Film ● Jan Storø
Poetisk dokumentar om autisme
Filmen Hvorfor jeg hopper gir oss en leksjon i å være åpen for en verden vi ikke kjenner fordi den lett framstår som vanskelig.
Innholdet i filmen Hvorfor jeg hopper er kjent for enkelte fra før. Den bygger på boka med samme navn. La oss derfor se litt på boka. Det er nemlig den som utgjør det helt sentrale utgangspunktet her. Den ble skrevet av Naoki Higashida da han var tretten år - i 2007.
Det bemerkelsesverdige er at han har autisme og er språkløs. Han har diktert bokas innhold, bokstav for bokstav via en bokstavoversikt på et brett (et verktøy vi blir kjent med i filmen). Riktignok har enkelte kritiske stemmer hevdet at han kanskje ikke er den eneste forfatteren bak boka - at han har fått hjelp med å skrive den. Men den diskusjonen skal få ligge her.
Så langt om boka. Her skal det handle om filmen. Den forholder seg i stor grad til bokas tekst - deler av den leses opp underveis i filmen - men er samtidig et selvstendig filmatisk verk.
Regissør Jerry Rothwell har tatt i bruk et filmatisk språk der han veksler mellom realistiske presentasjoner av fem ungdommer med autisme, Higashidas overliggende tekst og en poetisk bruk av bilder og musikk. Slik han har redigert sammen disse elementene blir denne filmens tekst levert oss på to nivåer på samme tid.
De fem ungdommene - fra fire ulike land - har ulike grader av utviklingsforstyrrelsen autisme. Og nettopp det gjør beskrivelsene av dem og deres liv rike. For noen av dem er skolearbeid og tegnekunst en del av hverdagen, for andre ser tilværelsen ganske så annerledes ut. Britiske Joss ser for eksempel ut til å være en gutt med utfordrende atferd, og han bor på en spesialinstitusjon. Fortellingene om hver av dem ledsages ikke av utfyllende opplysninger om hvem de er, eller om deres funksjonsnivå. Men vi blir kjent med dem i deres eget hverdagsmiljø, og kan dermed danne oss bilder av dem.
Noe av det viktigste vi blir fortalt er at disse ungdommene kommuniserer mer enn mange av oss har vært vant til å tenke at mennesker med autisme gjør. Her samspiller Higashidas refleksjoner med fortellingene fra ungdommenes liv. Vi lærer for eksempel noe om hvordan mennesker med autisme har vanskeligheter med å ta inn det mylderet av sanseinntrykk et menneske utsettes for, og skape dette til håndterbare bilder.
Vurdert som poetisk orientert framfortelling av autistiske liv fungerer Hvorfor jeg hopper godt. Den gir oss en leksjon i å være åpen for en verden vi ikke kjenner fordi den lett framstår som vanskelig å forstå for mange av oss. Styrken i filmen ligger nettopp her. Vi går ikke uberørt fra visningen. De menneskene vi møter treffer oss med sine uvanlige liv.
Vi går ikke uberørt fra visningen. De menneskene vi møter treffer oss med sine uvanlige liv.
Jan Storø
Vi får en type kunnskap som er verdifull, om enn noe vag. Higashida forteller troverdig om sin situasjon. Her har vi noe å lære. Men mest ved å se på våre egne holdninger til de som lever slike uvanlige liv. Hvordan er det for eksempel å ikke kunne uttrykke seg om erfaringer, følelser og meninger?
Den andre siden av saken er at det er også er mulig å vurdere filmen som en kunnskapstekst, uten å skjele til dens poetiske sider. Da blir den svakere. Higashidas skrevne tekst blir tidvis underlig låst i sine perspektiver når den snakkes fram sammen med portrettene av de fem unge menneskene vi møter. Deres liv er nemlig svært ulike, ikke minst fordi de (iallfall tilsynelatende) har ganske så ulike funksjonsnivå.
Kanskje er det for mye forlangt at trettenåringen Higashida skulle skrive en bok som kan representere alle med autisme. Og kanskje er valget om at det han skriver skal kunne fungere som en almen fortelling problematisk. Han skriver for eksempel at hans minne om tidligere erfaringer gjennom livet ikke framstår i en kronologisk rekkefølge, mens som et stort antall «prikker» i et stort basseng med hvert sitt innhold. Vi får ikke vite om dette likner på de erfaringene andre av filmens unge har gjort seg.
Det valget Rothwell gjør om å stille guttens ord ved siden av fem portretter er det som skaper denne filmen. Dette er det andre grunnlaget den må vurderes på. Og da er en av konklusjonene at den til en viss grad tilslører. Mennesker med autisme må kunne forventes å være like forskjellige som alle andre mennesker.
Summen blir at filmen er vel verdt å få med seg, dersom man godtar premisset om at den gir noen bilder av den menneskelige siden av å leve med autisme. Og dersom man vil se en filmatisk behandling av en skrevet tekst som berører oss som ser den. Her er det særlig et godt foto, et solid klippearbeid - og ikke minst bruken av Nainita Desais flotte musikk i nært samspill med bildene - som fanger vår oppmerksomhet.
For mange vil det være tilstrekkelig - og kanskje det viktigste - for å velge å se Hvorfor jeg hopper.
Nyeste artikler
Forskaren vaks opp i Israel. No veit han ikkje om han vil reisa tilbake
Nordisk Østforum legger ned. Forskere vil ikke lenger skrive skandinavisk
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut