Hvorfor tier vi om sextrakassering?

Den siste tiden har utallige kvinner fortalt om seksuell trakassering eller overgrep de selv har opplevd i forbindelse med jobben, gjennom #MeToo-kampanjen på sosiale medier. I bransje etter bransje står kvinner fram og forteller i offentligheten det de til nå ofte ikke har sagt til noen, og i alle fall ikke til sjefen. Det er bred enighet og godt dokumentert at seksuell trakassering er et arbeidsmiljøproblem i enkelte deler av arbeidslivet, for eksempel i filmbransjen og i litteraturfeltet. Arbeidsministeren har uttalt at seksuell trakassering må tas på alvor, og understreket at det er arbeidsgivernes plikt å forebygge og hindre trakassering på arbeidsplassen. Hvorfor er det likevel så vanskelig å gjøre noe med det?

Vi har forsket på seksuell trakassering innen hotell- og restaurantbransjen og helse og omsorg – to andre bransjer der problemet også er utbredt, og vi vil forsøke å gi noen svar. Seksuell trakassering defineres som uønsket seksuell oppmerksomhet som oppleves som krenkende og plagsom og kan være både fysisk, verbal og ikke-verbal. Definisjonen rommer alt fra ubehagelige blikk og kommentarer til voldtekt.

20 prosent av arbeidstakerne som deltok i vår undersøkelse, svarte at de har opplevd seksuell trakassering i forbindelse med jobben i løpet av de siste tre årene. Både fysisk, verbal og ikke-verbal trakassering var vanlig. Variasjonen i hvem som står bak, var stor: Det var kunder, pasienter, brukere, sjefer og kolleger. I hotell og restaurant ble det særlig pekt på problemer knyttet til klåfingrede og ufine gjester, ofte påvirket av alkohol.

#MeToo-kampanjen et skritt i riktig retning. Det første steget er å si fra. For mangel på åpenhet ser ut til å være en viktig barriere for å gjøre noe med seksuell trakassering på arbeidsplassen. Mer enn halvparten av dem som har opplevd seksuell trakassering i vår undersøkelse, har ikke fortalt det til noen.

Det kan være flere grunner til at ansatte ikke sier ifra. De vanligste er at de ikke vurderte saken som så alvorlig, de vet ikke hvem de skal henvende seg til, de er redde for ikke å bli trodd, og de mener det er vanskelig å bevise det som skjedde. Flere turte ikke å si ifra om seksuell trakassering fordi de da var redd de ville miste jobben. En annen typisk begrunnelse var at seksuell trakassering nærmest regnes som en del av jobben. Begrunnelsene er sammensatt og peker på utfordringer knyttet både til definisjonen av seksuell trakassering, mangel på bevis og mangel på rutiner for å melde ifra.

Blant arbeidsgiverne vi intervjuet, var det bevissthet om at seksuell trakassering kunne være et problem i bransjene som helhet, men at det ikke var noe problem i deres virksomhet. Hva var grunnen til det? De kjente til svært få tilfeller. Det var ingen av de ansatte som hadde sagt fra. #MeToo-kampanjen illustrerer at liten åpenhet om problemene skjuler store mørketall og gjør det vanskelig å ta tak i problemene.

En del av HMS-arbeidet

Men skal det skje en reell endring i måten seksuell trakassering håndteres på i arbeidslivet, holder det ikke med Twitter, man må også si fra til sjefen. Her har mange arbeidsgivere en jobb å gjøre, både med å senke terskelen for å si fra og å følge opp de som faktisk sier fra. Arbeidsgiverne er pliktig til å jobbe systematisk med HMS, og seksuell trakassering hører inn under dette arbeidet. Likevel mangler virksomhetene ofte både handlingsplaner for å forebygge, og rutiner for hvordan ansatte skal melde ifra om seksuell trakassering.

Ansatte som sier at de har fortalt andre om det de har opplevd, har først og fremst gjort dette til kolleger. Verneombud og tillitsvalgt/fagforening blir i liten grad brukt for å varsle om seksuell trakassering på arbeidsplassen. Det er svært få i vår undersøkelse som har valgt å bruke det formelle HMS-apparatet eller offentlige instanser for å varsle om tilfeller av seksuell trakassering. Arbeidsmiljøloven pålegger kolleger å varsle dersom de får kjennskap til at det har skjedd seksuell trakassering på arbeidsplassen. I vår undersøkelse svarer likevel bare halvparten at de har varslet på vegne av en kollega.

Sakene følges ikke opp

Vi spurte også ledere og verneombud/tillitsvalgte om de har blitt varslet om seksuell trakassering på arbeidsplassen. Antall tilfeller som ledere og verneombud/tillitsvalgte har blitt varslet om, er langt lavere enn antallet ganger medlemmene sier at de har blitt utsatt for seksuell trakassering i løpet av de tre siste årene. Det bekrefter inntrykket av at mange velger å tie om det de har opplevd.

Ledere og tillitsvalgte/verneombud som ble varslet om seksuell trakassering, valgte i varierende grad å følge opp disse sakene. Nær halvparten sendte saken videre til sin overordnede/leder, mens én av tre undersøkte forholdene og tok saken opp med den det gjaldt. Samtidig var det også en ganske stor andel som svarte at de ikke fant saken alvorlig nok, eller at de ikke gjorde noe som helst med den.

Et sammensatt problem

Seksuell trakassering på arbeidsplassen er et sammensatt problem som skiller seg fra andre mer tradisjonelle arbeidsmiljøutfordringer. Sakene er i mange tilfeller vanskelig å ta tak i der og da, og ofte vanskelig å bevise i etter tid. Det blir ofte ord mot ord. Mange steder er det også svært liten åpenhet omkring problemet.

Manglende forståelse av hva seksuell trakassering er og hva det innebærer, bidrar til at både ledere og tillitsvalgte/verneombud synes det er vanskelig å ta tak. Kun 13 prosent blant tillitsvalgte og 25 prosent blant verneombudene i vår undersøkelse har fått opplæring om temaet. Samtidig er etterspørselen etter kunnskap og opplæring stor. En viktig del av løsningen er derfor mer kunnskap om hvordan seksuell trakassering kan arte seg, og en bedre opplæring av både ledere og tillitsvalgte i hvordan slik saker skal håndteres.

Innlegget er først publisert i FriFagbevegelse.