Tunge trender og lite gjennomtenkte rammer i UiO-strategi

Universitetet i Oslo har i de siste ti årene blitt styrt etter UiO:strategi2020. Høsten 2018 satte rektoratet i gang arbeidet for en ny strategi for Universitetet i Oslo frem til 2030. I sin blogg fra september 2018 uttrykker rektor Stølen et ønske om å starte prosessen ved å arbeide åpent og inviterende og at rektoratet ønsker stor oppslutning bak strategien. Rektoratet mener at for å få til dette, må ledelsen lytte til hele universitetet.

På websiden til prosjektet «Strategi 2030» står det «Gjennom etablering av fire tankesmier blir strategien informert om tunge trender som berører universitetet og samfunnet, kobling av forskning og utdanning, samfunnets syn på universitetet og digitalisering som en svært sentral prosess både hos UiO og i samfunnet som stort». Kriteriene til å velge akkurat disse fire temaer og hva det eksakt innebærer forblir uklart. Argumenter for hvorfor disse fire områdene skal lede strategiprosessen blir heller ikke tydelig avklart på websiden.

Hvorfor rektoratet valgte å kalle disse arbeidsgruppene for «tankesmier» og hvilke signaler rektoratet ville sende ut med et slik navnevalg er det vanskelig å si. Begrepet er noe nytt ved UiO og den gir assosiasjoner til en form for politisk organisasjon som skal gi råd. Den type organisasjon og begrep er fremmedgjørende for de fleste av oss ved UiO. Ifølge wikipedia finnes det flere tankesmier i Norge, alle med klare politiske profiler som spenner fra motstand til innvandring (Human Rights Service) til minoritetspolitikk (Minotenk).

Sammensetningen av og mandatet til de fire arbeidsgruppene er nokså uklart og varierende. Gruppen «koble forskning og utdanning» har sju medlemmer, inkludert en representant for Studentparlamentet. Mandatet til gruppen er tydelig. Gruppen «UiO sett utenfra» har fem medlemmer. Paradoksalt nok, er ingen av disse eksterne utenfor UiO. Mandatet er litt mindre klart. Mens disse to arbeidsgruppene har et mer eller mindre forståelig mandat og relativt blandet sammensetning av medlemmer, så er det ikke tilfelle med de to andre.

Digitaliseringsarbeidsgruppen hadde per slutten av januar kun en leder, men ingen medlemmer. Gruppens mandat er begrenset til å beskrive fremtiden og å identifisere strategiske valg vedrørende digitalisering ved UiO. Diskusjonen rundt digitalisering og signalene fra regjeringen indikerer at «digitalisering» kan forstås som en del av den såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen). Mandatet til gruppen tydeliggjør ikke om digitaliseringsgruppen skal jobbe for å innfri ABE-reformen eller for å bedre kvaliteten på utdanningen, eller begge deler.

Gruppen «tunge trender» består av seks medlemmer. Tre faste vitenskapelig ansatte ved UiO, herunder en som sitter i fagrådet til den høyreorienterte tankesmien Civita, og tre eksterne medlemmer: daglig leder av Civita, direktøren av folkehelseinstituttet, og direktøren i Abelia, altså NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter. Mandatet til «tunge trender» er ekstremt vagt. I tillegg til å organisere ett åpent møte der temaet tunge trender diskuteres og lage en rapport, skal arbeidsgruppen «Beskrive tunge trender (sic) i samfunnet som på en eller annen måte vil påvirke Universitetet i Oslo» og «tydeliggjøre hvilke strategiske valg UiO vil bli stilt overfor i fremtiden og mulige implikasjoner de ulike valgene kan ha».

Med et så vagt og upresist mandat og uten en definisjon av hva «tunge trender» betyr er det bare å gjette seg frem til hva man ønsker å oppnå. Man kunne anta at det dreier seg om utfordringene vi skal møte i fremtiden. Det mangler ikke på rapporter og kunnskap om våre største utfordringer, klimaendringer, global oppvarming, den økende ulikhet i verden, migrasjon, trusler mot demokratiet, populismens fremgang osv., men vi er usikre på om det er dette man mener med tunge trender.

En annen tung trend i verden, i hvert fall i den akademiske verden, er den økende byråkratisering av vårt arbeid. Den voksende betydningen næringslivet og næringsinteresser har i utforming av universitetsarbeid og den økende overgang til en administrerende tankegang ved universiteter over hele Europa og Nord Amerika er også tunge trender. Det siste er det skrevet mye om. Internasjonalisering mener noen er en så viktig «trend» i Norge at det til og med har vært en pågående og opphetet diskusjon om norsk akademia tåler sånne som oss, men ingen internasjonal forsker er medlem i denne gruppen.

En annen tung trend i Europa har også vært å endre styringsformer ved universiteter. Gitt vagheten er det mye man kan lure på om mandatet til denne arbeidsgruppen. For eksempel, åpner mandatet for at man skal vurdere universitetsstyringsformen? Er det innafor arbeidsgruppens mandat å anbefale at vi går over til ansatt rektor? Skal de anbefale sammenslåing av fakulteter slik at det blir færre administrative enheter, la oss si, fire eller fem? Leder i arbeidsgruppen har allerede startet med å foreslå sammenslåing av sentrene TIK og ARENA med respektive Institutt for Sosialantropologi og Institutt for Statsvitenskap. Dette er mot interessen og ønskene til alle involverte enheter, uten grundig utredning av følgene dette innebærer og med manglende faglig begrunnelse.

En annen grunn for bekymring er sammensetningen av gruppen «tunge trender», den er for ensidig. Dette mener vi er uheldig om man virkelig ønsker innspill på hva som forventes av oss i fremtiden. Det er mange andre som vil prege fremtiden enn de som denne gruppen kan ventes å fange opp. Næringslivet er en viktig aktør i samfunnet, men langt fra den eneste UiO har forpliktelser til. Hvor er kultursektoren, hvor er de unge, hvor er fagforeninger? Bare for noen dager siden streiket 10,000 ungdomsskoleelever i Belgia for å marsjere for klima. Natur og Ungdom sendte for noen uker siden et krav til universitetene, blant annet om flere klima- og miljørettede fag og studier. Hvorfor skal det være mer verdt å lytte til næringslivet enn til ungdommene når vår fremtid skal diskuteres?

Man kan argumentere med at dokumentet denne gruppe skal produsere skal ut på høring, men når man allerede har bestemt hvem som leder og er medlem i en slik gruppe, bestemmer man samtidig rammene for diskusjonen og for hva som blir mulig å diskutere. Et så vagt mandat og en så ensidig sammensetning er ikke beroligende. Vi mener at UiO skal beholde sin politiske uavhengighet og dets frihet til å tenke, selv om våre tanker og aktiviteter ikke alltid kommer næringslivet direkte til gode.

Kun ved at prosessen er åpen, inkluderende og gjennomtenkt kan strategiprosessen være nyttig og samlende for hele universitetet. Slik virker det ikke nå. Vi forventer at universitetsledelsen tar styring og lager klare rammer og mandater som også er inkluderende og omfavner mangfoldet av perspektiver og interesser internt ved UiO og ellers i samfunnet. Vi håper at våre representanter i styre, våre fagforeninger og studentparlamentet sørger for en mer ryddig og inkluderende prosess.