Agder tar grep mot uredelighet
Etikk. Universitetet i Agder har jobbet med å få rutiner og kultur mot forskningsjuks på plass, etter skarp kritikk fra nasjonalt granskningsutvalg tidligere i år.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Universitetsdirektør Seunn Smith-Tønnessen orienterte onsdag styret om hva UiA har gjort for å komme i møte kritikken fra det nasjonale granskningsutvalget for uredelighet i forskning.
Granskningen skjedde etter medieoppslag og bekymringsmeldinger om en forsker ved universitetet, Hamid Reza Karimi, som var medforfatter på et unormalt stort antall vitenskapelige artikler.
Kritikk for håndtering
Utvalget kunne ikke påvise at forskeren hadde opptrådt vitenskapelig uredelig, men UiA fikk kritikk for sin håndtering av saken og fikk anbefalinger for videre arbeid med forskningsetikk ved institusjonen.
Kritikken gikk på manglende rutiner for å behandle spørsmål om forskningsetikk, og utvalget anbefalte dessuten UiA å bygge en kultur for forskningsetikk forankret i forskningsmiljøene.
Det er ikke snakk om at vi har noen ukultur her på UiA. Vi må likevel sørge for at den forsknings-etiske bevisstheten ligger i ryggmargen.
Seunn Smith-Tønnessen
- Les også: Får kritikk for rekordstor publisering
Seunn Smith Tønnessen sier til Khrono at de begynte arbeidet med disse tingene lenge før granskningsutvalget var ferdig med sin rapport i februar i år.
— Vi har arbeidet langs to akser. Det ene er rutinene, blant annet om hvordan behandle varsling. Her har vi fått systemer og strukturer på plass og er langt bedre rustet til å håndtere slike saker enn vi var den gangen denne saken dukket opp, sier Smith-Tønnessen.
«Ingen ukultur»
Den andre aksen hun snakker om gjelder kultur.
— Vi jobber med kulturen. Det handler om å ha den nødvendige kompetansen om forskningsetikk, og vi har opplæring blant våre kandidater og i ledergruppene, sier hun.
— Det er vel ikke gjort i en håndvending å endre kulturen?
— Granskningen handlet om en enkeltstående forsker, og det er ikke snakk om at vi har noen ukultur her på UiA. Vi må likevel sørge for at den forskningsetiske bevisstheten ligger i ryggmargen, og nå har vi systemer og rutiner på plass for å få dette til, sier Smith-Tønnessen.
Ann-Kristin Olsen som leder
Smith-Tønnesen trekker videre fram at UiA-styret i mai vedtok å opprette et forskningsetisk utvalg, slik loven krever, og på møtet onsdag ble medlemmene oppnevnt. Lederen blir Ann-Kristin Olsen, som er jurist og tidligere blant annet sysselmann på Svalbard og fylkesmann i Vest-Agder. Hun er nå styreleder i Helse Sør-Øst og har også en rekke andre styreverv.
Det andre eksterne medlemmet er professor Bjørn Hoffmann ved NTNU, Hans forskningfelt er i hovedsak medisinsk filosofi, helsefaglig vitenskapsteori, medisinsk og helsefaglig etikk, samt teknologiteori og teknologivurdering.
I tillegg er tre professorer ved UiA faste medlemmer av det forskningsetiske utvalget; Åshild Slettebø, Paul Leer-Salvesen og Vladimir Oleshchuk.
Flere tiltak
I orienteringen som styret fikk onsdag står det at UiA nå har fått på plass et «Si fra»-system, der avviksmeldinger, bekymringsmeldinger og varslinger kan meldes inn.
Videre skal UiA få på plass nye retningslinjer for hvordan man skal behandle saker der det er mistanke om vitenskapelig uredelighet. Disse skal legges fram for styret på neste møte.
UiO har fått på plass rutiner for behandling av personopplysninger, heter det i orienteringen, og forskningsetikk inngår i det obligatoriske emnet på ph.d.-nivå, «Vitenskapsteori og etikk». Et annet eksempel er at UiA har fått en egen nettside om forskningsetikk, det både nasjonale lover og retningslinjer og UiAs egne rutiner og retningslinjer finnes.
Planen videre er å lage et system som sikrer at alle kandidater og ansatte har tilstrekkelig opplæring i forskningsetikk, blant annet ved hjelp av kurs og seminarer.
Holdninger til medforfatterskap, kildebruk, personvern, varslingsrutiner og veiledningsetikk er noen av temaene denne opplæringen skal omfatte.
Manglet rutiner
Det nasjonale granskningsutvalget for uredelighet i forskning la fram rapporten sin i slutten av februar 2017.
Det fremstår tydelig av rapporten at UiA ikke hadde rutiner for å behandle spørsmål om forskningsetikk. Utvalget påpeker at det er opp til institusjonene selv å fastsette slike rutiner, herunder hva som skal til for å igangsette en gransking. Granskingsutvalget mente at UiA kunne gjort innledende undersøkelser i saken uten å iverksette en gransking, på samme måte som ved mistanker om studentfusk etter universitets- og høyskoleloven.
- Se også: Rapporten fra Granskningsutvalget
Utvalget var videre av den oppfatning at en mer prinsipiell holdning til kriteriene for forfatterskap ved UiA ville ha vært en fordel for behandlingen av saken lokalt og nasjonalt, i og med at UiA som arbeidsgiver sto i en annen posisjon enn Granskingsutvalget til å få saken belyst, som det heter i rapporten.
Videre anbefalte Granskingsutvalget at UiA framover tok sikte på å bygge kultur for forskningsetikk forankret i forskningsmiljøene selv og som del av arbeidet med forskningskvalitet ved institusjonen.
Karimi-saken
Agder-forskeren, Hamid Reza Karimi, var medforfatter på nærmere 150 vitenskapelige artikler i 2013 og 2014, mange av dem med kinesiske medforfattere. Dette førte til mange medieoppslag og en bekymringsmelding som kom på universitetsstyrets bord i slutten av januar 2016.
Ifølge denne bekymringsmeldingen, som kom fra professor Sigbjørn Sødal ved Handelshøyskolen på UiA, sto Karimi for 19 prosent av universitets totale vitenskapelige arbeider i 2013 og 18 prosent i 2014. UiA-styret vedtok på møtet 27. januar 2016 å be om granskning av forskerens omfattende publisering.
I rapporten som ble ferdig over et år senere fikk Universitetet i Agder sterk kritikk for sin håndtering av saken om publisering, og utvalget mente at universitetet burde ha tatt affære senest i januar 2014, da professor Sødal leverte en bekymringsmelding, som spesielt gikk på om medforfatterskapene til Karimi var rettmessige.
Utvalget viste til at institusjonen selv har ansvar for å behandle forskningsetiske saker, og viser blant annet til kravene i den nasjonale publiseringsindikatoren om at institusjonene bare skal innrapportere publiserte arbeider som oppfyller kravene til medforfatterskap.