Redaktør med påholden penn

Redaktør Kristoffer Skarstein (24) og resten av det som er igjen av redaksjonen i studentavisa Røynda ved Høgskulen i Sogn og Fjordane gir opp og legger ned avisen, vel et år etter at den ble lansert.

Det ble for mange konflikter med Samskipnaden som ikke ønsker saker i avisen som skader omdømmet til Samskipnaden. I tillegg sliter de med å få tak i folk som vil jobbe i avisen. De to tingene kan ha en sammenheng. 

Nyhetssaken i egen avis er kort og resignert: «Studentavisa Røynda legges ned! Det er svært trist».

Og jeg er helt enig. Det er svært trist. Redaktørhjertet blør når aviser legges ned. 

Ifølge nyhetssak i NRK og På Høyden, også publisert i Khrono, synes de som finansierer avisen, Samskipnaden i Sogn og Fjordane (Sisof), også at det er trist at redaktøren og redaksjonen trekker seg. Men direktøren i Samskipnaden, Randi Marie Sjøholt, kjenner seg ikke igjen i kritikken fra den avtroppende redaktøren om at hun skal ha prøvd å stoppe kritiske artikler i Røynda. Samtidig innrømmer hun, ifølge NRK:

«Ja, der har vore saker som me har bede Røynda om å handtera skånsamt, anten fordi sakene har vore under handsaming, eller fordi omdømet til Sisof kunne bli skada».

Røynda har, inntil nylig, hatt en paragraf i vedtektene sine som sier at «Røynda skal oppmuntre studenter til å løse konflikter gjennom studentdemokratiet. Om dette er prøvd, men ikke har fungert, kan en eventuell publisering vurderes (…)». 

Ifølge redaktøren var det Samskipnaden som insisterte på at bestemmelsen skulle med. Mens direktøren sier:

«Me presiserte at dei etiske reglane til pressa gjaldt for Røynda, som for all anna journalistikk».

Det som er helt klart er at hvis pressens etisk regler gjelder, så hører det ingen steder hjemme å be avisen og dens redaktør om «skånsom håndtering» fordi det kan skade omdømmet til den som blir kritisert, i dette tilfellet Samskipnaden selv. Og i det konkrete eksempelet som er nevnt handler det om at Røynda skulle skrive en sak om studentfamilier som klaget på fyll og bråk ved studentboligene i Sogndal. 

Det ligger i sakens natur at redaktører i studentaviser generelt er uerfarne. Men det burde ikke ligge i sakens natur at Studentsamskipnader er uerfarne når det gjelder å håndtere og finansiere studentmedier, enten det er direkte, eller via velferdsting, studentting eller andre organ som har studentvelferd som mål.

Man burde også kunne forvente at det sitter i ryggmargen til enhver i lederposisjon i universitets- og høgskolenorge at ytringsfrihet og offentlighetsprinsippet gjelder. Det er like uhørt å forsøke å styre en redaktør og det redaksjonelle innholdet i en avis, som det vil være å prøve å styre en forsker og hva slags resultater vedkommende skal komme fram til. 

Den akademiske friheten ble lovfestet i 2008 og den redaksjonelle friheten i 2009. Og kan hende høres det svulstig ut å trekke fram dette i denne sammenhengen, men det kan være på sin plass å minne om med jevne mellomrom. 

«Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene» (Vær varsomplakatens §1.3), eller bestemmelsen i pt 2.1:  «Redaktøren skal opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet».

Studentavisa Røynda skrev aldri saken om bråk og fyll på studentboligene i Sogndal. Avtroppende redaktør i studentavisa blir spurt av NRK: 

— Er ikkje det litt feigt av deg å gi etter for slikt press?

— Jo, absolutt. Svarer redaktøren. 

Redaktører kan gjøre feil. Vi kan vurdere feil, bomme, begå overtramp og vi kan slurve. Det har redaktører gjort enten de er i studentaviser, i Khrono, Aftenposten, NRK eller New York Times, for den del. Og de vil fortsette å gjøre det.

Og det hender at vi har tatt for mye Møllers tran. 

Det kan være både ubehagelig og irriterende å bli utsatt for kritikk. Ikke bare for medieeiere, kilder og maktpersoner, men også for redaktører. Og jo mer kritikken foregår i de lukkede rom, jo vanskeligere kan den være å håndtere.

Slik en som var skikkelig forbannet på undertegnede en gang sa det i en opphetet sak: «Nå har du sluppet trollet ut av esken, og vi kommer aldri til å få det nedi der igjen».  Nei, nettopp. 

Måten Kristoffer Skarstein nå forlater redaktørkrakken på er langt ifra feig. Den er modig. Han fortjener ros, og ikke tyn, for at han nå forteller hvordan han har hatt det som redaktør i Røynda (omsatt til bokmål: Virkeligheten) og hvorfor han velger å gå av som redaktør.

Studentavisa Røynda er en liten avis, på en liten høgskole, i et lite land. Men det er snakk om atskillig større og viktigere prinsipper her. 

Til Samskipnaden i Sogn og Fjordane og andre som er redde for medieomtale som kan svekke omdømmet: Det er relativt enkle grep som skal til for ikke å bli utsatt for kritikk. Det mest åpenbare er å ikke gjøre noe kritikkverdig. Slik får man garantert et bedre omdømme.