Duckert: Fra student i 1968 til professor emerita i 2018

Det har gått 50 år siden Fanny Duckert (70) møtte til forberedende psykologi på det daværende rykende ferske SV-fakultetet (Det samfunnsvitenskapelige fakultet) på Blindern i det sagnomsuste året 1968.

Duckert kan se tilbake på en lang karriere i akademia. Etter hun studerte forberedende psykologi har hun blant annet forsket på kommunikasjon og ledelse, negative effekter av medie-eksponering og hatt en rekke prosjekter i Sør-Afrika hvor hun blant annet jobbet med HIV-positive. Innenfor rusbehandlingsfeltet har hun gjort seg svært gjeldene, og forskningen har fått ringvirkninger både nasjonalt og internasjonalt.

— Hvis jeg ser tilbake på alt jeg har gjort, er jobben jeg har gjort på rusfeltet den mest grensesprengende. Forskningen har fått størst konsekvenser, og har vært med på å endre behandlingsapparatet, sier Duckert.

Hun ble spesialist i klinisk psykolog i 1984 og Doctor.Philos ved Univeristetet i Oslo (UiO) i 1995. Nå fylte hun nylig 70 år, og hadde sin siste dag på Universitetet i Oslo i slutten av juni.

Nå trer Duckert inn i rollen som professor emerita, men hun har ingen planer om et rolig pensjonistliv.

— Jobben min er meg, sier hun.

Student i 1968

— Det var en helt ny verden tapetsert med flyere og bannere. Det var demonstrasjonstog og ulike politiske bevegelser, men jeg holdt det meste på avstand. Jeg syntes folk som løp rundt i tog var barnslige og at det var for mye støy, sier hun.

Unge Duckert var skeptisk til de totalitære bølgene, og havnet blant de sortkledde eksistensialistene. Hun studerte forberedende psykologi, grunnfag og var i tillegg opptatt av filosofi.

— Som ung hadde jeg en vanvittig nysgjerrighet på hvordan det ser ut inne i hodene på folk. Å forstå har alltid vært en sterk drivkraft, sier hun.

Foreldrene til Duckert flyttet mye rundt da hun var barn, og dette gjorde at hun ble tidlig trent i anvendt psykologi, som senere ble hennes karrierevalg.

— Jeg lærte meg fort å knekke sosiale koder på de nye stedene vi flyttet til. Det var en slags overlevelsesteknikk, sier hun.

Duckert forteller at hun alltid har holdt seg et skritt til siden. Hun har aldri vært spesielt opptatt av å passe inn, eller bli likt. Hun identifiserte seg ikke helt med studentopprøret på 1970-tallet, men visse verdier fra den tiden har hun likevel tatt med seg videre i livet.

— Det var et enormt samfunnsengasjement på den tiden og jeg så vitsen og nytten i det å være en samfunnsaktør. Jeg forsto at jeg kan være med på å påvirke det samfunnet jeg er en del av, og det har jeg tatt med meg videre i livet, sier hun.

Et opprør med datidens rusbehandling

Som nyutdannet psykolog gikk Duckert løs på rusbehandlingsfeltet.

— Rusomsorgen var en hengemyr preget av myter, fordommer og moralisme på den tiden. Jo mer jeg leste meg opp, jo mer ble jeg overbevist om at vedtatte «sannheter» ikke kunne stemme, sier hun.

Hun slo hardt ned på 1970-tallets oppfatninger om at alkoholavhengighet er en livslang uhelbredelig sykdom. Hun var sterkt uenig i at avhold var den eneste løsningen for de som slet med misbruk og var den første i Norge som snakket om «kontrollert drikking».

Nytenkingen møtte motstand og kort tid etterpå raste debatten i mediene. Overskrifter som «Nytenkning innen alkoholomsorgen vil kreve dødsofre» og «Lokker misbrukere ut på glattisen» preget avisene. Hun forteller at mediestormen var vanskelig å stå i. Hun fikk hatbrev og drapstrusler. Høy grad av selvtillit til seg selv som fagperson, stod likevel sterkere enn medietrykket. Hun fant også håp i at mange mennesker søkte hjelp hos henne.

— De som sliter med avhengighet opplever at jeg har et mer humant menneskesyn. Jeg ivaretar deres identitet og integritet, og møter klientene på det stadiet de er i livet. Jeg dømmer ikke, og jeg tør å være optimistisk, sier hun.

Gjensidig samarbeid har vært viktige stikkord for Duckert i møte med mennesker som sliter med misbruk.

Som kvinne i akademia

Fanny Duckert forteller at å være kvinne i akademia har vært på godt og på vondt.

— Jeg vokste opp med en far som var ingeniør. Han pushet meg, ga sjanser og inkluderte meg i sin verden. Han stilte like krav til barna uavhengig av kjønn. I hans øyne var det ingen grenser for hva jeg kunne få til, og den innstillingen har jeg tatt med meg videre i livet, sier hun.

Det at Duckert har hatt tro på seg selv og sin kompetanse opp gjennom har gjort kjønnsproblematikk til et mindre hinder.

— Jeg har heller aldri hatt «flink pike-syndromet», jeg har vært mer som Pippi Langstrømpe: «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert», sier hun.

Duckert innrømmer likevel at hun har vært utsatt for hersketeknikker og at hun til tider har opplevd et aggressivt miljø i akademia.

— Det var vært dager hvor jeg har grått på kontoret, det er en del av det menneskelige repertoaret. Folk har en tendens til å overvurdere menneskers styrker, og undervurdere svakheter, sier hun.

Med #metoo-kampanjen har tusenvis av kvinner verden over har stått fram og fortalt historier om overgrep, seksuell trakassering, uønsket seksuell oppmerksomhet og ubehagelige opplevelser. Men kun et fåtall av de som har sagt noe åpent er ansatt i norsk akademia.

Trine Syvertsen er en av de og fortalte i november 2017 at Med alkoholen kommer tafsingen i akademia, til Khrono. Fanny Duckert forteller at hun personlig ikke har hatt noen #metoo-opplevelser.

— Personlig har jeg ikke hatt noen «me-too»-opplevelser i akademia. Men jeg har observert slike fenomener i ulike situasjoner. Generelt er streben etter merittering, interessekonflikter og maktkamper vanlig i akademia. Våpnene er heller ikke alltid like blanke, sier Duckert.

Forskjell på studenter nå og for 50 år siden

Som instituttleder (2002 til 2007) og professor (1995 til 2011) ved Psykologisk institutt og dekan for Det samfunnsvitenskapelige fakultet (2012 til 2015) på UiO har Duckert vært tett på dagens studenter.

— Hva er den største forskjellen på studenter fra 1970-tallet og dagens studenter?

— Vi var mer uavhengige og vi hadde langt større frihet på den tiden. Man kunne lage sitt eget studieopplegg og det var lettere for oppegående studenter å bli fantastiske fagpersoner. I dag er studieopplegget langt mer strømlinjeformet, sier Duckert.

Hun trekker fram at datidens studiesituasjon riktignok var mindre kvalitetssikret, og at det finnes mer struktur nå. Dette fører på den andre siden til mindre rom for kreativitet hos studentene, mener hun.

— Man setter seg på studietoget og hopper av når man er ferdig utdannet, sier Duckert.

Hun opplever dagens studenter som dyktige, men mer snusfornuftige og nytteorienterte enn før. Duckert tror også de er mer engstelige og usikre.

— Menneske skal være ukontrollerbart og mangfoldig. Vi kunne vært mer aktive aktører i egne liv, sier hun.

Debatten om late studenter

I mars i år slo Bernt Hagtvet og Torbjørn L. Knutsen alarm om elendig kvalitet på studenter og universitet. Bakgrunnen var høyt forfall på høyere utdanningsinstitusjoner og blant studentene. Professorene mente blant annet at studentenes eksamenskarakterer er bedrøvelige, faktakunnskapen mangelfull, at resonnementene ofte ikke henger på greip og at skriveferdighetene er dårlige.

— Med jevne mellomrom kommer slike klagerop, sier Duckert.

Hun mener at kvaliteten på utdanningen er bedre og jevnere i dag, og at vi er sikrere enn før på at uteksaminerte studenter holder mål.

— Ulempen er selvfølgelig at det blir mindre plass til individualitet og selvstendighet, sier Duckert.

I gjennomsnitt fullfører halvparten av bachelorstudentene ved statlige universiteter og høgskoler studiene på normert tid. UiO-studentene fullfører mye sjeldnere etter oppsatt plan, hvorav bare tre av ti studenter fullfører studiene på normert tid. Fanny Duckert tror ikke nødvendigvis at dette er noe nytt.

— Det har alltid vært mange som har hoppet av eller skiftet studieprogram underveis – særlig gjelder dette brede, allmennfaglige studieløp. Forskjellen er at vi har blitt mye mer opptatt av det enn før, fordi studiefinansieringen nå følger avlagte eksamener. Da blir dette mye mer synlig, forteller hun.

Veien videre

Fra første juli er Fanny Duckert professor emirita.

— Kommer du til å bruke tittelen?

— Jeg må pent det, sier hun og smiler.

Hun forteller at det er krevende at en kalenderdato bestemmer når hun skal flytte på seg. For hun pensjonerer seg ikke, hun flytter bare virksomheten.

— Jeg skal utvide den kliniske jobbingen, og har allerede flyttet inn i kontorer på Vinderen i Oslo. Jeg skal fortsette å jobbe med mennesker utsatt for medieeksponering. Jeg holder alkoholreduksjonskurs, lederutviklingsprogram og coacher kvinnelige ledere i akademia, sier hun.

Hva synes du selv har vært mest krevende ved å være leder i akademia?

— Det er mange myter, uvitenhet og vrangforestillinger om ledelse i akademia. Sterkest er kanskje forestillinger om at ledelse er synonymt med autoritær, business-orientert ledelse – og at det beste alternativet er å ikke ha ledelse i det hele tatt. God ledelse er imidlertid helt avgjørende – også innenfor akademia, sier hun.

• Les også: «Jeg er en av dem som kanskje burde ha ryddet opp tidligere»

Duckert planlegger også å få publisert tre bøker til i løpet av de neste fem årene.

— Jeg skal fortsette med det jeg anser å være mitt samfunnsoppdrag: å formidle psykologisk kunnskap til allmennheten, avslutter hun.