Sviktende samhandling går ut over pasienter og brukere

Unge mennesker med psykiske lidelser kan ha behov for å få opplæring, arbeid, behandling, økonomisk stønad og hjelp til å finne egen bolig. Hvordan de ulike tjenestene kombineres slik at det gir best resultat vil være individuelt betinget og det vil kreves at flere instanser prøver seg frem i fellesskap for å finne den beste løsningen.

En av de største utfordringene i velferdsstaten er hvordan vi utvikler gode samarbeidsformer i forhold til stadig mer komplekse helse- og velferdstjenester. Her er det et bredt spekter av organisasjoner og virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester, barne- og familievern og arbeids- og velferdstjenester på kommunalt og statlig nivå.

Om pasienter og brukerne opplever tjenestene som fragmenterte og lite sammenhengende, kan det være et uttrykk for sviktende samordning. Dette kan resultere i at man ikke får den hjelpen man trenger. Ett eksempel er en masterstudent ved høgskolen som for noen år siden spurte 28 ansatte og ledere om samarbeidserfaringer rundt oppfølging av unge psykisk syke.

De som deltok i undersøkelsen jobbet i Nav, kommunalt barnevern, private barnevernsaktører og statlig og kommunal psykiatritjeneste. Resultatene viste dårlige relasjoner mellom de ansatte, de hadde lav kunnskap om hverandre og de hadde dårlig kompetanse på samhandling. Slike problemer kan ramme de unge pasientene. En annen masteravhandling studerte organisering i helsehus og poengterte hvor viktig det var at lederen aktivt bidro til å skape gode verdier som forståelse, respekt og tillit som forutsetninger for et vellykket samarbeid. Samordning påvirkes også av hvordan virksomhetene er organisert og denne studien viste at samlokalisering hadde hatt en positiv effekt.

• Les også: Noen av resultatene fra forskningen til masterstudentene

Bedre samordning vil kunne bidra til at pasienter og brukere opplever å få helhetlige tjenester, at tjenestene får bedre kvalitet og at ressursene utnyttes bedre. Det er nødvendig å organisere de ulike virksomhetene i på en slik måte at de gir de ansatte gode muligheter for å samarbeide med andre.

I noen sammenhenger kan samordning foregå ved at hver virksomhet gjør ferdig sine oppgaver før neste overtar. Det er dette som skjer når sykehuset tar seg av akuttbehandling, mens kommunen etterpå følger opp med omsorg på sykehjem eller i hjemmet. Her kan dette gjøres dersom problemene kan løses i rekkefølge og man har gode rutiner for fordeling av arbeidsoppgavene. Dersom man skal forholde seg til uklare og sammensatte problemer er det ofte behov for å samordne de ulike tjenestene slik at de kan yte hjelp samtidig.

Forskning og utdanning om samordning er blitt et eget fagfelt der det skjer sterk internasjonal kunnskapsutvikling og ved Høgskolen i Østfold har vi etablert en egen forskergruppe om dette temaet. Det er 10 år siden vi startet opp et masterstudium som nå heter «Masterstudium i samordning av helse- og velferdstjenester». Studentene er ansatt eller ledere i helse- og velferdssektoren og i de virksomheter som samarbeider med sektoren som for eksempel innenfor opplæring. Ved dette studiet legger vi vekt på at studenten skal kunne analysere og forstå hvordan man skal tilrettelegge for god samordning og hvordan man kan skape innovative og nyskapende samarbeidsmiljøer.

Innlegget er først publisert i Fredriksstad Blad