Høgskoleklinikken som en bro mellom utdanning og arbeid

Sigrun Hoel er høgskolelektor i juridiske emner på Institutt for sosialfag, hvor hun underviser på bachelorgraden i sosialt arbeid. Hun er opptatt av å integrere juss og sosialt arbeid, og har blant annet jobbet med Høgskoleklinikken, et samarbeid mellom Institutt for sosialfag og Sagene sosialtjeneste og utviklingssenter. Høgskoleklinikken har som overordnet formål å utvikle praksisnær undervisning og nye samarbeidsformer mellom sosialtjenesten ansatte og brukere, og høgskolens studenter og ansatte. Her forteller hun hvordan dette samarbeidet skal bidra til at sosionomstudentene utvikler en mer helhetlig forståelse av praksisfeltet, og et større repertoar for å formulere faglige begrunnelser og utøve skjønn.

Vi har hatt mange studentprosjekter rundt og om brukere. Høgkoleklinikken er et samarbeid hvor våre studenter får både undervisning og praksis hos Sagene sosialtjeneste og utviklingssenter gjennom hele den treårige utdanningen. Det begynner i første klasse, med at de får observere på Sagene sosialtjeneste, møte brukerne, og får tre caser presentert. Det betyr at de allerede i første klasse får noen forestillinger om hvordan man kan drive sosialt arbeid, og noen har også praksis ved Sagene i det første studieåret.

I andre klasse er studentene to hele dager på Sagene, de får undervisning i mottak av brukere og får en ’føling’ med senteret og arbeidet som skjer der. Det er lagt opp til at de blir undervist av flere ansatte (Nav-lærere), som underviser i ulike aspekter av praksisfeltet. Vi har også ansatte fra Sagene og brukere som kommer hit til HiOA, men studentene sier at det har en egenverdi å få undervisningen på Sagene – uten at de helt klarer å uttrykke til oss akkurat hva forskjellen er. Dette er noe vi gjerne vil undersøke mer.

Når vi kaller det for en klinikk, så er det fordi vi bruker den opprinnelige forståelsen av klinikkbegrepet – det undervises fra sykesengen, eller i vårt tilfelle, der brukerne er. Et viktig prinsipp er at mye av arbeidet studentene skal gjennom skal oppleves så autentisk som mulig. Gjennom tett kobling med praksisfeltet får de mulighet til å diskutere casene på et faglig høyt nivå, og de kan lære å reflektere over det som foregår og stille kritiske spørsmål. En viktig del av dette er å utvikle faglige resonnementer og en forståelse av hva som er relevante argumenter. Profesjonsutøvelse i dette yrket innebærer mye skjønn, og derfor er det desto viktigere å kunne resonnere faglig.

I møtet med brukere lærer studentene seg også å lytte aktivt. For at skjønn skal utøves innenfor juridiske rammer og så saklig og ansvarlig som mulig, må du kunne lytte til klienten for å få fram hva saken dreier seg om, og du må utvikle evnen til å identifisere hva som er relevant informasjon. På Sagene er de veldig opptatt av å ta brukeren på alvor, og har mange erfaringer på dette feltet som studentene får lære av. Studentene får trening i å ’brette ut kartet’ i velferdsstaten, slik at brukere selv kan bestemme hvilken retning som er best for dem å gå i.

En sentral målsetning er at studentene utvikler en helhetlig forståelse og et større repertoar for å tilnærme seg faglige begrunnelser og skjønnsutøvelse. I arbeidet med autentiske caser kommer de forskjellige faglige aspektene sammen i en helhet – det rettslige, det sosiale, det økonomiske og  saksbehandlingen, hvordan skrive et vedtak. Litteraturen blir mer levende og studentene lærer seg hvordan de skal stille spørsmål, og hvordan de skal gå fram for at spørsmålene skal løses. Jeg ser på høgskoleklinikken som en handlingsarena hvor studentene får delta som legitime, perifere deltakere – de lærer ved å bli invitert inn i arbeidet på Sagene, og ved å dele og diskutere med hverandre.

I slike samarbeid er det viktig å tenke på hvordan de forskjellige samarbeidspartnerne får utbytte av prosjektet. Alle som deltar skal ha et eierskap til prosjektet. Jeg tror de ansatte på Sagene opplever at det er interessant å drive aktiv fagutvikling på denne måten. De blir oppdatert ved å ha kontakt med oss, og vi med dem – ting går gjerne litt fortere i praksisfeltet enn det gjør i forskning. Vi ønsker også å utvikle tettere samarbeid med brukerorganisasjonene. Dette er noe vi synes er veldig viktig, å inkludere brukere i større grad. Studentene sier til oss at de blir ydmyke og forstår mye mer av arbeidet gjennom møter med brukerne. Vi vil gjerne undersøke i mer detalj hva studentene faktisk lærer av disse møtene, og fra arbeidet i klinikken mer generelt. Hvis vi får ressursene på plass, kunne vi tenke oss å sette opp et lite kvalitativt forskningsprosjekt som kan følge noen av disse studentene over tid.

(Artikkelen er første gang publisert på bloggen til Fremragende Profesjonskvalifisering, FPK-bloggen.)