Manglende praksis til psykologistudentene

Klinikkene ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo er sentrale i profesjonsstudentenes praksisopplæring. Nå har advokatfirmaet Kluge laget et notat med en flengende kritikk av denne virksomheten: Brudd på flere lover og forskrifter: Helsepersonelloven, helsetilsynsloven og kvalitetsforbedringsforskriften, spesialisthelsetjenesteloven, pasient og brukerrettighetsloven, pasientjournalloven, forskrift om IKT-standarder, forskrift om pasientjournaler, personopplysningsloven, helseregisterloven og helseforskningsloven.

Saken er oppsiktsvekkende og jeg er neppe den eneste som lurer på hvordan landets ledende klinisk-psykologiske fagmiljø til de grader kunne «forsove seg» med hensyn til forsvarlig klinikkdrift. Vi får vel vite mer etter hvert som UiO går dypere inn i saken. Det er også trist å se hvordan  tre tidligere instituttledere og klinikere kryper til korset og bekjenner sine unnlatelessynder: Siri Gullestad, Fanny Duckert og Kjetil Sundet.

Systemsvikt, sier universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe og det må innebære at det er - og har vært - mangler i Oslo-studentenes praksisopplæring. Det er ikke tilstrekkelig med god terapiveiledning, også andre ferdigheter og kunnskap er viktig. Kluge-rapporten sier noe om hva. Deler av dette har studentene riktig nok fått i sin forpraksis og hovedpraksis (5 måneder), men likevel er det forståelig at UiO-ledelsen ønsker at praksisopplæringen bør legges inn under helseforetakene. Her drives klinikkene annerledes - på godt og vondt - for det er også mange fordeler med internklinikker. På tross av manglene vil nok Oslos profesjonsstudenter likevel få autorisasjon uten problemer.

Mangelfull praksis og ferdighetstrening har vært anført som argument mot å gi autorisasjon til utenlandsk psykologutdanning både fra helsemyndigheter og kliniske fagmiljøer. Flere norsk studenter tar nå psykologutdanning i utlandet: Danmark, Polen, Ungarn eller andre steder. De tar enten hele bachelor-master løpet eller en 2-årig klinisk mastergrad på toppen av en 3-årig norsk bachelorgrad i «ren» psykologi. Etter en slik mastergrad (eks. Universitetet i Aarhus eller København) kan studentene søke lisens, deretter jobbe selvstendig i to år som psykolog under veiledning – til sammen sju år.

Denne praksisopplæringen foregår i regi av helseforetakene og ved ulike institusjoner i spesialisthelsetjenesten. I tillegg til kliniske oppgaver som diagnostikk, terapi, rådgiving, veiledning m.m., vil denne praksisopplæringen også inkludere det Kluge-rapporten påpeker som mangler ved UiO: Pasientsikkerhet, digitale behandlingsregistre, journalføring, administrative systemer, avviksregistrering, osv.

I motsetning til profesjonsstudentene som har kortere praksisperioder, er lisenspraksisen sammenhengende over to år. Samlet sett er dette neppe noe dårligere enn den praksisopplæringen norske profesjonsstudenter får. I tillegg har utenlandsstudentene fått med seg andre lands språk, kultur, historie, verdier osv. I et Europa preget av migrasjon og store kulturelle endringer er dette en fordel – også klinisk. Dessuten: På samme måte som norsk psykologisk forskning er internasjonalt orientert, bør også norsk psykologiutdanning være det. Dagens profesjonsutdanning i psykologi (egentlig et klinisk bachelor-masterløp + praksis) er derimot særdeles «norsk» - og da tenker jeg ikke på pensumlistene.  

Etter lisenspraksis kan utenlandsstudentene søke autorisasjon som psykolog og fortsette ulike spesialistløp. Det er nå mange psykologer i Norge med utenlandsk utdanning og de gjør en utmerket jobb i Helse-Norge. Lisensrettigheter gjelder imidlertid ikke alle: Studenter med mastergrad i klinisk psykologi fra ELTE-universitetet i Ungarn er holdt utenfor. Det er underlig tatt i betraktning at studenter med tilsvarende mastergrad fra polske og danske universiteter får lisens. Det samme EØS-regelverket ligger til grunn.

Og det blir enda mer uforståelig siden ELTE-studentene tidligere har hatt godkjenning i 13 år - før Helsedirektoratet snudde. Jurist Lars Swanstrøm - assisterende direktør i Statens autorisasjonskontor for helsepersonell i perioden 2001-2012 - hevder direktoratets behandling av ELTE studentene ikke har fulgt de mest elementære juridiske regler. Spesialist på EØS-rett advokat Per Andreas Bjørgan - 14 år som jurist i EFTAs overvåkingsorgan ESA - er like kritisk. Det er derfor neppe noen gode juridiske eller faglige grunner til å holde ELTEs psykologistudenter utenfor lisensordningen.

De bør få tilbake den lisensen de tidligere hadde, gjennomføre praksisperioden og så søke autorisasjon. De trengs sårt i det norske helsevesen.