Deler sin kunnskap gjennom lærebøker

Tore Linné Eriksen bruker tiden sin som pensjonist på å dele kunnskapen sin ved å skrive lærebøker.

Publisert Oppdatert

Tore Linné Eriksen har nettopp kommet med ny bok. Denne gangen om Sør-Afrika. Eriksen er en av Norges fremste eksperter på Afrika og han har en imponerende faglitterær produksjon bak seg.

Den nye boka trekker linjene tilbake gjennom flere tusen år. Mange tidligere historiebøker om Sør-Afrika har hatt en langt snevrere historisk ramme og De stanser ofte med Nelson Mandela og ANCs valgseier i 1994. Tore Linné Eriksen fører beskrivelsen fram til i dag. 

Kan konsentrere seg om formidling

Vi treffer Linné Eriksen er travel dag på kontoret.

— Vi som er pensjonister og regner oss som relativt åndsfriske, er enormt privilegerte. Jeg deler kontor i mitt fagmiljø ved Utviklingsstudier, og kan velge fritt hva jeg ønsker å bruke tida på, starter han.

Vi har en slags forpliktelse til å dele av med kunnskap og erfaringer samla opp gjennom yrkeslivet. Fordelen med kunnskap er at det blir mer av den når den deles.

Tore Linné Eriksen

Linné Eriksen forteller at han alltid har vært opptatt av å skrive fag- og lærebøker på norsk, men han føler rammene rundt dette arbeidet som pensjonist er langt enklere enn tidligere. Han trekker fram at han som pensjonist ikke behøver å skjele så mye til det som gir mest publikasjonspoeng, og at det mer tid kan brukes til det som er nyttigere for studenter og et bredere publikum.

— Derfor har vi en slags forpliktelse til å dele av med kunnskap, erfaringer og formidlingspraksis fra et langt yrkeslivet. Fordelen med kunnskap er at det blir mer av den når den deles, og i sine beste stunder har jo historikere den fordel at vi betjener oss av et normalt menneskespråk, det vil si uten kronglete fagsjargong og akademisk stammespråk, poengterer han.

— Går i barndommen?

— Det er kanskje noe i uttrykket «å gå i barndommen», i alle fall søker jeg nå tilbake til temaer som både gjennom akademisk arbeid og engasjert solidaritetsarbeid har betydd noe fra tidlig i livet, forklarer Linné Eriksen, om hvorfor det måtte bli Sør-Afrika nå.

Til neste år kommer boka om hele Afrikas historie.

— Før jeg begynte på HiOA for snart tjue år sida, drev jeg mest med afrikastudier, men på høgskolen måtte jeg heldigvis skaffe meg en helt annen tematisk bredde. Undervisning om globalisering og globalhistorie gjør at det bokstavelig talt ikke finnes noen grenser for hva som er viktig og spennende. Men nå er jeg tilbake til kjerneområdet, sier han.

Og han sier han gleder seg over at det har kommet så mye ny forskning og faglitteratur.

— Historien blir ikke borte, men det blir stadig mer av den, og den blir samtidig mer uforutsigbar, legger han til.

Fakkeltog for Lutuli i 1961

Han forteller at han på en måte startet med denne boka i 1961, da han som sekstenåring deltok i fakkeltoget da ANC-lederen Albert Lutuli mottok fredsprisen.

— Jeg har da også to ganger skrevet Nelson Mandela-biografier for ungdom. I flere år ledet jeg den norske delen av et prosjekt om de nordiske lands forhold til Sør-Afrika og frigjøringskampen, og under skrivingen nå har jeg i friskt minne både et besøk på Robben Island og mange reiser omkring i landet etter 1994, forteller Linné Eriksen, og legger til:

— Med i beretningen er mye jeg har sett på nært hold, slik som møter i regi av Sannhets- og forsoningskommisjonen som avdekket grusomme forbrytelser, og samtaler gjennom mange tiår med mange av dagens ledere.

Hele Afrika

Han forklarer så at han egentlig er i gang med en samlet Afrika-historie fra de første mennesker til i dag, det er en del av en serie som gis ut i flere nordiske land.

Men så var det forlaget Portal, som har tilknytning til Universitetet i Agder, som underveis mente at de også ville ha en egen Sør-Afrika-bok.

— De begrunnet det med at landet har en så egenartet historie, med både rasistisk undertrykking, frigjøringskamp og en viktig plass i internasjonal politikk, forteller Linné Eriksen, og:

— Jeg lot meg raskt friste.  Av erfaring vet jeg også at mange er interessert i dette landet, og at landets historie forteller mye om den urettferdige verden vi lever i.

— Forbrytelse mot menneskeheten

Linné Eriksen forteller at det å skrive om et land som Sør-Afrika, byr på mange spesielle utfordringer: 

— Selvsagt er det umulig å forholde seg nøytralt til et apartheidsystem som av FN ble erklært som en forbrytelse mot menneskeheten.

Han legger til at forskning og faglig tilnærming ikke er umulig, det viser jo de store litteraturen om Nazi-Tyskland eller folkemord.

— Boka mi innbyr ikke til eksamensbesvarelser av typen: fordeler og ulemper ved rasisme, apartheid og utbytting, men det betyr ikke at det finnes enkle svar på alle spørsmål, eller at det ikke er rom for tvil, ulike tilnærminger og faglige tolkninger som brytes mot hverandre.

Mange nye spørsmål

Blant de mange spørsmålene som diskuteres, trekker Linné Eriksen blant annet fram:

  • Hvor enhetlig var egentlig den hvite befolkningen?
  • Handlet de mest om økonomiske egeninteresser hos de hvite, eller hadde religion, ideologi og rasisme en egentyngde?
  • Var det ikke andre motstandskrefter enn dagens regjeringsparti ANC?
  • Var virkelig den siste apartheidpresidenten, W. F. de Klerk, en like verdig fredsprisvinner som de Klerk?
  • Hvorfor har så mange av de radikale programpostene fra frigjøringskampen blitt lagt i skuffen?
  • Hva betyr det for landets utvikling av kompromissene i forhandlingsløsningene mellom 1990 og 1994 bevarte en av verdens skeiveste fordelinger av jord, ressurser og økonomisk makt, og at lite ble gjort for å innskrenke spillerommet for de mektigste storselskapene?
  • Finnes det alternativer til den politikken som blir ført i dag?
  • Er de folkelige bevegelsene nedenfra fortsatt levende?

Mer sammensatt bilde etterhvert

Linné Eriksen trekker fram at noe av det spennende med historieforskningen i Sør-Afrika er at den stadig tilføres nye perspektiver.

— En del av begivenhetene har kommet litt mer på avstand, og det kommer fram nye kilder og et mer sammensatt bilde. Dessuten har nye temaer kommet til, slik som miljøhistorie, urfolkshistorie og historie med kjønnsperspektiver. Og heldigvis blir historien nå også skrevet av andre enn hvite, og min oppgave for norske lesere er ikke minst å trekke fram afrikanske forskere, poengterer Linné Eriksen.

Samarbeid 

Han er også raskt ute med å fortelle at han ikke vært helt alene i dette arbeidet.

— I det siste tiåret har jeg ikke vært så tett på begivenhetene, og siste kapitlet er derfor et samarbeid med Marianne Millstein.

Hun var tidligere ansatt på utviklingsstudier på HiOA, og har ledet er Sør-Afrika-prosjekt ved Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala, og etter at Institutt for by- og regionforskning (NIBR) har blitt endel av høgskolen er Millstein og Linné Eriksen igjen blitt kolleger.

— Derfor trekker vi framstillingen inn til det siste, og har fått med de mange aksjonene som studenter nå gjennomfører både mot rasistiske symboler ved universitetene og mot dårlige leve- og undervisningsforhold. Det gjelder ikke minst ved University of Cape Town, som mange institutter ved HiOA har samarbeids- og utvekslingsavtaler med, forteller Linné Eriksen.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS