Spørsmål til rektorkandidat Rice ved OsloMet

Skal universitetet vårt utvikle seg i riktig retning, trenger vi en rektor som er demokratisk, som står i dialog med og lytter til fagmiljøene og som er i stand til å fungere samlende og ikke splittende. Har vi det i dag? Vi mener det er grunn til bekymring. Vi etterlyser en åpen debatt om hva vi ønsker av den som skal lede OsloMet fram til 2023. Det bør ikke være en lukket ansettelsesprosess, med deltakelse bare fra konsulenter i et hodejegerfirma og noen personer oppnevnt i et innstillingsutvalg før styret endelig tilsetter.

Allerede 29. august, nesten ett år før tiltredelse (1. august 2019), utløper fristen for å søke rektorstillingen ved OsloMet – storbyuniversitetet. Gitt at den elektroniske utlysningen (på FINN og universitetets hjemmesider) fant sted først den 7. august, og gitt at det fortsatt er ferietider for enkelte, kan vi neppe regne med mange kandidater. Dette framstår som et paradoks, når en av hovedbegrunnelsene for å skifte fra valgt til ansatt rektor, var å få et stort tilfang av rektorkandidater.

Sittende rektor Curt Rice flagget nylig at han ønsker å etterfølge seg selv i rektorstolen, for den kommende åremålsperioden. Siden Rice så vidt vi vet er den eneste som hittil har gått ut med sitt kandidatur, og siden han som nåværende rektor har et betydelig ansvar for de siste årenes utvikling ved OsloMet, stiller vi nedenfor noen spørsmål av særlig relevans for ham. Vi håper senere å kunne komme tilbake med spørsmål til alle kandidatene.

1. Demokrati på universitetet

Hvordan stiller Rice seg til demokrati og medbestemmelsesrett blant ansatte og studenter på OsloMet? På et fellesmøte for alle deltakere i universitetets mentorprogram uttalte han at «vi er i ferd med å demokratisere oss i hjel». Mener han fremdeles dette? Hvilken oppfatning har han selv av hvordan demokratiet og medbestemmelsen ved universitetet har vært ivaretatt i hans rektortid?

De siste ukenes debatt om den engelskspråklige skiltingen på campus og ledelsens autoritære avvisning av all kritikk, er bekymringsfull og kan tyde på at medbestemmelse ikke ønskes prioritert. I motsetning til omtrent alle som har uttalt seg (også i riksdekkende media) mener Rice at skiltene er i tråd med vedtatte navn. Det er faktisk feil, og vi er uroet over at rektor og rektorkandidat Rice tar lett på det og sprer informasjon som ikke er korrekt. Kan Rice gi oss innsikt i hva han tenker om sine standpunkter og sin egen atferd i disse sakene?

Også i den viktige saken om universitetets navn presset Rice igjennom beslutningen i styret med minst mulig flertall, og på tvers av dominerende synspunkter både blant de ansatte og i offentligheten. Statssekretær Bjørn Haugstad har uttalt at han synes OsloMet – storbyuniversitetet er et dårlig navn og at det kanskje må endres når en ny rektor overtar.

Det nye universitetet trenger en ledelse som kan samle. Det vi har opplevd i forbindelse med navnevedtak og skilting kan tyde på at vi i stedet har en ledelse som skaper konflikter og splitter.

Et annet eksempel som gir grunn til bekymring, er at fagmiljø og faglig ledelse på universitetets største fakultet, LUI, ikke ble trukket inn, da ny faglig leder for fakultetet ble tilsatt tidligere i år.

Ved et framtidsrettet universitet, der fagpersonalet og instituttene skal utgjøre motoren i universitetets drift og strategiske utvikling, trengs en demokratisk ånd, Det må legges til rette for desentralisering av engasjement og beslutninger. Hva tenker Rice å foreta seg, for å styrke demokratiseringen og de desentrale initiativ ved universitetet?

2. Universitetets samfunnsoppdrag og språklige (ned)prioritering

Begrunnelsen for å søke om enda en periode som rektor, knytter Curt Rice til universitetets samfunnsoppdrag: å utvikle forskning og å utdanne profesjonsutøvere som hjelper samfunnet til å møte utfordringene som det står overfor. Rice nevner universitetets ansvar for profesjonsutdanninger og nødvendigheten av å stå i dialog med praksisfeltene. Det må bety å forholde seg primært til en norsk kontekst. Vi snakker om det norske helsevesenet, det norske skolevesenet, det norske sosialpolitiske feltet, norske aviser og medier, norske bibliotek, norske kulturinstitusjoner, norske småbedrifter, norske frivillige organisasjoner osv. Det er disse feltene som vi gjennom vår forskning skal utvikle kunnskap for og som vi gjennom våre utdanningsprogram skal utdanne kandidater for.

Da gir det grunn til bekymring at universitetet i sin språklige praksis vender seg bort fra denne konteksten. Hvilke fordeler og ulemper ser Rice ved svekkelsene av universitetets tilpasning til den norske konteksten? Mener Rice at internasjonalisering fremmes ved – og er synonymt med – en slik anglifisering/amerikanisering som vi ser konturene av?

3. En leder som er i stand til å tjene ansatte og studenter

Vi anser det som meget viktig at rektoren som skal ansettes for neste åremålsperiode har vilje og evne til å etterleve de grunnleggende demokratiske verdier og prinsipper som universitetet må bygge på. Det bør forventes at en rektorkandidat kan dokumentere innsikt i og forståelse for slike verdier. Og det må forventes at enhver kandidat i forkant av ansettelsen skal kunne uttrykke offentlig hvordan han/hun ser på egne roller og handlinger.

Etter vårt syn trengs en rektor med en ikke-autoritær lederstil, som involverer bredden av de sterke fagmiljøene ved vårt universitet. En kvinne eller mann som er lyttende og lærende, og som opptrer med et minimum av ydmykhet, kan også være fremtidsrettet og ivareta universitetets samfunnsoppdrag på en god måte. Vi trenger en rektor som setter medarbeideres og studenters behov og interesser foran egne kjepphester. Og vi mener at den nye rektoren må være i stand til å legge til rette for reell medbestemmelse på alle nivå. Ellers blir det vanskelig å ta i bruk universitetets mange flotte menneskelige ressurser.

Hvordan vurderer Rice sin kompetanse og sin egen lederstil i forhold til disse kravene?​