Akademia må satse på undervisningskarrierer

​Nesten hver fjerde student i Norge klarer aldri å fullføre høyere utdanning. Det er mange årsaker til dette frafallet, men vi kan ikke se bort fra at for ensidig bruk av undervisningsmetoder, manglende bruk av digitale læringsressurser, samt manglende involvering av studenter kan være medvirkende faktorer. Kan akademia gjøre mer for å styrke undervisningskvalitet og sikre studentenes læringsutbytte?

Denne våren har flere viktige prosesser pågått parallelt i akademia. Underdalsutvalget, som hadde i oppdrag å se på stillingsstrukturer og karriereveier i akademia, leverte sin innstilling i starten av mai. Kun få uker tidligere var det høringsfrist for endring av forskrift for ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger.

For Akademiet for yngre forskere (AYF) er dette to viktige saker som kan få stor påvirkning på yngre forskeres arbeidshverdag og fremtid. Den nye rapporten «Unge forskere i Norge – Karriereveier og ambisjoner», som AYF lanserte i slutten av mai, bekrefter at forskerlivet – preget av midlertidighet og usikkerhet - frister i mindre grad enn før og at forskningssektoren vil måtte jobbe hardere for å beholde dyktige forskere.

AYF mener at fleksible, heterogene, tydelige og attraktive karriereveier i akademia er et sentral virkemiddel i denne sammenhengen. Vi er derfor i det store og det hele svært fornøyde med forslagene til Underdalsutvalget.

Men vi mener likevel det er noen viktige nyanser som bør diskuteres videre, og som må sees i sammenheng med forslaget om økt vektlegging av undervisningskompetanse ved ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger.

Selv om debatter om akademia ofte dreier seg mest om forskning, er det viktig å ta undervisning på alvor. UH-sektorens samfunnsoppdrag består av både undervisning og forskning, og å styrke undervisningskarrierene vil styrke begge sider av akademias praksis. Underdalsutvalgets rapport foreslår endring av dosentstigen til en ny forsker-/lektorstige (FL-stige). Denne stigen innebærer en fleksibilitet knyttet til stilling som henspeiler på den enkelte ansattes primære arbeidsoppgaver, og med mulighet for glidende overgang mellom de to stillingstypene forsker og lektor avhengig av den ansattes ønsker og institusjonens behov.

Rapporten støtter opp om høyere krav til undervisningsfaglig kompetanse for ansatte i kombinasjonsstillingene førsteamanuensis og professor, hvor undervisning ofte er en av de sentrale arbeidsoppgavene.

Vi er svært positive til at undervisningens status tydeliggjøres. Vi må imidlertid også ta innover oss at en del førsteamanuenser og professorer ved høgskoler og nye universiteter opplever utfordringer med å få nok forskningstid som del av arbeidsplanen. Det er derfor gledelig for AYF at Underdalsutvalget mener at ansatte i professor-stigen skal ha fast definert forskningstid slik at forskningen ikke blir en fritidssyssel.

Samtidig bør det stilles krav til at førsteamanuenser og professorer har en viss forskningsaktivitet over tid for å opprettholde den faste forskningstiden som del av sin stilling. Vi syns også grunntanken om en FL-stige er god, da den skisserer en fleksibilitet som AYF er tilhenger av. Men, vi mener at det trengs en nyansering av de undervisningsfaglige kravene for å klatre i denne stigen, og en debatt om det egentlig er formålstjenlig med glidende overganger mellom lektorstillingene og forskerstillingene.

Vi stiller også spørsmål ved hvorvidt tiltakene som er foreslått gjennom vårens prosesser er det som skal til for å styrke undervisning i akademia. Lektorløpet som undervisningsutdanning etter mal av doktorgradsutdanning? I den foreslåtte FL-stigen stilles det krav om ph.d eller tilsvarende for ansettelse i forsker- eller førstelektorstilling. AYF mener det er behov for klare, nasjonale kriterier for hva som regnes som tilsvarende en ph.d-utdanning. AYF ser at det er ønskelig at alle som er tilsatt i fagstillinger ved universitet og høgskoler har doktorgrad, men med tanke på hvor mange universitets- og høgskolelektorer som jobber i sektoren i dag mener vi det er utopisk at alle disse innen kort tid skal kunne avlegge en doktorgrad.

I tillegg gir det ensidige fokuset på forskning både ved ansettelser og opprykk uheldige signaler om at dette er den viktigste delen av jobben dersom du er i en stilling som kombinerer forskning og undervisning. Selv om AYF mener grunntanken om en fleksibel FL-stige er god, så opplever vi at enkelte elementer er noe utydelig og bør konkretiseres bedre. Er det for eksempel tenkt klare, operasjonaliserbare krav til undervisningskompetanse på samme måte som det stilles til forskningskompetanse? Og skal en underviser kunne gå over i en ren forskerstilling og motsatt? Dette mener AYF bør utdypes.

Vi mener det er behov for at lektordelen av FL-stigen har krav til undervisningsutdanning tilsvarende doktorgradsutdanningens funksjon i forskerstigen og professorstigen. Lektorstigen må ikke bli en forskerutdanning «light», men den tydelige og tiltrengte undervisningsutdanningen for akademia som UH-sektoren trenger. AYF mener at lektorstigen må følges med klare og operasjonaliserbare krav, en definert opplæringsdel innen pedagogikk og didaktikk tilsvarende ph.d-utdanningens opplæringsdel i vitenskapsteori og metode.

Vi mener også at det er viktig å få på plass mentorordninger hvor seniorlektorer fungerer som veiledere for universitets- / høgskolelektorer og førstelektorer, tilsvarende de etablerte mentorordningene for opprykk i professorstigen. Vi må løfte statusen for undervisning i akademia.

AYF har tidligere tatt til orde for at dagens karrieremodell kan være til hinder for god forskningskvalitet. På samme måte som Underdalsutvalgets forslag til stillingsstruktur etter AYF sitt syn legger bedre til rette for god forskningskvalitet, er det avgjørende at vi får det samme løftet på undervisningskvalitet.

Undervisningens status i akademia må løftes, og det må stilles større krav til undervisningsfaglig kompetanse hos ansatte i alle stillinger som er involvert i undervisning av studenter. Med tydeligere krav og opplæring i undervisning for høyere utdanning, sikrer vi at læringsutbyttet for studentene blir best mulig. Det vil også kunne bedre undervisningens status i akademia, som vi opplever at i dag er lavere enn statusen det gir å drive med forskning.

Denne forskjellen i status er uheldig da det i mange tilfeller er studiepoengproduksjonen snarere enn forskningsproduksjonen som utgjør størsteparten av tildelingene til universitetene og høgskolene. For å sikre at studenter klarer å fullføre studiene med adekvat læringsutbytte så er kvalitet på undervisning helt avgjørende. Et statusløft for undervisning i akademia gjennom heterogene karriereveier er derfor på høy tid – det vil etter vårt syn gi bedre kvalitet i både undervisning og i forskning.