Dårlig forskning, dårlige konklusjoner, dårlige forslag

Selvfølgelig er venstresiden kritisk når et forslag kommer fra Civita. Bare fordi man slenger begrepet «notat» på noe, slutter det ikke å være propaganda.

Mats Kirkebirkeland ga nylig ut et notat om høyere utdanning for Civita, og har nå blitt intervjuet av Khrono. I det foreslår han, blant annet, å innføre en studieavgift. Høyere utdanning reproduserer ulikhet og sosial rang, mener han. Studenter med akademikerforeldre gjør det bra, og de med rørleggere til foreldre dårlig - så er det ikke bare rettferdig at de som uansett gjør det bra burde betale for det? Dette er standard høyresidepolitikk: Samfunnet er klassedelt, derfor må vi behovsprøve allerede eksisterende ordninger.

Det fascinerende med Kirkebirkelands notat er at det i realiteten burde få han til å omfavne venstresidens - den mer radikale venstresiden riktignok - forslag. Karakterer i videregående skole har stagnert, eller sagt på en annen måte, så går det inflasjon i karakterene. Dette - som Kirkebirkeland påpeker i sitt notat - medfører at flere og flere må ta opp fag. Å ta opp fag forutsetter penger. Disse pengene ønsker han å hente ved å ta skolepenger for universitetet.

I utgangspunktet virker dette rimelig: De med høy sosioøkonomisk status, og dermed penger til å ta opp fag, er de som kommer inn på universitetet. Men dette når ikke til roten av problemet, nemlig karakterinflasjonen. Å innføre en studieavgift vil ikke svekke denne tendensen, det vil bare gjøre det dyrere å studere.

For å løse dette problemet kan man gjøre to ting: Innføre begrensninger i retten til å ta nye eksamener, slik at man må påvise et reelt behov ut over et ønske om ta opp prestisjefylte fag. Med andre ord kan man motgå trenden hvor penger bestemmer hvor bra du kan gjøre snittet ditt. Deretter kan man innføre tilleggspoeng ved opptak til høyere utdanning basert på foreldrenes sosioøkonomiske status (f.eks. foreldres utdanningsnivå), om du er fra distriktet, fra flerkulturell bakgrunn, og ellers videreføre kvoteringsordninger for kjønn. Dette vil - slik det har fungert ved kvotering av kvinner, og som «affirmative action» i USA - trolig medføre en mer rettferdig fordeling av det godet vi alle i prinsippet, men ikke i realiteten, kan nyte - nemlig gratis høyere utdanning.

Dermed vil problemet med at studenter med gode kår hjemmefra får mer enn de trenger minskes, ved at dette fordeles likt mellom alle fra alle klassebakgrunner.

Med det sagt finner vi det også nødvendig å nøste opp i noen misforståelser Kirkerbirkeland skaper gjennom egen kildebruk. Delvis for å vise hvorfor selv ikke forslaget til Kirkebirkeland vil medføre utjevning av ulikheter, og delvis for å vise at Civita ikke bør intervjues som en nøytral kilde, men som det de er - en interesseorganisasjon.

Studien som Kirkebirkeland benytter for å kunne konstatere at studieavgift gir mer likhet, er «The end of free college in England: Implications for quality, enrolments and equity». Allerede her bør øyenbryn heves - for de enorme studieavgiftene i England har vel vært sett på som lite annet enn en katastrofe? Blant annet har forfattere som Cambridge professoren Stefan Collini ettertrykkelig vist at om avgiften kan sies å ha gjort noe som helst, så er det å feste et anker av gjeld til en hel generasjon studenter.

Rapporten stammer, ikke overraskende, fra den amerikanske, konservative tenketanken National Bureau for Economic Research. Og i studien er tenketanken langt fra kritisk til egne funn. Studien har sett på effekten av å innføre en studieavgift, samtidig som man har innført (blant annet) studielån målt etter inntekt. Tenketanken legger til grunn i deres eget abstrakt at dette medfører at universitetet er 'free at the point of entry', noe som åpenbart er galt. Man tar fortsatt opp et lån. De langsiktige effektene av at fattige må ta opp store studielån (så høye som £44.000), blir ikke undersøkt i studien, og bare denne fundamentale feilen gjør det umulig å trekke seriøse konklusjoner på studieavgiftenes virkning. Studien er også klar på at andelen av hvor mye den enkelte student har måttet bære av kostnadene har økt drastisk.

Men konklusjonen Birkeland trekker fra studien, er også enkel å kritisere. Man har nemlig tatt utgangspunkt i at den enorme studieavgiftsøkningen som kom med reformene i 1998. Nå har disse, bare to årtier senere, økt til £9.250, altså litt over hundre tusen norske kroner i året. Måten man har fått dekket denne kostnaden er ved å gi studentene store lån. Som studien konkluderer har disse lånene gjort det mulig for flere å bli studenter, ettersom de nå har store lånetilbud tilgjengelig (ca. £3.400 i stipend, lån basert på behov). Med andre ord: man låner penger til alle, og dette gjør at flere kan ta utdanning.

Studien peker dermed på helt andre årsaker enn studieavgiften per se som utjevningsfaktor. Den fremste grunnen er lånet. Man har også senket karakterkravene og dermed utvidet kretsen av hvor mange som kan ta utdanning. Sagt annerledes: Man har utvidet antall studieplasser, og dermed fått flere til å studere. Når alt dette er sagt er uansett ikke konklusjonen til studien mer enn at ulikhetene "has at least stabilized since 1997, or even slightly declined". Ikke særlig oppsiktsvekkende effekt, altså.

Det er altså ingen påvist kausalitet mellom avgiften og likheten, og det er usikkert om og i så fall hvordan de øvrige tiltak har effekt. Da blir det desto mer absurd når Kirkebirkeland skal få overføre dette til norske forhold. Norge har allerede lån- og stipendordning som gjør det mulig for alle å få tilgang til høyere utdanning (problemene ligger som Kirkebirkeland sier, tidligere i løpet). Når Kirkebirkeland konstaterer kausalitet mellom avgift og tilgjengelighet, blir dette helt absurd all den tid de effektene som påvises av avgiften ikke stammer fra avgiftene i seg selv men fra ordninger som kom i tillegg. Dersom man faktisk skulle benytte denne studien til å trekke konklusjoner er det disse man skal trekke: Man må gi mer i studielån, mer i stipend, senke karakterkravene og utvide antall studieplasser - dette er det som tilsynelatende har gjort den engelske universitetssektoren mer lik.

Kirkebirkeland burde kanskje merke seg det største poenget studien løfter frem: Å innføre studieavgift medfører at politikerne går bananas. Man kan godt tro at man innfører en liten avgift, men som studien viser, tar det bare noen tiår før man snakker om hundretusener av kroner.

Men da har man ikke engang sett på den enorme konsekvensen de store studielånene har på menneskene som tar utdanning. Man har riktignok et rimelig høyt tak for tilbakebetaling, men likevel står store mengder studenter med enorme lån. Som studien påpeker har universitetene på grunn av dette mer penger å rutte med (eller rettere sagt er de tilbake på nivået før kostnadskuttene på 1990-tallet), men staten tar en stadig mindre andel (halvert) av kostnaden. Denne kostnaden legges på studentene, som i stor grad ikke evner å betale. Realiteten er dermed at man skaper en boble, noe også studien antyder.

Kirkebirkeland skriver at man tidligere har lagt fokus på at en studieavgift vil gi universitetene økt autonomi, kvalitet og økonomi, men i motsetning til dem smykker han seg i sosialdemokratisk drakt og hevder at studieavgiften er «omfordelende» og vil fremme «likhet». Men det norske utdanningssystem er likt for alle - alle har i teorien lik rett til gratis utdanning. At dette ikke er realiteten for alle løses ikke ved å gjøre høyere utdanning mindre oppnåelig ved å innføre en studieavgift - dette er newspeak om noe. Kirkebirkeland liker kanskje ikke en løsning som innebærer «affirmative action», men vil han involvere de som ikke strekker til, er det dette som må til.