Modeller for innovasjon og samarbeid mellom universiteter og kommuner

God offentlig tjenesteyting er komplekst og krever forståelse av samfunn, menneske og teknologi og evne til å tenke på tvers av etater og profesjoner. I forrige uke inngikk Trondheim kommune og NTNU en ny avtale. Kommunen og NTNU har jobbet tett sammen i mange år, men den nye avtalen innebærer et mer organisert og helhetlig samarbeid på alle områder innen utdanning, forskning og innovasjon. Kommunens behov for etter- og videreutdanning er sentralt tema i samarbeidet. Det vil blant annet legge vekt på hvordan man kan utvikle medarbeidernes evne til å drive innovasjon i egen virksomhet.

Vi har høye ambisjoner og tror dette blir en modell for å utvikle offentlig sektor. Gjennom NTNU får kommunen tilgang til forskningsfronten nasjonalt og internasjonalt, - ny kunnskap om hvordan kommunen kan utvikles videre. Vi kaller det universitetskommune.

Vi ved NTNU får på vår side tilgang til et levende laboratorium. Gjennom dette samarbeidet ønsker vi å ta et nasjonalt ansvar for å utvikle en ny modell for innovasjon og omstilling i offentlig sektor. Tilbakemeldinger fra det praktiske liv om hvor utfordringene er og hvor kunnskapen er mangelfull, gjør at vi kan utvikle undervisningen, forskningen og innovasjonsaktiviteten vår videre. Vi skal ha fokus på hvordan kunnskap kan omsettes til innovasjoner i både tjenester og produkter, noe som må skje gjennom utvidet samarbeid også med næringslivet. Den nye kunnskapen og erfaringene skal vi overføre både nasjonalt og internasjonalt.

Regjeringen arbeider med en revisjon av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Denne uken lanserer Norges forskningsråd en ny strategi for innovasjon i offentlig sektor. Vi mener det viktigste man kan gjøre for å heve kvaliteten i offentlig sektor er å øke samhandlingen mellom offentlig sektor og universitetene. Da må man tenke nytt om virkemidler. Det vil være fornuftig å prøve ut ulike virkemidler for å stimulere samspillet. Slik kan vi finne fram til modeller som i større grad svarer på behovet for å underbygge langsiktig samarbeid, som legger til rette for tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid. Hele «kunnskapstriangelet» - må inkluderes. Nye virkemidler må supplere velfungerende virkemidler som allerede finnes.

Vi ser for oss tre ulike måter å organisere langsiktig samarbeid på:

• Universitetskommune: Vi merker nå pågang fra en rekke andre kommuner for å inngå liknende samarbeidsavtaler som det vi har gjort med Trondheim kommune. Slikt samarbeid er ressurskrevende og vi ser at muligheter til å søke midler for UH-institusjoner til å utvikle denne type samarbeid, samt å sørge for god formidling av resultater.
• Sentra for innovasjon i offentlig sektor: Med tanke på å bygge opp langsiktig innovasjonskapasitet er SFI-ordningen vellykket, men ordningen slik den er utformet svarer ikke så godt på offentlig sektors utfordringer. Det bør utredes om det er hensiktsmessig å etablere egne sentra for innovasjon i offentlig sektor etter modell av SFI-ordningen. Doktorgradsutdanning bør være en sentral del av virkemiddelet, og det bør være et generelt krav at sentrene er knyttet til utdanning. Det bør også settes krav til, og legges til rette for at kunnskap fra sentrene omsettes til konkrete innovasjoner. I slike sentra vil det være stort potensiale for både tjeneste- og produktinnovasjoner.
• Landslag/plattformer/klynger: I tillegg til senterfinansiering bør det utredes et virkemiddel som samler offentlig og private tjenesteleverandører og ledende kompetanse- og utdanningsmiljøer til innsats rettet mot definerte problemstillinger i offentlig sektor. For næringsliv finnes det klyngevirkemidler. I andre sammenhenger har begreper som plattformer og landslag blitt brukt (eks arven etter Nansen/Digital Life Norway). Hovedpoenget er hvordan man kan organisere en satsing på tvers for å få mer effekt ut av kunnskapsinvesteringene. Hensikten er læring og kunnskapsdeling.

Midler til slike grupperinger må lyses ut i konkurranse. Hovedpoenget er at det satses langsiktig, at man samler komplementære miljøer fra næringsliv, akademia og offentlig sektor som kan arbeide på tvers av virksomheter, fag og profesjoner, og at partene i fellesskap definerer problemstillingene. Dette bør knyttes tett til utdanningsvirksomhet. «Problemeier» kan være ett eller flere departementer eller offentlige virksomheter/fylker/kommuner. Disse grupperingene må arbeide langsiktig og samtidig vektlegge en funksjon som læringsarenaer for flere enn de som er direkte knyttet til konsortiet.

Problemstillinger vi ser for oss vil være knyttet til de store samfunnsutfordringene som preger offentlig sektor på alle nivå. De fleste slike utfordringer vil ha elementer som er spesifikke for den norske konteksten og andre aspekter som vi deler med andre land i og utenfor Europa. Dermed kan en slik satsing også gi grunnlag for større komparative forskningssamarbeid, gjerne også med tilknytning til samfunnsutfordringene som er i fokus for Horisont 2020 og det 9. rammeprogram.​