Fjern alderspoengene ved opptak til studier

Hvordan man fordeler knappe ressurser i et samfunn er både viktig og interessant. I de fleste sektorer vil det løses, over tid, av markedet, sett bort fra velkjente markedssvikter. Men når man velger å ikke bruke markedet, blir fordelingen av knappe ressurser og goder mye vanskeligere.

I de siste ukene har det pågått en debatt om kreftmedisiner som ikke blir tilbudt av det offentlige, men som kan kjøpes i markedet. Fordeling av knappe ressurser i det offentlige helsevesenet fordeles etter kostnad per ekstra kvalitetsjusterte leveår, beregnet til 588.000 2012-kroner av Helsedirektoratet.

Tidligere i vår kritiserte jeg hvordan Stortinget fordeler knappe ressurser innen samferdsel, gjennom Nasjonal transportplan, hvor samfunnsøkonomi ikke blir lagt til grunn.

Når fordeling av ressurser handler om liv og død eller samferdsel, er det ikke rart at debatten blir opphetet. Hvordan man fordeler knappe ressurser innen høyere utdanning blir imidlertid mindre debattert.

Nylig skrev jeg et Civita-notat, hvor jeg argumenter for at en studieavgift vil øke verdien av høyere utdanning, ved å nettopp forbedre ressursoptimaliseringen innen høyere utdanning. Men et moment som jeg ikke tar opp i notatet, er hvordan man fordeler studieplasser på hvilke studenter. I forrige uke kom tallene for årets hovedopptak til studier fra Samordna opptak, som aktualiserer problemstillingen.

Hovedopptaket viser at hele 94.101 personer, av 135.587 søkere totalt, fikk tilbud om studieplass, en økning fra 2,5 prosent fra 2016. Til sammenligning var antall søkere 103.631 i 2010, hvor 71.352 fikk tilbud om studieplass. I år 2000 var derimot antall søker 82.189, mens 63.264 fikk tilbud om studieplass.

Selv om stadig flere får tilbud om studieplass, i takt med at antall studieplasser har blitt utvidet, blir det også stadig flere søkere som ikke får tilbud om studieplass. Gitt at de mest kvalifiserte søkerne får tilbud om studieplass, kan man hevde at dagens studenter er mer kvalifiserte enn studenter som fikk tilbud om studieplass tidligere år.

Påstanden støttes opp av at poenggrensene for å få tilbudt studieplass ved de mest prestisjefulle studiene blir stadig høyere. Jeg har undersøkt poenggrensene for noen utvalgte populære studier for årene 2010og 2017, da poenggrensene for årene før 2009 ikke kan sammenlignes på grunn av endring i poengreglene. Det har riktignok vært endring av reglene i perioden mellom 2010 og 2017 også, men disse har vært av mindre betydning.

Som man kan lese av tabellen kreves det stadig flere poeng for å komme inn på en rekke av studiene. De økende poenggrensene kan derfor tolkes som at det er flere «flinke» elever som går ut fra videregående.

SSB publiserer ikke statistikk over karakternivå for videregående, men karakternivået fra grunnskolen har økt med litt over to grunnskolepoeng i perioden 2010 til 2017.

Gitt at utviklingen av karakternivået fra grunnskolen er mer eller mindre lik som på videregående, kan det se ut som søkerne i 2017 er mer kvalifisert enn i 2010. Men er det så enkelt?

Statistikken for gjennomsnittlig opptakspoeng for søkere til statlige høyskoler og universiteter viser derimot at karakterpoengene er flate, faktisk litt fallende.

Hva er det da som gjør at den totale poenggrensen stadig blir høyere?

På det ordinære opptaket, som vil si søkere med en alder over 21 år og hvor man får tilleggspoeng, dominerer prestisjestudier innen helse, som medisin, psykologi og odontologi topp-ti-listen. Øverst troner, som vanlig, medisinstudiet ved UiO, der man ved opptak høst trenger rekordhøye 68,5 konkurransepoeng for å komme inn, opp fra 68,3 konkurransepoeng fra 2016.Topp-ti-listen for førstegangskvoten domineres også av de samme helseprofesjonsstudiene, selv om nanoteknologi, med en poenggrense på 61, troner på topp.

Årsaken til at poenggrensen, spesielt for den ordinære kvoten, ligger skyhøyt over den høyeste oppnåelige gjennomsnittlige karakteren man kan oppnå på vitnemålet, er at man kan få en rekke ekstrapoeng i tillegg til karakterpoengsummen.

En rekke videregående fag gir såkalte realfagspoeng, stort sett på 0,5-1 poeng per fag, der man maksimalt kan får fire realfagspoeng. Det samme gjelder for noen få språkfag. I tillegg kan man få inntil to såkalte kjønnspoeng for enkelte studier. Det er summen av alle disse ekstrapoengene, pluss karakterpoengene, som man søker med på førstegangskvoten.

Selv om kjønnspoengene er omstridt, så er det gode grunner for å gi ekstra poeng til mer krevende fag, spesielt innen realfag. Det er en utbredt oppfatning at realfagskompetansen i Norge bør styrkes. Det kan også argumenteres for at det er vanskeligere å få «gode» karakterer i realfag enn visse andre fag, slik at realfagskarakteren bør gi litt ekstra.

Som søker til den ordinære kvoten får man, i tillegg til poengene nevnt over, to tilleggspoeng for folkehøyskole, militærtjeneste, siviltjeneste eller høyere utdanning og inntil åtte såkalte alderspoeng.

Tilleggspoengene for folkehøyskole, militærtjeneste og så videre, kan, til en viss grad, forsvares fordi man både får litt mer realkompetanse. Men at man også får ekstrapoeng for alder er vanskeligere å forsvare.

Poengsystemet skal fordele studieplasser til de mest kvalifiserte søkerne. Man får to ekstra poeng for hvert år fra det året man fyller 20 år, noe som betyr at en 24-åring er hele åtte poeng, nesten en hel karakter, mer kvalifisert enn én 19-åring. Hvorfor man får alderspoeng er mer usikkert, men ideen bak er vel å premiere realkompetanse.

Men forskjellen i realkompetansen til en 24-åring og en 19-åring er nok svært lav. Dersom man skulle premiert for realkompetanse, hadde det vært mer fornuftig å gi alderpoeng for eksempel hvert fjerde eller femte år.

Men for samfunnet, som tross alt betaler for at norske (og utenlandske) studenter kan studere gratis, er det viktig at de som får dette godet, gir høyest mulig nytte for samfunnet i etterkant. Forskjellen i nytte av en ferdigutdannet 24-åring og 30-åring er stor, all den tid pensjonsalderen øker svært sakte. Desto lengre man er i arbeidslivet, desto mer kvalifisert og spesialisert blir man også.

Alderspoeng gir derfor et perverst insentiv til å utsette studiene, uten at man nødvendigvis er mer kvalifisert. At man får to alderspoeng for å blir ett år eldre gjør deg ikke mer kvalifisert. Alderspoengene bør i hvert fall reduseres til 0,5 eller 1 poeng, men aller helst fjernes.

Innlegget er først publisert i Minerva.