Hemmer nye regler nyskaping?

Et fagmiljø med mange professorer er jo selvfølgelig sterkt! Eller er det egentlig det? Vil regjeringens forslag til ny forskrift greie å understøtte plutselige endringer i samfunnets kunnskapsbehov?

Forslaget i høringen for ny «forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning» går blant annet ut på at nye mastere ph.d.er kun skal kunne opprettes i fagmiljøer som allerede er faglig sterke. Så langt har universitetskravene og doktorgrader fått mest oppmerksomhet i ordskiftet rundt høringen. Universitetsakkreditering og forskerutdanninger er selvfølgelig viktige, og mye klokt er allerede sagt i favør og disfavør av forslag til nye krav. Derimot kan oppmerksomheten på universitetskravene gjøre at vi glemmer masterne. Masterne er svært viktige for høgskolen og en viktig del av grunnmuren for universitetssatsningen. Hvordan vil HiOAs tosifrede antall mastergrader bli påvirket av de nye reglene? De nye reglene vil få tilbakevirkende kraft. Hvor mange kan fortsette som før? Hvor mange må styrkes? Og, hvilke mastere må vi legge ned?

En ting er eksisterende mastere – det mest interessante er allikevel fremtidens mastere. Hvordan skal en på kort tid greie å opprette nye mastere innen nye fag som oppstår i grenseland mellom de etablerte fagene, og utenfor, der det ikke eksisterer fagmiljøer? Vi har mange eksempler på at et fåtall ildsjeler har nærmest fra intet greid å bygge opp sterke fagmiljøer på kort tid for å imøtekomme samfunnets raskt endrede behov. Raske behovsendringer er som oftest et resultat av visse uforutsette hendelser. Det kan være ny teknologi som fører til store endringer i arbeidslivet, eller det kan være andre menneskeskapte eller naturlige hendelser som fører til at vi må jobbe på andre måter. En ildsjel kan starte et nytt fagfelt, to ildsjeler kan gjøre det vesentlig raskere, tre ildsjeler kan ta over verden!

Det kan være veldig godt å være student i et lite, men progressivt og integrert fagmiljø med ambisjoner og god lagånd der kollegiet bryr seg. Et lite fagmiljø er lett på foten og kan agere raskt. Til sammenlikning kan det være døden å være student i et fagmiljø som er definisjonsmessig sterkt, men hvor det ikke lenger er noen driv og fokus, og hvor medlemmene holder på hver med sitt.

Sterke fagmiljøer – dvs. fagmiljøer med en viss størrelse med tilstrekkelig høy kompetanse er bra dersom de holder seg relevante. Men, slike fagmiljøer oppstår ikke av seg selv. Jeg vil hevde at prosessen med å akkreditere og starte opp en master er en fenomenal måte å bygge fagmiljø på der alle forstår og arbeider mot det samme målet. Om vi mister denne viktige muligheten til å bygge opp nye fagmiljøer hvordan skal vi da skape nye fagmiljøer?

Arbeidslivet og relevans har ingen synlig plass i det nye forslaget til forskrift. Et opplagt grep, som dessverre er helt fraværende, ville være å presentere en forskrift som sikret at UH-sektoren aktivt jobber i tett dialog med arbeidslivet når det opprettes nye studier for å sikre relevant kompetanseheving for hele samfunnet.

Universitetene holder i live et antikvarisk syn på fagområder. Mange av oss er blant annet oppgitt over konsekvensene faginndelingene i nasjonale fagråd har for publiseringsuttelling. Om forskningen din er utenfor inngjerdingen til et av de nasjonale fagrådene er du i trøbbel – ingen belønning på nivå 2! De fleste som arbeider på en høgskole vet at verden er mer kompleks en faginndelingene Kunnskapsministeren lærte på skolen – norsk, matte og religion, eller Nobelpriskategoriene. Relevante fagområder er fleksible levende organismer med flertydige bevegelige grenser. Fremtidens mastere trenger fleksible fagmiljøer og fleksible forskrifter som stimulerer til nyskapning og innovasjon i tett dialog med arbeidslivet.