Samarbeid om veiledning i praksis er allerede på gang

Vi viser til kronikk i Khrono fredag 22.6.: «Hvem tar initiativet til et nasjonalt samarbeid?» Honnør til dyktige og utålmodige fagfolk som vil ha mer samarbeid om hvordan man kan sikre at studentene fra de helse- og sosialfaglige profesjonsutdanningene møter veiledere i praksisfeltet som har god og dokumenterbar veiledningskompetanse. Iversen og Tveiten viser til gode eksempler på samarbeid mellom sine to institusjoner, men de ønsker altså et nasjonalt samarbeid – at alle skal med. Da er det gledelig å kunne svare at Universitets- og høgskolerådet (UHR) har tatt, tar og fortsatt vil ta, initiativ til nasjonalt samarbeid mellom medlemsinstitusjonene i UHR. Som interesseorganisasjon for alle landets universiteter og høyskoler, er det UHRs rolle og oppgave.

Både Praksisprosjektet og det påfølgende arbeidet fram til vedtak av Veiledende retningslinjer for utdanning og kompetansevurdering av praksisveiledere i helse- og velferdstjenestene, er gode eksempler på nasjonalt samarbeid i regi av UHR, med nasjonal og tverrsektoriell forankring og støtte. Når rammene nå er på plass, med ny felles forskrift og nye retningslinjer, har medlemsinstitusjonene representert i UHR-Helse og sosial (UHR-HS) startet neste fase: Hvordan bidra til at de veiledende retningslinjene blir tatt i bruk og får en kvalitetsfremmende effekt i samspillet mellom utdanningene og praksisfeltet både lokalt og nasjonalt? I UHR-HS-møtet i mai bidro både KS og Helse Sør-Øst RHF til diskusjonen med konstruktive innspill og synspunkter på dette.

Det ble besluttet at UHR-Helse og sosial skal opprette en bredt sammensatt arbeidsgruppe som får i oppdrag å berede grunnen for nye, nasjonale initiativ. Det vil blant annet være viktig å få oversikt over tilbudet av utdannings- og kurstilbud til praksisveiledere både i UH-sektoren og i tjenestene. Tanken er at de veiledende retningslinjene kan brukes til å initiere samarbeid om en større grad av harmonisering og samordning av utdanningstilbud og kompetansehevende tiltak. Det vil i sin tur kunne stimulere til mer delingskultur, slik at ressurser brukt av enkeltinstitusjoner til utvikling og evaluering av veiledningskompetanse og kvalitet i praksisstudiene kommer flere til gode. Dette er også et av poengene hos Iversen og Tveiten.

Arbeidsgruppen vil også få i oppdrag å utrede hvordan man kan etablere en nasjonal ordning for realkompetansevurdering av den generiske veiledningskompetansen hos helse- og sosialfaglig personell som er interessert i å bli praksisveiledere. Dette er viktig for å imøtekomme tjenestenes uttrykte bekymring for at nye tid- og kostnadskrevende utdanningskrav vil gjøre det vanskeligere å svare på utdanningenes behov for veiledet praksis. Her vil de veiledende retningslinjene være et viktig utgangspunkt for et samarbeid mellom partene om hvilke kompetansekrav som må stilles, og hvordan disse kan testes enten gjennom kurs/utdanning eller en realkompetansevurdering.

Så initiativet er tatt, og alle skal med.​