Overraskende dilemma i rettssalen

Fortellingen dreier seg rundt Justin Kemp. Han er lykkelig gift og ser ut til å leve et trygt middelklasseliv. Hans kone er i aller siste del av svangerskapet med deres første barn. Samtidig blir Justin innkalt til å gjøre tjeneste som jurymedlem i en straffesak.

Saken virker å være relativt opplagt. En kvinne er funnet død etter at hun og hennes kjæreste hadde kranglet på en bar kvelden før. Krangelen endte med at hun valgte å gå hjem i regnet langs en mørk vei, mens kjæresten kjørte hjem. Krangelen ble bevitnet av mange av de andre gjestene på baren. De avga da også vitneutsagn til etterforskerne. Dernest ble kjæresten tiltalt for drap.

Vi er med på utvalgte deler av rettssaken og blir enda mer overbevist om den tiltaltes skyld. Når vi så følger juryen inn i juryrommet, er de fleste av dem også overbevist. Alle utenom én. Nemlig Justin.

Han tviler, og ber om at de diskuterer nærmere. Justin framstår som selve symbolet på den rettskafne borgeren.

Men så dukker det opp en helt ny og overraskende problemstilling. Først i Justins hode. Den gjør at hele hans selvbilde må gås etter i sømmene. Hva er rett og galt slik situasjonen utvikler seg? Å avsløre noe mer om dette, ville innebære å ødelegge et viktig spenningsdrivende element i filmen. Da er det et problem at filmskaperne avslører dette poenget i traileren, men det er det lite å gjøre med. Uansett: fra nå av blir filmen mer spennende.

Det skal nevnes at filmen er regissert av en av de desiderte veteranene innen amerikansk film; Clint Eastwood. Den nå 94 år gamle skuespilleren og regissøren mestrer håndverket godt. Han loser oss gjennom fortellingen på en overbevisende måte. Filmen er ikke et mesterverk for historiebøkene, men altså absolutt severdig.

Juror#2 er kanskje mest interessant som en indirekte kommentar om dagens USA. Innledningsvis tar Eastwood opp hva som står på spill. Noen av de mest sentrale verdiene, som gjerne fremmes som amerikanske verdier, presenteres i de aller første scenene: familien og rettsstaten.

I den første av disse scenene tar han oss med inn på barnerommet som er gjort klart en god stund før fødselen. Deretter er vi med på en familiesammenkomst der paret har invitert sine nærmeste. Det er riktig så middeklassehyggelig og trygt.

Rett etter er vi med Justin til rettsbygningen og i en relativt lang sekvens får vi noen glimt av hvor nøye arbeidet med å velge ut jurymedlemmene er regissert. Sekvensen legger vekt på å etablere et bilde av juryordningen som ett av rettsstatens grunnleggende elementer.

Ved å lage en film om rett og galt, om hvor kort veien kan være mellom de to, og om hvordan samfunnet håndterer rettslige problemer, skriver Eastwood seg inn i en lang tradisjon i amerikansk film. 

Den peker på en grunnleggende antakelse om hva som binder et samfunn sammen: vi er knyttet sammen via være nære, familiære bånd og ved at vi har en rettslig orden — derfor er vi et fellesskap. Den overraskende vendingen omtrent midt i filmen setter dessuten søkelyset på den enkeltes ansvar i samfunnsfellesskapet.

Hvis vi ser tilbake på amerikansk filmhistorie, finner vi mange slike filmer. Den som aller tydelig aktualiseres når vi ser Juror#2 er Sidney Lumets 12 edsvorne menn (1957). Eastwoods film har klare paralleller til Lumets film.

Men i denne nye filmen er det ikke juryrommets lukkede totalitet som alene danner rammen for juryens overlegninger. Eastwood viser oss også — mest indirekte — små brokker av det samfunnet juryoverlegningene finner sted i. Legg for eksempel merke til flaggene i filmen.

Clint Eastwoods nye film er god, men blir ikke en klassiker, som Lumets film. Likevel er den solid og overbevisende. Filmen er mest interessant på et metaplan, der den sier noe som kan oppleves som aktuelt for amerikanerne idet de skal føre landet sitt inn i det mange nok opplever som en svært usikker framtid.