Bredt engasjement fra akademia i Brasil viktig

I en framtidig satsing på Brasil er det viktig med en bred og likeverdig representasjon av ulike fagdisipliner, skriver sosialantropolog og PhD-kandidat Trond Heitmann.

Publisert   Sist oppdatert

I kjølvannet av Torbjørn Røe Isaksens besøk til Brasil i september har flere pekt på at humaniora og samfunnsfag har blitt lite prioritert i Norges satsing på Brasil. Dette er en debatt som mange av oss som har arbeidet med Brasil i flere år har etterlyst.

Men utfordringen i en eventuell kursendring vil ikke bestå i å skyve pengesekker mellom fagmiljøer. Utfordringen blir å forene ulike fagmiljøer slik at det akademiske samarbeidet blir samfunnsmessig relevant.

Det brasilianske samfunnet er annerledes enn det norske. Styrkeforholdene mellom offentlig, privat og sivil sektor er annerledes enn i Norge og velferdsmodellene baserer seg på andre prinsipper enn vi trives med her i Skandinavia. Ikke-statlige organisasjoner er sterkere representert i forvaltning av velferden og næringslivet blir direkte og indirekte sterkt medvirkende til hvordan intervensjon for sosial endring planlegges og implementeres i folks hverdag.

Det er et splittet land både politisk og økonomisk og det er et land hvor pragmatikk ofte er viktigere enn prinsipper. Utfordringen vår er ikke bare hvordan humanister og samfunnsvitere skal forstå dette, men også at vi må forstå hvordan vi er en del av dette.

Et godt sted å begynne utforskningen av akademias plass i det brasilianske samfunnet, er de definerte kontaktflatene mellom akademia og samfunnet som vi finner i både Norge og Brasil. I begge land omtales dette som en av de tre søylene som utgjør utdanningsinstitusjonenes samfunnsmandat.

De ulike disiplinene i Norge må samarbeide med hverandre på måter som norske miljøer som arbeider med Brasil ikke har tradisjon for i dag.

Trond Heitmann
Sosialantropolog, Høgskolen i Østfold, Ph.D-kandidat NTNU

Foruten de to søylene utdanning og forskning, har vi i Norge det vi kaller «samfunnskontakt» og som brasilianerne kaller «extensão», noe som kan oversettes til «utvidelse» på norsk. På denne arenaen finner vi ofte en liten, men viktig, variasjon i forståelse av akademias relasjon til sine omgivelser i de to landene. Og det er kanskje spesielt innenfor humaniora og samfunnsvitenskapene at forskjellene er tydeligst.

Der norske samfunnsforskere skriver kronikker, deltar i debattprogrammer, skriver bøker og på ulike måter bringer sin kompetanse ut til samfunnet utenom de akademiske formidlingskanalene, er brasilianske forskere gjerne mer praktiske. «Extensão» handler ofte om å arbeide med konkrete prosjekter som har som mål å forbedre samfunnet, enten gjennom miljøtiltak, sosiale prosjekter, forbedring av helse, tiltak for å gjøre utdanning lettere tilgjengelig, og liknende.

I disse aktivitetene finner vi gjerne at man må samarbeide med ulike sektorer, aktører og fagmiljøer. Felles er at de deler noen interesser selv om disse interessene ikke er hundre prosent sammenfallende og motivene for deltakelse kan variere.

I denne delen av akademia finner vi at akademias selvbevissthet ikke er helt like i Norge og Brasil, noe vi bør se på som en kilde til læring, og noe som vi samfunnsforskere kan dra nytte av. Det forventes i Brasil at vi er aktivt involvert i samfunnsendringene, noe som ofte krever en diplomatisk innstilling og samarbeid med andre fagdisipliner og samfunnssektorer.

I en framtidig satsing på Brasil er det derfor viktig med en bred og likeverdig representasjon av ulike fagdisipliner. Men dette er ikke tilstrekkelig. De ulike disiplinene i Norge må samarbeide med hverandre på måter som norske miljøer som arbeider med Brasil ikke har tradisjon for i dag.

Vi må for eksempel se for oss felles prosjekter som eksplisitt inkluderer både ingeniørkompetanse og samfunnsvitenskap, og prosjekter som gjerne inkluderer profesjonsorienterte akademiske disipliner som jus, medisin og sosialt arbeid, og prosjekter der både stat, næringsliv og frivillig sektor er aktive aktører.

Mitt håp er at den nødvendige endringen vi må gjøre i forhold til akademisk samarbeid med Brasil ikke bare blir et spørsmål om å flytte penger mellom fagmiljøer.

Vi må ta inn over oss at også akademia er en del av en sosial og kulturell kontekst og at det derfor er behov for å utforske nye måter å samarbeide på.

(Foto hovedbilde: SIU)