Lovbrudd hvis man ikke har tiltak mot seksuell trakassering

Helga Eggebø er likestillingsforsker og forsker II på Nordlandsforskning i Bodø.

Hun trekker fram at seksuell trakassering er forbud ved lov. I juni 2017 ble det vedtatt ny likestillings- og diskrimeringslov, som skal tre i kraft fra 1. januar 2018. Innholdet knyttet til forbud mot seksuell trakassering er likt, selv om ordlyden er litt forskjellig, forbudet mot seksuell trakassering er plassert i nytt kapittel og har fått nytt paragrafnummer.

I den nye loven heter det blant annet:

«Med seksuell trakassering menes enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.»

I tillegg om arbeidsgivers plikt:

«Arbeidsgivere og ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner skal innenfor sitt ansvarsområde forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering.»

— Lovbrudd når man ikke forebygger

Eggebø trekker fram at alle arbeidsgivere altså har en lovpålagt plikt til å forebygge og forhindre seksuell trakassering.

— Man kan spørre ledelsen ved sin egen høgskole eller universitet hva de har gjort for å forebygge og forhindre seksuell trakassering, sier Eggebø, og hun tror mange vil få til svar at lite eller ingenting er gjort.

— Dermed bryter man med lovpålagte oppgaver. Her trengs det et langt sterkere trykk fra politiske myndigheter for å sørge for at plikten til forebygging overholdes, sier Eggebø.

Må til domstolene

Hvis du blir trakassert på grunnlag av kjønn, etnisitet, hudfarge, religion mv, seksuell orientering og kjønnsidentitet og nedsatt funksjonsevne, kan du fremme saken din direkte til likestillings- og diskrimineringsombudet, gjennom det som blir kalt et lavterskeltilbud.

Men seksuell trakassering er unntatt fra en slik lavterskeltibud.

— Jeg var med å skrive høringssvar til KUN til revidering av Likestillings- og diskrimineringsombudsloven, der vi spesielt tar opp denne utfordringen med dagens lover og forskrifter, sier Eggebø og fortsetter:

— Konsekvensen av at seksuell trakassering ikke har dette lavterskeltilbudet er at slike saker må direkte til domstolene, og det er det svært mange som kvier seg for, og det med god grunn.

Bare 6 saker fra 2002 -2013

Eggebø sier at det er vanskelig å forstå hvorfor både sittende og forrige regjering avviser å inkludere seksuell trakassering i en slik forenklet saksbehandling som det vil være hvis man kunne fremme saken sin for likestillingsombudet.

— Jeg vet at flere advokater advarer personer mot å fremme sak i rettsapparater. Der risikerer man jo hvis man ikke når fram og bli idømt saksomkostninger, også for motparten, og det er ganske tøft når bakgrunnen er så alvorlige forhold som det her er snakk om, understreker Eggebø.

I et blogginnlegg fra 10. november 2016 med tittelen: Sex, politikk og rettstryggleik, skriver hun:

«Når LDO ikkje kan ta saka, er domstolen det einaste alternativet. Erfarne advokatar på feltet meiner at det rett og slett er for risikabelt. Sjansen for å vinna er liten, og risikoen for å måtta betala saksomkostningane er stor. Ikkje rart at berre seks saker er ført for retten mellom 2002 og 2013.

Likestillingsutvalget ville ha endring

Eggebø er ikke den første eller eneste som tar opp dette problemet.

Likestillingsutvalget ledet av Hege Skjeie foreslo i 2011 at forbudet mot seksuell trakassering skal håndheves av Likestillingsombudet, i likhet med andre trakasseringsforbud i diskrimineringsloven som ombudet har håndhevet, skriver Klassekampen. Eggebø satt også i dette utvalget.

Til samme avis uttaler venstreleder Trine Skei Grande:

— Vi må gjøre det mye lettere å ta opp saker om seksuell trakassering og sørge for at de får følger.

Under behandlingen av den nye likestillings- og diskrimineringsloven som ble vedtatt tidligere i sommer, fikk Skei Grande inn et forslag på vegne av Venstre om å «utrede et lavterskeltilbud for håndhevelse av forbudet mot seksuell trakassering».

Mer stigmatiserende?

I sin høringsuttalelse trekker KUN fram at departementet i sitt høringsnotat hevder at det at saker om seksuell trakassering skiller seg fra andre trakasserings- og diskrimineringssaker er fordi «mange vil oppleve det som svært stigmatiserende å få en påstand om seksuell trakassering rettet mot seg».

Og KUN svarer:

«Hvilken dokumentasjon som ligger til grunn for departementets påstand om at det skulle være mer stigmatiserende å bli beskyldt for seksuell trakassering enn for eksempel graviditetsdiskriminering eller trakassering på grunn av hudfarge, vites ikke. Slik dokumentasjon har ikke på noe tidspunkt vært fremmet når dette spørsmålet har vært oppe til vurdering, verken nå eller tidligere.»

— Alvorlig samfunnsproblem

Eggebø trekker fram at seksuell trakassering er et alvorlig samfunnsproblem og at amerikanske studier dokumenterer de alvorlige individuelle og samfunnsmessige konsekvensene av seksuell trakassering.

— De dokumenterer på individnivå lav trivsel på jobb, frykt, redusert livskvalitet, rusproblemer depresjon, angst med videre. Ikke minst har det store negative konsekvenser for bedriftenes produktivitet når ansatte utsettes for trakassering. Dette fordi de som bli utsatt for seksuell trakassering på arbeidsplassen tenderer til å trekke seg tilbake, være mindre involvert eller slutte i jobben, beskriver Eggebø.

Og KUN trekker fram sin høringsuttalelse: «For noen tiår tilbake estimerte den amerikanske regjeringen at de årlige kostnadene knyttet til seksuell trakassering var på om lag 327 millioner dollar (1994-dollar). Slike kostnadsestimater er ikke foretatt i norsk sammenheng.»

300 anklager i England

Nesten 300 anklager om seksuell trakassering fra akademisk ansatte overfor studenter er rapportert ved britiske universiteter de siste seks årene, men ofre og advokater hevder dette bare er toppen av isfjellet, skriver The Guardian i mars 2017.

Seksuell trakassering, dårlig oppførsel og kjønnsrelatert vold fra universitetsansatte er omfattende og økende ved britiske universiteter, viser en undersøkelse som avisen The Guardian har fått gjennomført.

Undersøkelsen ble gjort ved 120 universiteter og viser at studenter hadde kommet med minst 169 slike anklager mot ansatte ved universitetene i perioden 2011-17. I tillegg kom 127 anklager fra kolleger ved universitetene.

— Må kartlegges i Norge også

Likestillingsforsker Helga Eggebø og førsteamanuensis Tony Burner mener begge to at tilsvarende undersøkelse bør gjøres i Norge, og at den bør utføres av forskere.

— Vi må ha fakta på bordet og omfanget må kartlegges. Undersøkelsen The Guardian selv har gjort er prisverdig. Jeg ønsker meg en tilsvarende undersøkelse, dog utført av forskere, i Norge, sier Eggebø.

— Det er ikke noe spesiell grunn til at situasjonen skulle være veldig annerledes her enn i England, sier Burner.

Rådes til å droppe saken

Mange fra undersøkelsen fra The Guardian som hevder seg seksuelt trakassert forteller at de ble frarådet å komme med formelle klager, noe som førte til at de enten trakk tilbake beskyldningene eller sakene ble avklart uformelt.

En rekke andre sier at de aldri rapporterte trakasseringen av frykt for at det ville gi negativ effekt på studier eller karriere. Ifølge avisen antyder dette at omfanget av problemet er langt større enn tallene i undersøkelsen viser.

— Tallene er sjokkerende, sørgelig nok, men erfaringen vår er at dette bare er toppen av isfjellet, sier Ann Olivarius, som er seniorpartner i advokatfirmaet McAllister Olivarius, til avisen.

— Seksuell trakassering har bredt om seg ved britiske universiteter. De fleste universitetene har ingen mekanismer for å hindre ansatte i å presse studenter inn i seksuelle forhold, og når det skjer, så reageres det stort sett ikke mot det. De ansvarlige er ofte kolleger som kan ha egeninteresse av å ikke gripe inn, sier hun.

Bør også sjekkes i Norge

Eggebø mener det er på høy tid at man får undersøkt omfanget av seksuell trakassering også i akademia i Norge.

— Vi må ha fakta på bordet og omfanget må kartlegges. Undersøkelsen The Guardian selv har gjort er prisverdig. Jeg ønsker meg en tilsvarende undersøkelse, dog utført av forskere, i Norge, sier Eggebø til Khrono.

— Noen vil argumentere mot at man skal kartlegge situasjonen med at vi vet at det er et problem, og det er viktigere å fokusere på tiltak?

— Det er nødvendig med presis informasjon om omfang. Slik fakta vil bidra til å løfte dette ut av det private rom og inn på en offentlig arena hvor det kan få den oppmerksomhet dette problemet bør og skal ha. Dette betyr ikke at vi ikke samtidig kan se på forebyggende tiltak og ta initiativ for å bedre rettssikkerheten til de som blir utsatt for seksuell trakassering, sier Eggebø.

— Ikke annerledes i Norge

Tony Burner er førsteamanuensis ved Høgskolen i Sørøst Norge. Tidligere i sommer reagerte han kraftig på debatten slik den utviklet seg etter at Khrono hadde publisert artikler om professor Nils Rune Langelands grove meldinger til unge kvinner.

• Les også:
• Langeland sendte grove meldinger til kvinner
• Hårreisende diskusjon om seksuell trakassering

Vi framlegger oppslaget fra The guardian for Burner og spør ham om han tror situasjonen i Norge ligner og om man kan lære noe av det britene ser ut til å ville iverksette.

— Dette oppslaget minner meg om oppslaget her fra Norge: - Professorer sex-presser kvinnelige stipendiater, fra Dagbladet i 2009, starter Burner, og legger til:

— Det er altså ikke ukjent fra en norsk kontekst, og det er ikke noen spesiell grunn til at situasjonen her skulle være veldig annerledes enn i England.

Kritikkverdig håndtering i Stavanger

— Har vi noe å lære fra Storbritannia på dette området?

— Når man går inn for å undersøke fenomenet nærmere, slik de har gjort i England, vil man avdekke tilfeller. Vi har, så vidt jeg vet, ikke hatt en slik grundig kartlegging ved norske høyere utdanningsinstitusjoner, svarer Burner.

Han trekker fram at det verste man kan gjøre når tilfeller oppdages, er egentlig som den reaksjonen fra instituttlederen ved odontologisk fakultet i oppslaget ovenfor: «kjenner meg ikke igjen», «systemene er der/har kommet til».

— Det er snakk om mennesker og relasjoner. Det er snakk om å ta opplevelser som meldes inn på alvor og granske dem med største alvorlighet. Den verste setningen man kan si når alvorlige saker meldes inn, er fra en leder eller medarbeidere «jeg kjenner meg ikke igjen», sier han og fortsetter:

— Jeg synes også håndteringen ved UiS rett før sommeren av Langeland-saken, slik det kom fram i mediene, var kritikkverdig. Det ble ikke tatt tak i med en gang «på grunn av ferie», og vi som fulgte med på saken fikk ikke vite hva som egentlig har blitt gjort /gjøres med slike saker ved UiS. Det eneste vi fikk vite var at studenter har blitt advart mot å varsle («må tenke seg om») – noe de endret før i sommer – og at «dette er en personalsak», sier Burner.

— Nulltoleranse i tale og skrift avgjørende

Burner sier han mener Universitetet i Oslo og Agder har gode eksempler på hva seksuell trakassering er og deres varslingsrutiner ut fra det man får fram ved å google.

— Det er åpent for alle på hjemmesiden. Det vises nulltoleranse både i tekst og tale og det er etter mitt syn helt avgjørende, påpeker han.

Les også: Nulltoleranse for trakassering i akademia

— Rektorene ved våre utdanningsinstitusjoner burde være like tydelig som UiO-rektoren både i tale og tekst, hjemmesider, overfor ansatte og studenter om hva seksuell trakassering er og hva den enkelte institusjon har av rutiner for varsling og oppfølging, og så legger han til:

— Fra nasjonalt hold bør kunnskapsministeren ta initiativ til kartlegging av fenomenet slik de har gjort i England, så vi får noen tall på bordet både på nasjonalt nivå og på institusjonsnivå.

Ny nasjonal undersøkelse

Den britiske studentorganisasjonen, The National Union of Students (NUS), planlegger nå en egen nasjonal undersøkelse av universitetsansattes seksuelle trakassering av studenter. Det skal gjøres i samarbeid med ekspertgruppen The 1752 Group, som er en forsknings- og lobbyorganisasjon som er etablert for å bekjempe seksuell trakassering fra universitetsansatte mot studenter.

— Universitetene er dårlig i stand til å håndtere slike saker og mangler grunnleggende retningslinjer. Studenter som rapporterer om tilfeller av seksuell trakassering, kommer ofte i en sårbar situasjon, sier talskvinne for NUS, Hareem Ghani til The Guardian.

Ifølge nettsiden til The 1752 Group blir dette den første nasjonale oversikten over seksuell trakassering fra universitetsansatte mot studenter, i tillegg til kvalitativ forskning som skal vise hvordan institusjonene håndterer disse sakene.

Anna Bull er en av de som etablerte 1752-gruppen.

— Det er grunn til å tro at tallene i Storbritannia vil vise seg å være skyhøye, sier hun og viser til en undersøkelse som The Association of American Universities gjorde om problematikken i 2015.

Der ble undersøkelsen utført på 27 campuser og 150.072 studenter svarte. Undersøkelsen viste at 7,7 prosent kunne fortelle som seksuell trakassering mot studenter, og at bare 28 prosent av de mest alvorlige tilfellene ble rapportert.

Oxford verst

Ifølge The Guardians spørreundersøkelse hadde Oxford University det høyeste antall påstander som seksuell trakassering, utført av universitetsansatte mot studenter. Her hadde den sentrale administrasjonen mottatt 11 slike klager i seksårsperioden fram mot 2017, og i tillegg hadde fakultetene mottatt 10 klager, selv om det ble sagt at noen av sakene kunne være de samme sentralt og lokalt.

Nummer to på listen var universitetet i Nottingham med 10 saker, Edinburgh med 9, University of the Arts London og Essex med 7, og Cambridge med minst 6.