Raser over omikron-restriksjoner : — Rasistisk og uvitenskapelig

Sør-Afrika er blant landene som har fått strenge restriksjoner fra flere vestlige land etter oppdagelsen av den nye koronavirusvarianten, omikron, forrige uke.

Alf Gunvald Nilsen er sosiologiprofessor ved Universitetet i Pretoria og er bosatt i Johannesburg. Han er svært kritisk til vestens reaksjoner mot Sør-Afrika og andre sørafrikanske land.

— Det blir ironisk at når vi produserer forskningsresultater som ligger «ahead of the curve» i global forstand, så blir vi straffet for det, sier han.

Sør-Afrikas president, Cyril Ramaphosa, ber også verdenssamfunnet om å revurdere reaksjonene sine:

— Vi ber om om alle landene som har innført reiserestriksjoner mot landet vårt og våre sørafrikanske søsterland umiddelbart reverserer deres avgjørelser. Forbudet mot reise har ikke bakgrunn i vitenskap, sa han i sin første tale etter oppdagelsen av omikron.

Kaotisk

Khrono tar kontakt med en sliten Nilsen som prøver å planlegge sin første juleferie i Norge siden 2019. Han sier det blir vanskelig å gjennomføre med EUs nye restriksjoner, og at karantene fort blir for dyrt på en sørafrikansk lønning. Han beskriver situasjonen som kaotisk.

— Når denne nyheten kom på tirsdag eller onsdag her i Sør-Afrika, så møtte vi det egentlig med en følelse av utmattelse, sier Nilsen og forteller at landet allerede har vært gjennom tre bølger som har vært ekstremt harde for befolkningen generelt.

— Folk må være klar over at dette skjer i et land der cirka 55 prosent lever under fattigdomsgrensa og arbeidsledigheten allerede lå over 30 prosent. Og etter disse tre bølgene er økonomien nær pulverisert, fortsetter han.

Over halvparten av befolkningen lever altså i fattigdom. På under 2000 sørafrikanske rand, eller litt over 1100 norske kroner i måneden.

Han fortsetter med å snakke om den menneskelige dimensjonen rundt situasjonen. Mange har vært sjuke, Nilsen inkludert. Mange har venner som har vært sjuke, og mange har mistet nære og kjente.

— Hjerteskjærende

— For de av oss som jobber i forskning, høyere utdanning og universitetssektoren, er vi nå på vei inn i det tredje året med pandemi. Vi har bachelorstudenter som nå begynner på sitt tredje og siste år som ikke har mer enn kanskje 6-7 uker med klasseromsundervisning bak seg, sier Nilsen.

Han understreker at situasjonen underviserne må konfrontere når det ikke er mulig å undervise i klasserom er helt annerledes enn for kollegaene i Norge og resten av vesten. Professoren underviser selv førsteårsstudenter på sosiologistudiet, og har mellom 750 og 900 studenter innom klasserommet sitt.

— Det er ikke bare å dra hjem og logge seg på nettet for mange av disse studentene. Den situasjonen jeg har måttet forholde meg til med tanke på mine studenter har vært fullstendig hjerteskjærende, sier han.

Flesteparten av studentene til Nilsen er fattige og drar hjem til townships eller landsbyer der de kanskje har mulighet til å lade telefonen en gang i uka. Han beskriver en situasjon der noen studenter drar hjem til kun ett rom som deles av en stor familie. Landet opplever også jevnlige strømbrudd som gjør det umulig å drive synkron digital undervisning.

Første generasjon frie

Sør-Afrika er i dag inne i en mobilitetsprosess der den første generasjonen med svarte sørafrikanere som ikke er født under apartheid skal få høyere utdanning. Nilsen sier at de nå opplever å få flere år av sin utdanning alvorlig undergravd.

— Og vi som driver denne undervisningen er veldig slitne. Det første året med pandemi doblet gjerne arbeidstiden vår seg, fortsetter han og sier at de ansatte gikk fra vanlige arbeidsuker til godt over 60 timer i uka når pandemien kom.

Universitetssektoren i landet opplever også «brutale» kutt, og lønningene til de ansatte går ned, sier Nilsen.

— Vi i universitetssektoren i Sør-Afrika har jobbet opp mot forhold som er veldig vanskelig for kollegaer i det globale nord, og spesielt i Norge som har en såpass sterk offentlig universitetssektor, å forestille seg, understreker han.

Dominans av de nordlige

I likhet med resten av verden, er internasjonal mobilitet en viktig del av hverdagen til akademikere i Sør-Afrika. Nilsen er svært kritisk til at verden reagerte på en «uvitenskapelig» måte, når de oppdaget en ny variant av koronaviruset.

— Det er svært ødeleggende for vårt virke. Vi blir isolert på en måte som mange forskere i det globale nord faktisk ikke blir, sier han og legger til at flere av kollegaene hans har ubrukte visum som de ikke får refundert. Han sier også at et karanteneopphold vil være for dyrt for de fleste sørafrikanske forskere.

Han mener restriksjonene viser at det globale nord først og fremst ser på Afrika og menneskene som bor der som smittebærere og risikofaktorer.

— Det er en rasistisk fortolkning av vårt kontinent og oss som bor her. Det er en avstengning som er veldig brutal og bidrar til å marginalisere oss ytterligere i det globale akademia. Akademia globalt er preget av en total dominans av de nordlige institusjonene. Men til og med den lille forankringen vi hadde trues av dette.

Murer seg inn

Nilsen sier dette også åpenbart gjelder studenter. Han kjenner selv studenter som skal begynne på doktorgradsstudiene i for eksempel USA eller Storbritannia, som nå «ikke har råd til å betale seg gjennom murene landene har bygd opp».

— Det her handler om å tilfredsstille befolkninger i nord sine forestillinger om at den beste måten å beskytte seg mot korona på er å bygge opp murer rundt landene sine, som om viruset respekterer landegrenser, det gjør det som kjent ikke, sier han.

— Du oppdager tilfeller i Nottingham, i det samme øyeblikket som Boris Johnson legger fram reiserestriksjoner mot Angola. Bildet er veldig klart på hva slags dynamikker som slår inn, og hva slags dynamikker som er med på å skape forhindringene vi møter for å delta i det globale akademiske fellesskapet.

Nilsen poengterer at dette ikke bare gjelder internasjonale akademikere og studenter, men alle akademikere og studenter basert i Sør-Afrika. De ekstra begrensningene internasjonale møter kaller han «personlige», noe som for eksempel innebærer å være adskilt fra familiene sine i lange perioder.

— Jeg tror det at de aller fleste vil kunne skjønne at sånne langvarige adskillelser er med på å slite ned folk.

Kunnskapsallmenning

Sør-Afrika har en fremtredende forskningssektor innenfor medisinske fag. Gjennom forskning på blant annet HIV/aids og tuberkulose har de skapt et sterkt forskningsmiljø rundt diagnostisering og genomanalyse. Nilsen mener oppdagelsen av omikron-varianten vitner til dette.

— Vi blir straffet fordi vi velger å være åpne om det, fordi vi velger å legge disse resultatene ut, ikke bare i offentligheten, men å gjøre de til en del av en kunnskapsmessig allmenning. Det er noe vi virkelig trenger for å håndtere de globale utfordringene vi står ovenfor, sier han.

Nilsen skulle gjerne sett at forskerne ble premiert for oppdagelsene, men han ser for seg det han kaller en reproduksjon av et «sedvanlig mønster i akademia», der land i sør blir en database, mens fremstillingen av forskningsprodukter vil skje i det globale nord.

— Vi kommer nok til å høste lite av æren og resultatene av forskningen.

Akademisk integritet

— Det må ha vært en vanskelig avveiing for forskerne som oppdaget den nye varianten. De visste kanskje at det ville få konsekvenser for landene sør i Afrika?

— Det handler om akademisk integritet. Vi har en forpliktelse til sannhet og å produsere forskningsbasert sann kunnskap. Når vi har produsert den skal den være en del av en kunnskapsallmenning som alle kan bruke. Nå er ikke vesten så flinke på det der, men vi er det, sier Nilsen.

Nilsen nevner at det også har blitt stilt spørsmål internt i Sør-Afrika om resultatene skulle blitt publisert eller ikke.

— Det mener jeg er å sette skoen på feil fot. Vi er i den situasjonen vi er i fordi vesten opererer med en form for geopolitisk bevissthet som er grunnleggende rasistisk, sier han.

— Vi vet at Verdens helseorganisasjon og andre ledende forskere har påpekt mange ganger at reiseforbud og internasjonal isolering ikke funker. Det er rett og slett uvitenskapelig, og det er et grep som handler om å bli sett i offentlighetens øye i det globale nord som at man gjør noe.

— Vestens hykleri

— Du nevnte at det har blitt stilt spørsmål rundt om oppdagelsen av den nye virusvarianten skulle blitt offentliggjort. Hvordan arter denne debatten seg?

— Vi var nettopp i gang med å få i gang turistindustrien igjen, og det begynte å komme turister med kjøpekraft tilbake til landet, noe som betyr utrolig mye for folk her, sier Nilsen.

Han ser på debatten i landet som spontane reaksjoner av at folk innså hvordan nye reiseforbud vill påvirke landet, og sier at økonomien kommer til å gjennomgå nok en runde med «skambank».

— Tilsvar til det igjen har vært et forsvar av forskerne. Det er ikke våre forskeres ansvar eller feil at vi befinner oss i denne situasjonen. Det er som president Ramaphosa sa i sin tale i går (28.nov red.anm.): Uvitenskapelige og grunnløse tiltak har blitt innført av land i vesten. Den reaksjonen som dominerer, er rett og slett sinne.

— Vestens hykleri er enda lettere å se fra et standpunkt i det globale sør. Her er vi delvis opprørte og sinte over hykleriet, og delvis resignerte fordi vi er så vant til dette. Det opererer på så mange nivåer.

Maskot fra sør

Nilsen tror ikke pandemiforskningen automatisk vil bidra til å løfte fram afrikanske forskningsmiljøer internasjonalt. Han beskriver en situasjon der det ble lagt mye vekt på at overgangen til digitale kommunikasjonsformer ville åpne opp for bedre kommunikasjon og samarbeid mellom det globale sør og det globale nord. Dette mener han ikke har skjedd.

— Vestlige institusjoner er opptatte av å ha en slags maskot fra sør i verden, altså den ene personen som kan representere det globale sør innenfor forskningssamarbeid som domineres fullstendig av institusjonene som har prestisjen og ressursene, sier Nilsen.

— Du ser internt i dynamikken i prosjektene der vi blir invitert med, så finnes det veldig lite som minner om samarbeid på like fot. Hvis det skal komme noe ut av dette som tjener oss, som endrer relasjonene som vi må finne oss i når vi jobber i forhold til det globale nord, krever det en grunnleggende holdningsendring, fortsetter han.

Han tror også det trengs en grunnleggende endring i måten samarbeidet mellom nord og sør foregår:

— Der vi blir anerkjent for å være kunnskapsprodusenter på lik linje, der vi får tilgang på ressurser, der det globale akademia faktisk artikulerer seg i solidaritet med oss når vi ikke lenger kan bevege oss på tvers av landegrenser.

Ser heller til andre land i sør

Nilsen tror endringene kommer til å komme når det akademiske miljøet i det globale nord ser på miljøene i sør som likeverdige partnere, noe han ikke ser for seg i den umiddelbare framtiden.

— Derfor er det mer interessant for oss i Sør-Afrika, og andre land i det globale sør, å se på samarbeid mellom sør og sør. Jeg har stadig flere kollegaer som vender seg mot det fordi vi er utrolig lei av akademikere fra det globale nord som snakker varmt om samarbeid mellom nord og sør, uten at det betyr endringer for oss.

— Jeg skulle gjerne sagt at jeg ser ett eller annet på horisonten som gjør meg optimistisk, men realiteten er at veien dit er veldig lang. Delvis på grunn av hindringene vi ser som resultat av pandemien, men også på grunn av vedvarende maktrelasjoner mellom oss og det globale nord. Endring er noe som vi alle ønsker oss, men det er så mye som avhenger av den mektigste parten.