«Forskningsmiljøet» er større enn NTNU, UiB, UiO og Sintef, mener Steinar Kristoffersen, rektor ved Høgskolen i Molde. Foto: Ketil Blom Haugstulen
«Forskningsmiljøet» er større enn NTNU, UiB, UiO og Sintef, mener Steinar Kristoffersen, rektor ved Høgskolen i Molde. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Ikke alle er mot desentralisering

Forskning. Det er ikke sånn at alle forskningsmiljøene i landet mener det samme om å opprette regionale forskningsfond.

Publisert

Dagens Næringsliv skriver den 5. september i forbindelse med regionreformen at «forskningsmiljøet frykter at potten for næringslivsrettet forskning skal tas fra Forskningsrådet og splittes opp i 12 regionale fond.» Dette på tross av at bildet er betydelig mer nyansert når høringsuttalelsene oppsummeres. Det er mange som er positive til en slik desentralisering.

NTNU, UiB og Universitetet i Oslo har levert en felles uttalelse sammen med Sintef, der de uttrykker stor bekymring for at forslaget vil føre til mindre konkurranse om midlene og dermed en svekking av forskningen i et internasjonalt perspektiv. Norges forskningsråd selv er negative. Sektoren som helhet er likevel mer balansert i ønsket om å kombinere en regionalt forankret næringslivsrettet FoU med store kompetanseprosjekter som utlyses sentralt.

Når søkerne befinner seg i alle deler av landet der det drives nærings-virksomhet, er det vanskelig å se for seg at de skal kunne gjøre en bedre jobb med kontoradresse i Oslo.
Steinar Kristoffersen
Høgskolen i Molde

Noe av motstanden er kanskje basert på en misforståelse. Forslaget handler om den næringsorienterte forskningen i Norges forskningsråd, som allerede i veldig stor utstrekning er knyttet til virksomhetenes behov for anvendt forskning og innovasjon. Dersom forvaltningen av forskningsmidlene flyttes til regionene der virksomheten drives, og de nye regionene gis større adgang til å påvirke, og påvirkes, av tildelingene, er det vanskelig å se for seg at det skal gi svakere uttelling i form av regional utvikling og anvendt forskning, enn om dette ble styrt bare fra Oslo.

Hagenutvalget skriver at forvaltningen av de regionale midlene eventuelt kan forvaltes etter modell av de regionale forskingsfondene som vi allerede har. Der er det riktignok oftest et krav at søker skal være lokalisert i den aktuelle regionen, men det vanlige i brukerstyrte programmer er uansett ikke at en nasjonal forskningspartner (institutt eller universitet) kan være søker – tvert i mot. Det er oftest én av næringslivspartnerne som søker om midler fra et slikt program – og er ansvarlig for innhold og fremdrift overfor programmet det søkes fra. Så vil de i sin tur ha knyttet til seg et konsortium av underleverandører, samarbeidspartnere eller forskningsinstitutter og universiteter.

I konsortiet er det altså bare søkeren som må ha adresse i regionen det søkes om midler fra. De øvrige vil vanligvis være blant de ledende nasjonale miljøene. Slik er det også når vi søker om midler fra de sentraliserte brukerstyrte programmene som vi har i dag. Det er ikke slik for kompetanseprosjekter, men de har heller ikke Hagenutvalget foreslått overført til regionene.

Siden de ledende nasjonale miljøene dermed ikke i større grad enn for dagens ordning, ville ha vært ekskludert fra å søke på midler fra 12 desentraliserte, næringsorienterte forskningsråd, på noen annen måte enn de også i dag er forhindret fra selv å være søker, er det vanskelig å forstå hvordan det vitenskapelige nivået kan svekkes av dette.

Derfor må det være forvaltningen eventuelt, som kritikerne av Hagenutvalgets anbefalinger anser blir skadelidende av en desentralisert forvaltning, altså evalueringen av søknaden eller den praktiske saksbehandlingen.

De fleste av forskningsrådets programmer har et programstyre med representanter fra offentlig forvaltning og næringslivet, der deres rolle for utviklingen av kunnskapsfronten og representantenes egen kompetanse er vektlagt. Dette er det ikke foreslått å endre på. De fleste søknadstyper er gjenstand for ekspertvurderinger og påfølgende diskusjon i et møte som rangerer dem på bakgrunn av vitenskapelig kvalitet, innovasjonshøyde og verdiskapningspotensiale. Det er ikke foreslått en annen måte å gjøre dette på.

Så da er det selve saksbehandlingen, som har kommunikasjons- og tilretteleggingsoppgaver og stiller seg til disposisjon for å veilede søkere. Når søkerne befinner seg i alle deler av landet der det drives næringsvirksomhet, er det vanskelig å se for seg at de skal kunne gjøre en bedre jobb med kontoradresse i Oslo enn derfra de møter søkerne jevnlig og vet hvilke regionale fortrinn som har gjort at de lykkes i Norge, og for de fleste av disse bedriftenes vedkommende, også internasjonalt!

Forslaget fra Hagenutvalget er verdt å diskutere, og da er det viktig at det ikke danner seg en forenklet oppfatning av hva «forskningsmiljøet» mener. Det er nemlig litt forskjellig, i denne saken som ellers.