Bjørn Hvinden, instituttdirektør for Velferdsforskningsinstituttet <span class="caps">NOVA</span>, etterlyser mer bevisstgjøring for å forhindre plagiat. Foto: Cicilie S. Andersen
Bjørn Hvinden, instituttdirektør for Velferdsforskningsinstituttet NOVA, etterlyser mer bevisstgjøring for å forhindre plagiat. Foto: Cicilie S. Andersen

Mistenker mørketall på plagiat

Forskningsetisk komitéleder og professor Bjørn Hvinden tror at avslappede holdninger til klipping og liming fra Wikipedia i den videregående skolen er en fare for etikken hos nye studenter.

Publisert   Sist oppdatert

— For studentene er hovedproblemet at det er teknisk veldig enkelt å plagiere, sier Bjørn Hvinden.

Han er professor og instituttdirektør for Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved Høgskolen i Oslo og Akershus og har ledet Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) i snart sju år.

— Flere og flere tar utdanning, og flere og flere blir forskere. Det er knallhard konkurranse og man kan ikke forstå de grove tilfellene av brudd på god forskningsetikk vi har sett de siste årene uten å se på belønningssystemet til forskerne, sier han.

— På engelsk sier man «publish or perish». Når man ikke publiserer får man ikke fast jobb og ikke opprykk, sier han om det han anser som hovedgrunnen til at forskere fabrikkerer, bryter etiske normer eller plagierer.

Masterplagiat på NMBU

Klarer vi å formidle tydelig nok til studentene at de skal skrive oppgavene selv, uansett hvor profesjonelt eller presist andre har formulert det før dem.

Bjørn Hvinden
Direktør NOVA og leder forskningsetisk komite

Det finnes dem som argumenterer med at «elevene lærer jo noe uansett», men det blir som å si at litt nasking ikke gjør noe når vi vet at det kan åpne en opp for å stjele mer senere.

Bjørn Hvinden
Direktør NOVA og leder forskningsetisk komite

Denne uka skrev Khrono om en sak om plagiat på masteroppgave på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). 

Sensuren avslørte ikke fusk, men tips førte til at en ferdig masterkandidat fra NMBU ble dømt for plagiat, fikk masteroppgaven annullert, vitnemålet inndratt og ble utestengt først flere måneder etter sensuren.

Klagenemnda ved NMBU i Ås annulerte masteroppgaven og vitnemålet til kandidaten, samt utestengte vedkommende i ett semester, etter at de hadde kommet fram til at vedkommende hadde plagiert en annen og eldre masteroppgave ved samme institutt ved universitet. De to partene i saken hadde også samme veileder.

Den plagierte oppgaven ble levert inn ved NMBU i 2011, og vedkommende som ble dømt for plagiat leverte inn sin i 2014. Underveis i behandlingen av saken i NMBUs klagenemnda kom det også fram at det er funnet tekstlikhet til ytterligere en masteroppgave fra en tredje person som ble levert inn ved samme institutt i 2012.

Les mer: Oppgave og vitnemål annullert

Har blitt mye enklere

Bjørn Hvinden tror det er betydelige mørketall, og det på grunn av en rekke forhold. 

— Først og fremst så har det blitt veldig mye lettere å kopiere inn andres arbeid. Tidligere måtte man faktisk skrive av andres arbeid - nå kan man bare kopiere det, sier han og viser til den enorme mengden publisert materiale på internett.

Hvinden mener en annen viktig faktor ligger i nye studenters bakgrunn fra den videregående skolen.

— De jeg snakker med i videregående skole, forteller at det blir gitt en type oppgaver som det er fristende å benytte andres innhold i. Noen ganger kan lærer se det ut i fra å kjenne elevens  øvrige skriftlige arbeider, men dette sjekkes neppe grundig nok, sier han og mistenker at Wikipedia nok har gitt innholdet til svært mange besvarelser i den videregående skolen.

Det startet med nasking

Han stiller spørsmål ved om skolen da får fram at plagiat både er uetisk og i strid med lovgivning.

— Det finnes dem som argumenterer med at «elevene lærer jo noe uansett», men det blir som å si at litt nasking ikke gjør noe når vi vet at det kan åpne en opp for å stjele mer senere, argumenterer han.

Bjørn Hvinden mener vi må stille spørsmål ved hva studentene som blir tatt opp i høyere utdanning har i ryggraden, som bringer ham til hans neste ledd i rekken:

— Klarer vi å formidle tydelig nok til studentene at de skal skrive oppgavene selv, uansett hvor profesjonelt eller presist andre har formulert det før dem, spør han og viser til at veiledning og tilbakemeldinger da vil utvikle studentenes evner.

Den kjedelige etikken

— Tar utdanningsinstitusjonene problematikken på alvor?

— Jeg tror det er en økende bevissthet, men mange synes nok det er litt masete.

Han stiller også spørsmål ved hvor flinke høgskoler og universiteter er til å benytte digitale plagiatsjekkere, som Ephorus. Hvinden forteller at han gjennom arbeidet i den nasjonale forskningsetiske komiteen har sett flere saker ned på bachelornivå hvor studentene gjør forskningsarbeid.

— Det hender at det går galt, og i slike saker kommer det fram at lærer og veileder har forsømt seg og ikke betont tilstrekkelig at også arbeider på dette nivået må følge alminnelige forskningsetiske normer.

Frykter at etikk føles som kjedelig pliktløp

Han frykter at etikken ofte oppfattes som kjedelig pliktløp både av forelesere og studenter, og dermed blir nedprioritert.

— Ingen skal kunne ta høyere utdanning uten å kjenne de etiske problemstillingene knyttet til sitering. Det er bedre at noen hører om det for ofte enn at noen aldri får høre om det.

Hvinden (bildet over) viser til at noen kolleger spør om det egentlig er så farlig.

— Liv går ikke tapt, men det er likevel alvorlig. Alle kan trå feil, men det er mennesker vi forsker på. Vi må  utvikle en kultur hvor både studenter og ansatte er bevisste på forskningsetikken.

Ny lov til høsten

Hvinden mener det er svært viktig at kandidatene som tar gradsstudier har klart for seg at siteringer skal merkes, at direkte sitater skal synliggjøres, og kilde oppgis. Og dersom sitater er svært lange, bør en innhente tillatelse fra forfatteren.

Etter at utkastet til en ny lov om forskningsetikk ble slaktet i vinter skal den vedtas først nå i høst.

— Utkastene til loven tilsier at institusjonene vil få et langt tydeligere hovedansvar for forebygging av uredelighet, sier han og avslutter:

— Høgskoler og universiteter kan bare først som sist venne seg til å forebygge og avdekke plagiat.

Les også: Masterplagiat på NMBU: Oppgave og vitnemål annullert

Fakta om plagiering (gjengitt med tillatelse)

Den som plagierer, undergraver ikke bare sin egen anseelse som forsker, men også forskningens troverdighet. Både forskerne og forskningsinstitusjonene har et ansvar for å forebygge og forhindre plagiat

Plagiat i forskningsetisk forstand er å ta noe fra andre og presentere det som sitt eget uten god henvisning til kildene. Plagiering bryter med vitenskapens sannhetsforpliktelse og med krav om originalitet, ydmykhet og kollegialitet. Forskere som bygger videre på andres arbeid, skal henvise til kildene i tråd med god skikk.

Den mest åpenbare formen for plagiat er ren avskrift. Plagiat kan imidlertid også ta andre former, for eksempel bruk av ideer, hypoteser, begreper, teorier, tolkninger, design, illustrasjoner, resultater m.m. Det å henvise til et annet arbeid tidlig i egen tekst, og deretter gjøre omfattende bruk av arbeidet uten henvisninger senere, kan også være plagiat.

Det er viktig å skille mellom direkte sitat og parafrasering både i noteapparatet og i teksten. Parafrasering må ikke ligge så tett opp til originalteksten at det i realiteten er tale om sitat. Hvis flere parafraser hektes rett på hverandre, kan hele tolkingen og argumentasjonen være basert på andres arbeid. I så fall kan også dette være plagiat.

Kilde: Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi (gjengitt med tillatelse)