Hun var rusmisbruker i 18 år - nå er Rikke student ved OsloMet

— For femten år siden veide jeg 42 kilo, hadde ingen steder å bo, og alt handlet bare om å overleve. Jeg hadde ikke noe mål.

Slik beskriver Rikke Simonsen sin fortid. Hun sier hun var jenta ingen ville redde. Det var ikke så mye å redde, heller.

Hun er født med en psykisk lidelse. Tidlig i tenårene begynte hun med rusmidler som selvmedisinering. Hun fullførte aldri videregående.

— Nå har jeg vært totalavholds i nesten ti år. Og da jeg slutta med rusmidler kom drømmene og målene. Jeg skjønte at jeg kan bli noe, jeg óg.

I dag studerer hun for å bli barnevernspedagog ved OsloMet. Det er bare ett år igjen av studiene nå.

Men en røff fortid har med seg utfordringer, også som student.

Ville være Rikke her og nå

— Jeg er som de aller fleste studenter, egentlig. Trener på fritiden. Sitter kanskje litt mer enn gjennomsnittet på lesesalen.

Rikke er opprinnelig fra Kristiansand, men har bodd i Oslo i halvannet år, rett og slett fordi det ble for dyrt å pendle fra sørlandet.

Hun studerer barnevernspedagogikk på deltid over fire år, og jobber ellers på en akutt barnevernsinstitusjon.

— Jeg hadde en drøm om at studietiden skulle være en vekst og glede for meg. Jeg ville kjenne på hvordan det var å være Rikke her og nå. Men siden jeg var så hemmelighetsfull rundt fortiden min ble det mer utfordrende enn nødvendig, sier hun.

Hun forteller at det oppsto mange misforståelser mellom henne og andre studenter.

— Det hadde mye å gjøre med normer og verdier de andre studentene hadde som jeg aldri hadde vært borti før. Det var mye de tok forgitt som var utfordrende for meg, og derfor ble det enklere å bare holde meg til meg selv.

Omsider bestemte Rikke seg for at det var enklere å være åpen om hvem hun var og hva slags fortid hun hadde. Hun henvende seg til kullansvarlig og spurte om hun kunne få ti-femten minutter til å presentere seg selv for resten av klassen og dele litt av historien hun bar på.

Det ble hun frarådet.

— Jeg hadde aldri opplevd å holde bakgrunnen min for meg selv så lenge, men jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Det gjorde kanskje at jeg ikke følte meg like mye som en del av kullet.

Fortiden

Rikke har vært preget av en psykisk lidelse siden hun var barn.

Hun ble aldri plukket opp av barnevernet, og da hun var tolv begynte hun å ruse seg som selvmedisinering.

— Rusmidlene fikk meg til å gå på skole, de fikk meg ut i livet og de fikk meg til å gjøre ting. Men rusmidler gjør også at man blir avhengig.

I dag opplever hun ofte på studiene at pensum eller forelesningene handler om henne selv.

— Vi hadde en jussforelesning hvor foreleseren sa «tenk dere en seksten år gammel jente. Hun er i et dodgy miljø og ruser seg. Hvilke rettigheter har foreldrene til å holde henne hjemme?» Og jeg tenkte «den jenta var meg».

Da hun var 25 kuttet hun all rus utenom alkohol, og med det kom også drømmer om en framtid.

Og etter 18 år som rusmisbruker ble hun totalavholds. Det er nesten ti år siden.

— Jeg har veldig gode foreldre, og av og til ringer jeg dem og forteller at nå fant jeg noe nytt i pensum som handler om oss. Og så ler vi litt av det. Vi har bearbeidet fortiden nå.

— Jeg følte jeg løy til alle

Tross utfordringene skjønte Rikke hvorfor kullansvarlig ikke ønsket at hun skulle presentere fortiden sin for klassen.

— De mente det var bra for meg å holde det igjen siden profesjonen vi går inn i ikke tar til seg så mye av personligheten din, og du kan la være å fortelle hvem du er på jobb.

Det krevde allikevel mye energi å holde på en hemmelighet om en tung fortid.

— Ved å unngå å snakke om det følte jeg at jeg løy til alle. Pensum ble krevende, for alt har navnet mitt på seg, sier hun, og legger til:

— Så har jeg kjent mye på bevisste eller ubevisste fordommer blant medstudentene mine. Jeg merket at de snakket om meg uten at de visste det fordi de snakket om psykisk ustabile, eller de kunne si ting som «en gang rusmisbruker, alltid rusmisbruker».

Men hun understreker at å ha en bakgrunn som rusmisbruker også har sine lyspunkter i studiehverdagen.

— Det er deler av pensum som ikke er så tungt, hvor jeg kan det meste av lovverket og jeg først og fremst bare må finne ut hva det er de vektlegger.

Hun sier også fortiden hennes har gitt henne mye medfølelse og empati for blant annet ungdom som sliter med traumer.

— Men det er viktig at man selv har bearbeidet sin egen fortid når man skal jobbe med dette. Hadde jeg ikke alt gjort det hadde jeg ikke hatt noe på den forelesningssalen å gjøre, understreker hun.

Jussprofessoren som endret alt

Etterhvert som studietiden fortsatte begynte Rikke å revurdere om hun skulle være åpen om fortiden sin.

— Jeg tenkte jeg skulle forhøre meg med flere enn kullansvarlig, siden det bare var én persons vurdering.

Så kom hun i kontakt med jussprofessor Elisabeth Gording Stang.

Uten henne ville hun ikke vært på studiet i dag, understreker Rikke.

— Det begynte å rulle en ball mellom oss hvor jeg fikk uttrykt at jeg har en fortid, og at jeg syntes det var vanskelig. Så det endte med at vi snakket sammen over telefon.

Rikke sier hun opplevde Elisabeth som varm og forståelsesfull, men også at hun ble overrasket, ettersom Rikke alltid er den som sitter på første rad, har lest alt av pensum og stiller kritiske spørsmål.

— Det var mange gode samtaler mellom oss, og for meg ble Elisabeth den som så meg, og det trengte jeg. Uten henne ville nok ikke studiehverdagen blitt noe bedre.

— Skal ikke straffes for fortiden

Rikke studerer på særskilt vurdering, altså at hun har dokumentert at kunnskapen hun hadde på videregående overstiger det som reflekteres i karakterene hennes.

— Det betyr egentlig at jeg ikke har bestått alle fagene på videregående, jeg hadde for høyt fravær, og jeg har ikke nok arbeidserfaring.

Rikke fikk innvilget særskilt vurdering grunnet den psykiske lidelsen, og sånn fikk hun søke på studiet på lik linje med andre.

I dag er hun psykisk frisk. Allikevel tror hun er litt tabubelagt å snakke om at man studerer på særskilt vurdering.

— Det er kanskje litt skambelagt å si det høyt. Men jeg og Elisabeth har snakket mye om at man ikke skal bli straffet for fortiden sin dersom den ikke lenger påvirker nåtiden, og det hjelper, sier Rikke.

Etter samtalene med Elisabeth begynte hun å bli mer åpen på studiet om sin fortid.

— En av de store fryktene mine de to første årene på studiet var at jeg skulle få høre at jeg ikke var skikka. Men jeg har vært gjennom en livsendring de siste ti årene, jeg har prøvd å finne meg selv på ny og lagt traumene bak meg.

— Hvem er egentlig god nok?

I dag er hun mer åpen blant sine medstudenter om hvem hun er og hvor hun kommer fra.

— Alle har tatt det veldig bra. Først detter jo haka til folk ned på gulvet, men jeg har blitt veldig godt tatt imot.

Hun sier mange av medstudentene hennes trodde hun var den blonde, kristne sørlandsjenta, og at det var derfor hun ikke drakk.

— Men ingen av delene stemmer. Så var det en som fortalte meg at det forklarte alle tatoveringene mine. Så tror jeg folk forstår meg bedre. De forstår hvorfor jeg sitter sju timer på lesesalen hver dag, og hvorfor jeg sitter der på lille nyttårsaften.

Å bo i en by som Oslo begrenser de sosiale mulighetene dersom det ikke er alkohol i bildet.

— Jeg føler meg ikke ensom, egentlig, men jeg er mye alene.

Rikke er allikevel optimistisk for fremtiden.

— Jeg har mange ulike mål, og jeg har en veldig forkjærlighet for å jobbe med ungdom med traumer og fremmedspråkelig bakgrunn. Jeg kan kjenne igjen noe av deres situasjon i mitt eget liv, bare at de er midt oppe i det.

Allikevel skulle hun ønske hun hadde gjort et par ting annerledes.

— Jeg skulle ikke bare holdt fortiden min for meg selv i tre år, det er det som gjør det tabubelagt. Selv om jeg er sterk og jeg klarer meg er det mange andre i samme situasjon; folk som studerer på særskilt vurdering med en psykisk lidelse eller annet handicap, og det hjelper å vite at man ikke er alene.

Hun skulle også ønske OsloMet var bedre på å følge de som kommer inn på særskilt vurdering.

— Første dagen fikk jeg en mail hvor det sto at de hadde notert at jeg var inne på særskilt vurdering, og at jeg bare skulle ta kontakt om det var noe. Det var det eneste, ingen av foreleserne visste det, ikke kullansvarlig, ingen, sier hun, og legger til:

— Jeg skulle ønske jeg hadde fått en mail igjen etter et år, hvor de spurte hvordan det hadde gått, i det minste. Jeg har vært heldig, siden jeg har fått støtte av Elisabeth, men det er ikke alle med særskilt vurdering som får den støtten.

Rikke mener at dersom det er andre studenter der ute i samme situasjon som henne selv, må de huske at fortiden deres ikke er nåtiden deres.

— Mange av oss frykter at vi ikke skal være skikka eller gode nok, men hvem er egentlig det? Dersom noen bruker fortiden din mot deg, er det deres sanne jeg som kommer frem, ikke ditt, avslutter hun.