med folk når vi setter på musikk, understreker han.

I 2016 startet derfor prosjektet MICRO ved Institutt for musikkvitenskap, hvor Jensenius og flere kollegaer ser på sammenhengen mellom musikk og mikrobevegelser.

— Vi ber folk stå stille og så ser vi på hva som skjer når vi setter på forskjellige typer musikk.

Han understreker at dette er et felt det er forsket lite på, og det er mange spørsmål de ønsker å finne svar på.

— Dette er grunnforskning, og nå i begynnelsen jobber vi veldig eksplorativt for å få en generell oversikt over hvordan folk reagerer. Det er i grunn litt pionérarbeid.

Og selv om det er tre år igjen av prosjektet, har de oppdaget noen tendenser.

— Vi ser at elektronisk dansemusikk har signifikant utslag. Der er det åpenbart at folk beveger seg, selv når de prøver å stå stille. Og det er ikke rart; den elektroniske dansemusikken er veldig periodisk og laget for å få folk til å bevege seg.

Riktignok har ikke annen dansemusikk vist samme resultater.

— Vi ser ikke de samme tendensene i for eksempel salsa eller samba, som har litt mer komplekse danserytmer. Vi har heller ikke fått noen signifikante funn på vanlig populærmusikk eller klassisk musikk.

Senter for fremragende forskning

I 2017 fikk Institutt for musikkvitenskap også et Senter for fremragende forskning, kalt RITMO (Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse).

Psykologisk institutt og Institutt for informatikk er også med.

Her er Jensenius nestleder.

Senteret skal drive i ti år, og har som overordnet mål å forske på rytme, og studere de perseptuelle og kognitive mekanismene som ligger under vår evne til å oppleve rytme.

— Vi ønsker å se på rytme som et menneskelig fenomen, og vi jobber med det i flere segmenter, forteller Jensenius, og legger til:

— Vi skal jobbe med grunnforskning, men vi skal også samarbeide med eksterne partnere, slik som rehabiliteringsmiljøet på Sunnaas sykehus.

Bevegelseslabben

— Her er vi.

Vi er tre etasjer under Jensenius kontor. Han låser opp og skyver en tung dør til side, og skritter inn i et rom på størrelse med et klasserom.

Bevegelseslabben.

— Her har vi testet alt mulig, forteller han.

Blant annet stilleståing ti minutter av gangen. Mer enn tohundre ganger.

— Vi får folk til å ta på seg spesielle drakter slik at datamaskinen kan følge bevegelsene, så setter vi på musikk og måler hvordan folk beveger seg til den.

Akustikken i det lydisolerte rommet gjør at stemmen hans virker dempet.

Han skrur på en PC-skjerm, og opp kommer en grønn strekfigur som åpenbart danser til en melodi.

— Dette er i forbindelse med arbeidet på større bevegelser, hvor vi også ønsker å se på hvordan folk beveger seg spontant til musikk.

Jensenius forteller at selv folk som mener de er umusikalske og tonedøve ofte er flinke til å bevege seg til musikk.

— Folk ofte er dårlige til å snakke om musikkopplevelsene sine, men det betyr ikke at man ikke har musikalitet i kroppen.

— Så det er ingen som er tonedøve?

— Nei, det er ytterst få. Mange har dårlig selvtillit, men vi ser at de er musikalske når de beveger seg til musikken.

Selvspillende gitarer

Prinsippet om musikkopplevelse har også blitt overført til arbeidet med mikrobevegelser.

— Alt sammen er jo et forsøk på å prøve å si noe om hvordan folk tenker om musikk. Vi bruker bevegelser som et verktøy for å forklare noe av opplevelsen, sier han, og legger til:

— Jeg er for eksempel veldig interessert i å se om musikk kan påvirke pulsen, som igjen kan påvirke mikrobevegelser.

Mikrobevegelsene har også blitt anvendt på andre områder.

— Blant annet gjør vi en del kunstneriske ting. På Ultima-festivalen i år hadde vi en installasjon hvor vi hadde selvspillende gitarer.

Han forklarer at gitarene var et «omvendt »instrument. Mens vanlige instrumenter produserer lyd når man putter energi inn i dem, for eksempel ved å slå på en gitarstreng, lager slike «omvendte» instrumenter mer lyd jo mindre bevegelse det er.

— Sånn sett er disse gitarene det motsatte av et vanlig instrument.

I praksis fungerte installasjonen slik at jo stillere man sto foran en gitar, jo mer lyd lagde den.

— Jeg har tro på denne formen for praktisk bruk av mikrobevegelser til styring av teknologi. Vi jobber også tett med Institutt for Informatikk på UiO, for det er mye programmering og algoritmer i arbeidet vårt, forteller han.

Mange spørsmål gjenstår

Jensenius påpeker at de har mer enn nok å gjøre i tiden fremover.

— Hvert år arrangerer vi NM i stillstand. Det er en fin måte å samle inn nye data. Folk synes også det er en positiv opplevelse; å få stå helt stille en liten stund i en ellers hektisk hverdag.

Og kartleggingen av mikrobevegelser er langt ifra over.

— Vi har denne longitudinale studien hvor vi tester stilleståing på oss selv, og vi trenger vel noen flere hundre opptak før alt er klart.

Ettersom forholdet mellom mikrobevegelser og musikk er såpass nytt, er det også mange spørsmål som står ubesvarte.

— Det vi ser når vi har gått inn i dette, er at folk vet veldig lite om feltet. Det er mye vi er nysgjerrige på, og det er spennende å jobbe med et helt nytt forskningsområde, avslutter han.