Advarer mot ny trend med detaljstyrte universiteter

NIFU har evaluert ordningen med Råd for samarbeid med arbeidslivet og konkluderer med at ordningen har potensial og bør videreføres, selv om det foreløpig er beskjedne resultater å vise til.

Jeg er helt enig i at potensialet for økt samarbeid og samhandling mellom arbeidsliv og høyere utdanning er stort. Men hvilke virkemidler som er best egnet til å utløse potensialet, bør den enkelte institusjon selv avgjøre. Detaljstyring av institusjonene er ingen tjent med. Denne saken har viktige prinsipielle overtoner.

Det er ikke alltid slik at målet helliger midlet, heller ikke i diskusjonen om Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA). Alle er enige om at det er viktig å legge forholdene til rette for et godt samarbeid mellom arbeidsliv og høyere utdanning. Men det er mange veier til målet. NIFU har gjort en grundig evaluering av RSA, men en evaluering som ikke tar inn over seg den totale samhandlingen mellom høyere utdanning og arbeidslivet, vil nødvendigvis gi begrenset innsikt.

Som jeg skrev sammen med rektorkollega Curt Rice da evalueringen av RSA-ordningen ble varslet: RSA er en dråpe i havet når det gjelder samarbeid mellom arbeidslivet og akademia. Bare på Universitetet i Oslo (UiO) har vi samarbeidsrelasjoner med over 400 bedrifter i privat sektor, i tillegg til et omfattende samarbeid med det offentlige. Før RSA-ordningen ble lansert, orienterte vi Kunnskapsdepartementet om at vi allerede hadde mange «råd» for samarbeid med arbeidslivet på lokalt plan. Et pålegg om etablering av et sentralt RSA kan fort ta oppmerksomheten bort fra de mer operative nivåene i organisasjonen. Og et slikt pålegg tar ikke nødvendig hensyn til den store heterogeniteten i sektoren. Vi har god tradisjon for at forskjelligartede institusjoner finner forskjellige veier til målet, også når det gjelder samarbeid med næringslivet og det offentlige arbeidsmarkedet.

Selvfølgelig har både UiO og andre høgskoler og universiteter hatt glede av sine RSA. Når man inviterer høyt kompetente representanter fra arbeids- og næringsliv får vi gode og stimulerende diskusjoner. Men RSA er bare ett av flere virkemidler og kan lett komme til fortrengsel for initiativ fra andre deler av organisasjonen. Det er fagmiljøene som ligger tettest på utformingen av studieprogrammene og som vet best hvor skoen trykker og mulighetene ligger. Det er den fagnære kontakten med arbeidslivet som er den viktigste – den som nå som før utøves i lokale råd og styrer for fakultet, institutt og i studieprogram med eksterne representanter fra det arbeidslivet vi utdanner kandidater til.

Kunnskapsdepartementet har betydelig evne og vilje til å utøve styring i universitets- og høgskolesektoren. Utviklingsavtalene, som er ulikt mottatt i sektoren er siste tilskudd. Ved UiO vil vi mer enn gjerne bli målt på hvor godt vi samarbeider med arbeidslivet, hvor attraktive våre kandidater er på arbeidsmarkedet og på kvaliteten og relevansen i våre utdanninger. Hva som er de beste virkemidlene for å utvikle godt samarbeid med arbeidslivet er vi fullt i stand til å vurdere og utvikle selv – ut i fra våre særpreg som institusjon og det enkelte fagmiljøs behov.

Institusjonell autonomi er viktig, ikke minst fordi historien har vist oss at det er institusjonene selv som er best egnet til å finne de løsningene som er best tilpasset institusjonens profil og særpreg. Derfor har pålegget om etablering av RSA prinsipielle overtoner. Vi spør oss selv om vi går inn i en periode med økt detaljstyring av våre universiteter og høgskoler. I så fall er vi på feil vei.

Referanser:

• Oppsummering med link til NIFU-rapport.
• Selve NIFU-rapporten.
• Om institusjonell autonomi

Først publisert på rektors blogg.