Personlig og stillferdig dokumentar om jente født i en guttekropp

Når Sasha er fire år forstår foreldrene at noe er annerledes enn de hadde trodd. Sasha er tidlig tydelig om seg selv. 4-åringen oppfatter seg som jente, og ønsker sterkt å bli jente fullt ut, som voksen. Foreldrene strever med å håndtere barnets tydelige og vanskelige ønske. Etter hvert finner de fram til at det er deres forpliktelse å støtte barnet sitt. Fra da av er familien en annen. De bruker pronomenene hun og henne, og lar Sasha leve sin egen versjon av seg selv - iallfall hjemme til å begynne med.

Kjønnsinkongruens er et relativt nytt begrep for de fleste av oss. Det forklarer og beskriver manglende samsvar mellom fysisk kjønn og opplevd kjønn. Gjennom de siste ti-årene er vi blitt mer og mer oppmerksomme på fenomenet. Gjennom forskning har vi lært mer om grunnlaget og kanskje også blitt mer tolerante overfor mennesker som lever med kongruensen.

Fakta

Lille jente

• Premiere: 10.09.2021
• Originaltittel: Petite fille
• Sjanger: Dokumentar
• Regi: Sébastien Lifshitz
• Nasjonalitet: Frankrike
• Aldersgrense: Tiil for alle.Språk: fransk

Vi har skiftet ut vår oppfatning av kjønnskongruens fra å være psykisk sykdom, til en utfordring for dem som opplever dens realiteter. Når jeg sier «vi», mener jeg dem som går inn i temaet med en åpenhet, og et ønske om å lære. Ikke alle opplever at det er mulig å gjøre det. Her ligger noe av grunnlaget for Lille jente.

Filmen forteller om en periode i Sashas liv der hun går i andre klasse og etter hvert begynner i tredje. Dette er altså noen år etter at familien fikk utfordringen i fanget og måtte ta sine valg. Nå er det Sashas vei ut i samfunnet det handler om.

Kan hun komme på skolen i jenteklær? Kan hun delta på balletten, som jente? Kan hun invitere venner fra klassen hjem, slik at de ser rommet hennes, som er fullt av «jenteting»?

Det kan virke som at de viktigste hindringene representeres av rektor, noen lærere og læreren på balletten. Øvrigheten altså, som samles i en motstand mot noe de ikke forstår, eller ønsker å forstå. En av meldingene er at problemet må skjules. Det ønsker ikke Sasha, og dermed heller ikke foreldrene hennes.

Gjennom filmen er vi med på familiens hverdagsliv og samtale. Vi følger Sasha til medisinsk og psykologisk rådgivning. Dessuten møter vi foreldrene i deres tankearbeid om hva de gjør, og hva de føler de ikke klarer overfor Sasha. Det er særlig moren som er i søkelyset.

Sasha selv følges også i store deler av filmen. Noen ganger svært tett. Det er gjort på en sober og fin måte, men det kan også diskuteres om vi kommer for tett på den lille jenta. Hun har ikke noen mulighet til å vurdere konsekvensene av å presentere sin svært personlige kamp for å bli den hun mener hun er.

Noen ganger fyller hennes tårefylte ansikt hele lerretet. Det er intet sikkerhetsnett for henne i disse scenene. Jeg er usikker på om jeg mener dokumentaren om Sasha går for langt i å gjøre det personlige i et barns liv til offentlig materiale. Samtidig er det åpenbart at en slik film ikke kan lages uten nærhet til barnet, men det krever en ikke-invaderende nærhet.

Balansen mellom nærhet og avstand som vi ser utøvd her, vil antagelig være interessant å observere for enhver forsker med barn som informanter.

Det som gjør at jeg likevel lander på en positiv vurdering, er at barnet tas på alvor i filmen, som den hun ønsker å være, som den hun bestemt mener hun er. Regissør Sébastien Lifshitz (som også er professor ved den statlige franske filmskolen La Femís) fortalte i et intervju nylig at Sasha satte tydelige grenser for hva han fikk lov til å filme - og at han fulgte ønskene hennes.

Ett underliggende tema i Lille jente er barnets sårbarhet versus de voksnes krav til seg selv om å ordne sine forståelser etter et visst tankesystem og handle deretter. Voksne selvpålagte handlingskrav i komplekse situasjoner er i seg selv et interessant tema.

Det Lifshitz får fram her er at Sashas foreldre (iallfall etter en tid) tilpasser seg sitt barns forståelse av seg selv. Vi er med på noen vakre øyeblikk som det er fint å kunne bivåne. I en scene sorterer Sasha og moren klær, og det er Sasha selv som bestemmer hvilke klær hun ikke lenger ønsker å bruke - de klærne som hun oppfatter som «guttete».

Dessuten er temaet behandlet mer som et eksistensielt enn et kirurgisk tema i filmen. Ettersom Sasha er så ung, er det ikke ennå snakk om å ta de store, ikke-reversible valgene. I møte med en behandlingsenhet for kjønnsinkongruens får familien råd om å legge forholdene til rette for at Sasha må få lov til å prøve seg fram, ta seg tid. Og så «får vi se», som en av legene sier.

Det stillfarende og varme portrettet av Sasha og hennes familie vil nok kunne være betydningsfullt for familier i samme situasjon. Alle vi andre vil også kunne ha godt av denne leksjonen i å behandle et barn som et menneske.