Personlig epos om evakueringen av Finnmark

FAKTA

Lengsel etter nåtid

• Premiere: 27.10.2023
• Skuespillere: Ellinor Lilja Haug Jensen, Ellen Dorrit Petersen, Per Kjerstad, Kristian Johansen, Hege Aga Edelsteen, Ketil Høegh, Stig Henrik Hoff, Kjartan Rumpsfeld, Morten Traavik, Øystein Mathiesen, Jan-Magne Gaare, Lilly Jørstad
• Sjanger: Dokumentar / Drama
• Regi: Knut Erik Jensen
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Norsk

Den konkrete konteksten er Finnmark vinteren 1944, der tyskerne la øde hele landsdelen da de trakk seg tilbake. Brent jords taktikk, som går ut på å nærmest «renske» landskapet etter seg når en hær rykker fram eller trekker seg tilbake, er kjent fra krigshistorien. I Finnmark i 1944 førte den til at rundt 50 000 mennesker mistet alt og ble tvangsforflyttet sørover.

Regissør Knut Erik Jensen ble selv fordrevet. Som treåring ble han og familien tvangsflyttet. Honningsvåg, der de bodde, ble utslettet. Kirken var den eneste bygningen som sto igjen etter tyskernes framferd. 

Jensen er blant våre viktigste filmskapere. Og beste. Han har gitt oss mange filmer gjennom femti år, der Heftig og begeistret (2001) nok er den mest kjente for det store publikummet. Men Stella Polaris (1993), Brent av Frost (1997) og Iskyss (2008) er også kjent blant mange. Særlig den første av disse tre har høstet svært gode kritikker. Han har fortsatt med å lage film fra og om det nordlige Norge, også i moden alder. Jensen fylte nylig 83 år, og nevnes gjerne som Norges eldste arbeidende filmskaper.

Tidligere har Jensen laget en kritikerrost dokumentarserie for NRK om krigen i vår nordligste landsdel, Finnmark mellom øst og vest (1985). Og det er nettopp dette temaet han følger opp videre i Lengsel etter nåtid. Temaet ble for øvrig også behandlet i spillefilmen Brent jord av Knut Andersen (1969).

Jensen har arbeidet med årets film gjennom mange år. Den er blitt finansiert delvis gjennom crowdfunding, og er dermed en film som utmerker seg ved sin tilblivelse — som på alle måter er fundert utenfor Oslo og utenfor det etablerte apparatet. Deler av den nye filmen har tidligere blitt vist som selvstendige kortfilmer underveis i prosessen.

Lengsel etter nåtid er en film som krever sitt av publikum. Den har lite dialog, ingen klar og entydig tidslinje og et hendelsesforløp som vi som ser den delvis utfordres til å pusle sammen selv.

Likevel følger vi hendelsene i tre grovt inndelte kapitler; evakueringen, tiden som evakuert og til slutt tilbakeflyttingen og begynnelsen av gjenoppbyggingen.

Fortellerstilen er i liten grad faktaorientert. Den er mer, ja hva skal vi kalle den; kanskje et uttrykk som poetisk drømmeaktig best fanger filmens prosjekt. Det er en spesiell «stillhet» over Jensens språk i filmen. Han hevder ikke, han viser og inviterer oss til å reflektere. Vi snakker med andre ord ikke om en krigsfilm i tradisjonell forstand. Dramatikken må i stor grad leses i de ansiktene vi ser. Øistein Boassens musikk bygger også en viktig del av filmens poetiske kraft.

 Ungjenta som er hovedkarakteren spilles av Ellinor H. Jensen, som for øvrig er Knut Erik Jensens datter. Vi følger henne, og ser det hun ser. Vi blir med-observerende sammen med henne. En ung gutt er også sammen med henne i deler av filmen, og deres foreldre er involvert.

Selv om Jensen ikke først og fremst er opptatt av faktaformidling i denne filmen, gir han oss også noe av det faktabaserte, blant annet gjennom arkivmateriale og klipp fra filmaviser — de tyske fra under krigen og de norske fra tiden etter krigen. De er klippet inn og fungerer nærmest som rekvisitter på et teaterscene; som elementer som styrker historien som fortelles, men som ikke har en selvstendig funksjon utenfor fortellingen. 

Denne blandingen av det som strengt tatt kan kalles dokumentarisk stoff inn i fiksjonsfilmen fungerer dermed ikke først og fremst dokumentarisk. Det gir heller en følelse av tilstedeværelse og tidsplassering. Dermed støtter disse grepene opp under filmens visuelle og emosjonelle univers.

Lengsel etter nåtid er et dypt personlig verk. Det har sin store styrke i det personlige grunnlaget som her brukes for å skape et epos om et tappert folks prøvelser og verdighet i forfølgelsen. Noe av dens styrke er at filmen nekter å forholde seg til det vi ofte oppfatter som et skille mellom fiksjon og dokumentar. Likevel har den tilstrekkelig med historiefortelling til at den forsvarer å bli kalt en fiksjonsfilm. Antagelig gjør det den sterkere fordi vi som ser den da vil føle at vi kommer nærmere menneskene vi møter.

Det kan være nyttig å ha litt kunnskap om evakueringen av Finnmark før man ser filmen, men det er ikke nødvendig for å ta inn dens poetiske grunntone. 

Jensen gir oss et gjennomarbeidet verk som krever en holdning av oss som publikum der vi lar oss bevege og føle med. Filmens formspråk kan til en viss grad arbeide mot den. Noen vil oppleve den som for krevende. Her ligger det et problem for filmer som våger å bryte forventninger om at film utelukkende skal underholde.

De som setter seg godt til rette i kinostolen og klarer å ta seg selv ut av den utbredte forestillingen om at film betyr to timers friksjonsfri underholdning, vil få et dyptpløyende filmdikt. Dessuten vil de få en mulighet til å oppleve et nordnorsk kunstverk som både «snakker» nordnorsk og er allment i sitt budskap.