Publiseringspoeng? Nei, h-indeksen!

«… det er klart at den ultimate faktoren i akademia, den som skiller alfahannen fra de andre, det er h-faktoren.»

Publisert   Sist oppdatert

Sitatet i ingressen over stammer fra biologiprofessor Dag O. Hessen. 

I en reportasje i Dagens Næringsliv forteller representanter for forskjellige yrkesgrupper hva som er stas. Biologiprofessor Dag O. Hessen trekker paralleller til dyreriket når han forklarer hverdagen på universitetene:

«… det er klart at den ultimate faktoren i akademia, den som skiller alfahannen fra de andre, det er h-faktoren.»

Både poeng og siteringer

H-indeksen ble utviklet av den argentinsk-amerikanske fysikkprofessoren Jorge Hirsch så seint som i 2005. Den forsøker å kompensere for at det har begrenset verdi å publisere forskningsresultat hvis ingen er interessert i dem. Det som gir høy skår på h-indeksen, høy h-faktor, er kombinasjonen av mange publikasjonspoeng og etterfølgende sitering.

Sverige har et system med siteringsindikatorer.

Dag Aksnes
Forsker, NIFU

Dermed er det kanskje ikke så rart at høy h-faktor har blitt en ettertraktet attributt i akademia. Dag Hessen sier det slik i den samme reportasjen:

«En professor kan gjerne være en populær foreleser eller hyppig i mediene, men det er fortsatt langt nede på skalaen. Egen forskergruppe og penger fra Forskningsrådet er hakket opp. Prosjektmidler fra EU eller artikkel publisert i et anerkjent tidsskrift er enda bedre. Og viktigst av alt er altså h-faktoren.»

Ikke entydig

Igjen tyr vi til universitetsbibliotekar Randi Tyse Eriksen for å få hjelp til å skille snørr og bart. Hun sier det sånn:

— Systemet med publikasjonspoeng er beregnet for institutter. Mange bryter systemet ned på individnivå, men det er ikke utviklet for det formålet. H-indeks er et instrument for å måle bidragene til enkeltforskere. Det er likevel ikke et sikkert mål på kvalitet. Siden den ene faktoren er antall siteringer, må vi ta høyde for at noen blir hyppig sitert fordi andre forskere imøtegår det de har kommet fram til.

Tyse Eriksen ser likevel en stor verdi i h-indeksen, blant annet fordi den er internasjonal. Systemet med publikasjonspoeng er norsk. Riktig nok finnes systemet i andre land, men tallene er ikke direkte sammenlignbare.

Siterer venner

For riktig å tukle det til, må vi ta med noen momenter fra en presentasjon som universitetsbibliotekar Susanne Mikki ved Universitetet i Bergen har lagt ut på nettet. Mikki spør: Hva skjer med forskningen når den blir evaluert på grunnlag av publiseringspoeng og siteringer?

Svaret er blant annet følgende: Forskerne blir mer bevisste på publisering og sitering, tenker taktisk, kutter opp til minste mulige siterbare enhet, siterer venner og bygger nettverk. Fokus flyttes fra forskning til publisering, og valg av fagfelt påvirkes.

Store forskjeller

Forsker Dag W. Aksnes ved NIFU, Norsk Institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, har forsket på siteringer. Han har samarbeidet mye med Mikki, og er enig i det hun trekker fram.

— Disse faremomentene eksisterer, men man skal ikke overdrive problemet. Når det gjelder oppdeling i minste mulige siterbare enheter, tror jeg det kan slå tilbake fordi hver enkelt del blir mindre sitert, sier han.

Aksnes er vel så opptatt av en annen begrensning ved h-indeksen, nemlig forskjellene fra fagfelt til fagfelt. Medisinerne har lettere for å få høy h-faktor fordi de siterer hyppig. H-indeks er mest anvendelig innenfor medisin, naturvitenskap og teknologi. Igjen faller humaniora utenfor.

Et annet problem med h-indeksen er at den sterkt favoriserer eldre forskere. Jo flere år en person har vært aktiv innen forskning, jo høyere blir h-indeksen fordi siteringer akkumuleres år for år. Yngre forskere har ingen mulighet til å oppnå de h-indeksene en eldre professor kan ha.

Ser til Sverige

Ett argument taler sterkt for h-indeks: Gjennomslagskraft. H-indeks tar med antall siteringer, og fanger derfor opp om en publikasjon går rett i arkivene eller ikke.

— I Norge fanger vi bare opp antall publiseringer. Sverige har et system med siteringsindikatorer. De norske helseforetakene er nysgjerrige på dette. De finansierer delvis forskning basert på publikasjonspoeng, og ser på et system for å inkludere siteringer i evaluereringen av forskningsarbeid før de tildeler midler, forteller Aksnes.