Det trengs en bedre ordning for produksjon av lærebøker

Cappelen Damm står for 30 prosent av bokomsetningen i Norge. Det har derfor en viss offentlig interesse at Daniel Andersen nylig sa opp sin stilling som forlagsredaktør der. Han ga nemlig en noe uvanlig begrunnelse.

Da han ble spurt om hvorfor svarte han med pamfletten Brev til ledelsen. Etter eget utsagn gir han der 200 grunner. Det kommer fram i et intervju i Dagsavisen 10. februar i år (Pedersen, Bernt Erik: Refser Norges største forlag).

Andersen oppfatter Cappelen Damm som et godt forlag med en sterk skjønnlitterær redaksjon. Men:

«Jeg reagerte på hvordan forlaget utviklet seg. Det ble altfor mange løkkeskrift-romaner og altfor mye penger som gikk til å lage dårlige bøker.»

Han kritiserer satsingen på kjendiseri og underholdningslitteratur. Han likte f.eks. dårlig at forlaget ga ut Märtha Louises første englebok og den populær-erotiske romanserien Calendar Girl:

«Underholdningslitteraturen tok stadig mer plass, på bekostning av skjønnlitteraturen. Det er ikke bra for norsk kultur.»

Samtidig har forlaget gått gjennom flere omorganiseringer. I likhet med flere av forlagets sentrale forfattere har han liten tiltro til dem. Han peker på et generelt problem:

«Oppmerksomheten blir spredt på så mange titler at man ikke lenger får jobbet ordentlig med den gode litteraturen. Det blir mer press på redaktørene. Og hvis hver redaktør må utgi for eksempel tre bøker mer i året, gjør det noe med kvaliteten på den enkelte tittel.»

Dette produksjonspresset gjør at forlagsredaktørene ikke kan bruke like mye tid på å hjelpe fram nye talenter De trenger en annen og mer tidkrevende oppfølging enn de etablere forfatterne.

Men, sier Andersen:

«Målet er ikke å skape en kontrovers, men å starte en samtale om hvordan norsk forlagsbransje kan bli bedre.»

I et tilsvar på epost framhever direktøren i Cappelen Damm at man som tidligere er opptatt av å skape tillit og lojalitet mellom forfattere og forlag. Dette er en nøkkelformulering.

Forlagene er avhengig av at forfatterne har tillit til at deres forlaget evner å sikre litterær og pekuniær verdi for dem.

Andersens lille kampskrift føyer seg inn i en bredere tematikk som ikke bare gjelder masseutgivelse av kiosklitteratur.

Jeg kjenner ikke tallene fra Norge. Men i USA ble en langvarig reduksjon av jobbene innen det vi kunne kalle papirtrykk forsterket gjennom kriseårene 2008-13. Antall stillinger i aviser, tidsskrifter, trykkerier, forlag, bokhandler og postkontor gikk ned. De som gjaldt digital tekst gikk opp. Men for hver nye digitale jobb forsvant to fra papirtrykk-bransjene.

I Norge er dette gjenspeilt i stridigheten mellom BI og Akademika bokhandel. Slik ARK og Tanum er eid av Gyldendal og Cappelen Damm, er Akademika eid av det store Forlagshuset Vigmostad & Bjørke. De har 380 millioner i årlig omsetning.

Studentavisa Universitas skriver den 31. januar i år om en bitter strid siden BI har sagt opp utleieavtalen av lokaler til Akademika. BI vil ha omsetningen over på nett. Akademika gjennomførte da en undersøkelse blant sine kunder. Likte de å handle i fysisk butikk? Nå skal det ikke så mye metodekunnskap til for å se at utvalget av respondenter blir noe skjevt. Hvis en først går i en fysisk bokhandel der en betaler mer enn på nett, må en vel i utgangspunktet foretrekke det?

Den strategiske utfordringen for lærebøkene ligger etter mitt syn likevel ikke her. For det første må en se de mer allmenne driverne bak slike bølgetopper som Andersens og BIs oppsigelse av tradisjonelle avtaler. Noen drivere for dette:

• Forfatterskap og det redaksjonelle bidrag er arbeidsintensivt. Redaktørene blir relativt sett dyrere. Samtidig er royalty på 13 prosent til forfatterne under press. Fagbokforfatterne gjør nok en del av sin innsats i arbeidstida slik at det er universitet og høgskoler som betaler mye av moroa.
• Tekniske produksjons- og distribusjonskostnader går ned av samme grunn og særlig pga digitalisering.
• Økende internasjonal konkurranse også for mindre språkområder. Flere behersker engelsk. Oversettelsesarbeidet rasjonaliseres og kan på noen områder automatiseres. En kan lettere gjenbruke og delvis skrive nye tekster på grunnlag av det store internasjonale teksttilfanget.
• Det skjer en sjangermessig forskyvning fra skrift og stillbilder i de statiske (papirbaserte) dokumentene til dynamiske og interaktive multimediale uttrykk. En ny muntlighet med lavere skuldre er trolig på vei inn.
• De digitale læreverkene blir tettere integrert i den indre strukturen i det løpende faglige arbeidet mellom lærer og student i rammen av undervisningsinstitusjonen. Det kan fremme undervisningskvaliteten.
• Det en litt ubeskjedent kunne kalle kvasi-vennligheten i didaktiserte tekster kan erstattes og suppleres av dypere personlige og levende relasjoner mellom student og lærer.
• En kan nå regne med at innovativ undervisning som merittert lærer vil bety mer. Ved OsloMet vil fagmiljøet til en merittert lærer motta en engangssum på 100.000, mens læreren selv får 35.000 kroner ekstra lønn per år i alle etterfølgende år. Dette vil knyttes til digitalisering. Prorektor for utdanning, Nina Waaler, har sendt klare signaler i denne retning.

En bør særlig bite seg merke i forretningsmodellen for forlagsstyrt lærebokproduksjon.

Det er, som tidligere nevnt, press på royaltymodellen. La oss si at 10 lærere skriver hvert sitt kapittel i et læreverk som selges til 500 nye studenter for 400 kroner pr stk. Da vil hver av dem motta 2.600 kroner brutto for dette pr år. Det blir kanskje 30 kroner timen første året.

Det å skrive lærebøker bidrar ikke til forskerkarrieren og det er nå økt trykk på å skaffe seg Ph.D. for dem som ikke har det, og forfatte mer poenggivende forskning for alle. Samtidig innføres et system der en kan meritteres som god underviser.

Her kan en da stille et viktig spørsmål som gjelder et knippe av problemstillinger

• Hva skjer med forlagsredaktørenes rolle når de kommer under et slikt rasjonaliseringspress som Daniel Andersen protesterer mot?
• Er det verdiøkende bidraget fra forlagets redaktører verdt den prisen som studentene må betale for lærebøker?
• Kan royalty på 13 prosent av omsetningen (betalt av studentene) konkurrere med fast lønnsøkning på 35.000 i året betalt over institusjonsbudsjettet?

Det underliggende problemet kan kanskje formuleres slik:

Vi har en eksisterende modell der forlagene rekrutterer forfattere fra lærerstanden og knytter dem til seg gjennom dyktige dialoger, royalty-avtaler, forfatterfester osv. Lærer-forfatterne skriver bøker for 30-50 kroner timen- Studentene betaler hele moroa.

Men trenger en virkelig denne omveien om forlagsutgivelse? Kan en ikke lage bedre og mer regningssvarende løsninger for både student, lærer og institusjon?

Jeg tror en nå må forberede en tydelig dreining i produksjonsmodellen for læreverk i høyere utdanning. Utdanningsinstitusjonene vil integrere produksjon og bruk av læringstekstene langt tettere i den faglige utvikling av både studentenes og lærernes kompetanser. Lærebokforlagene må tilpasse seg dette.

Når produksjonsmodellen endres kommet også den tradisjonelle forretnings-modellen under press.

Dette vil forhåpentligvis drive fram nye, rimeligere og mer læringsfremmende relasjoner mellom utdanningsinstitusjoner og forlagsbransje.​