Kunsten å ignorere evalueringer

Ved slutten av forrige semester presenterte Forskningsrådet en evaluering av norsk samfunnsvitenskapelig forskning. Komiteen bak arbeidet mener at forskningskvaliteten er god, men at det er færre miljøer i det internasjonale toppsjiktet enn forventet. Oppsummeringen er til forveksling lik tidligere fagevalueringer, det samme gjelder komiteens anbefalinger. Institusjonene oppfordres til å styrke den teoretiske – altså grunnleggende – forskningen, utvikle konsistente og realistiske forskningsstrategier, tydelige institusjonelle profiler, samt solid faglig ledelse. Økt internasjonalt samarbeid, rekruttering, og publisering av forskningsfunn anbefales for å heve kvaliteten.

Evalueringer er ingen eksakt vitenskap, men påfallende ofte møtes kritiske vurderinger av faglig kvalitet med bortforklaringer – gjerne under overskrifter som «metodekritikk». En mye brukt bortforklaring er at kvalitet er så mangt og at ikke bare vitenskapelig kvalitet må telle. En annen er at det er kjekt med kvalitet, så lenge det ikke går på bekostning av relevans. Disse, og flere til, er beleilige argumenter for å parkere anbefalingene fra evalueringene og fortsette som før.

Vanligvis har Forskningsrådets evalueringer fokusert på vitenskapelig kvalitet og i mindre grad på samfunnsrelevans og -nytte. Denne gangen er såkalt «impact» tatt inn i som en del av vurderingene. Her vurderes hvilken betydning forskningen har hatt eller har for samfunnet, men også hvilke strategier forskerne selv har for å nyttiggjøre kunnskapen. Erfaringene med «impact»-vurderinger er nok begrenset, men jeg mener likevel et rimelig tydelig bilde trer frem: I motsetning til flere av de svakere vitenskapelige miljøene ser vi at forskningsmiljøer som skårer høyt på vitenskapelig kvalitet jevnt over har en solid og dokumenterbar «impact», samt en klar strategi for dette. Tydeligst er det kanskje for de mange, små og store økonomi- og administrasjonsfagene ved forskning- og utdanningsinstitusjonene rundt omkring i landet. Denne evalueringen er dermed dårlig nytt for de som neglisjerer korrelasjonen mellom faglig kvalitet og samfunnsrelevans.

Komiteen som evaluerte norsk samfunnsvitenskapelig forskning var overrasket over hvor mange små og store institusjoner som bedrev samfunnsvitenskapelig forskning. De finner like fullt at kvaliteten er god, men med betydelig variasjon. Da en tilsvarende vurdering ble foretatt av teknologifagene var konklusjonen også at kvaliteten var god, men at man burde kunne forvente vesentlig mer gitt de store investeringene Norge gjør i teknologisk forskning. Forskjellen mellom de to fagevalueringene er at svært få høgskoler ønsket å delta da teknologifagene ble evaluert. Denne gangen har hele sektoren meldt seg på, og samlet gir evalueringen derfor et vesentlig mer representativt bilde.

Rådene fra de siste års fagevalueringer til institusjonsleder er oppsiktsvekkende entydige, uavhengig av fagområde. Ledere i akademia kan velge å kritisere og problematisere evalueringsmetodene, avfeie at kvalitet er viktig, også for samfunnsrelevans, og ellers fortsette som før. Alternativet er å ta evalueringene på alvor, lytte til anbefalingen og sammen med fagmiljøene lage en plan som kan styrke forskningen ved egen institusjon. Jeg anbefaler det siste.​