Se helheten, statsråd Isaksen!

For noen dager siden deltok vi på et konstruktivt og interessant møte med representanter fra LO og NHO om hvordan Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) best kan brukes for dialog mellom arbeidsliv og akademi. På samme møte fikk vi en nyhet fra Kunnskapsdepartementet (KD) som gjorde at vi to rektorer satte kaffen i halsen: KD er i gang med å utlyse et anbud for evaluering av RSA-ordningen. Det høres kanskje tilforlatelig ut, men er i realiteten en meget dårlig idé.

Det er fullt forståelig at Kunnskapsdepartementet ønsker å evaluere tiltak det iverksetter. Vi vil likevel anbefale kunnskapsministeren å tenke seg nøye om før han bruker tid og penger på å evaluere et tiltak som kun dekker en flik av sektorens samarbeid med arbeidslivet. Det finnes langt bedre ting å bruke både departementets og sektorens ressurser på.

Alle landets høyskoler og universiteter ble i 2011 pålagt av KD å etablere Råd for samarbeid med arbeidslivet. Pålegget fikk en blandet mottagelse i sektoren. Ved UiO var alle fakulteter enige om at det var den fagnære kontakten med arbeidslivet som var den viktigste – den som nå som før utøves i lokale råd og styrer for fakultet, institutt og i studieprogram med eksterne representanter fra det arbeidslivet vi utdanner kandidater til. Vi meldte tilbake til KD at vi allerede hadde mange «råd» for samarbeid med arbeidslivet på lokalt plan, men vi snakket for døve ører.  Vi skulle ha et sentralt RSA på hver institusjon – uansett institusjonens størrelse.

Siden den gang har det blitt opprettet RSA ved alle universitet og høyskoler i Norge. Vi har fått inn dyktige representanter fra våre samarbeidspartnere i arbeidslivet, og vi har gjennomført halvårlige eller årlige møter. Møtene har vært interessante og givende, og de har gitt nyttige innspill og fungert som gode arenaer for erfaringsutveksling. Møtene har i begrenset grad påvirket studieprogrammenes innretning siden denne påvirkningen skjer lokalt – ved det enkelte fakultet, institutt eller program. Det er fagmiljøene selv som best vet hvordan et studieprogram skal innrettes for å svare på dagens og morgendagens behov – og på de behovene vi ennå ikke kjenner.   

RSA er en dråpe i havet når det gjelder samarbeid mellom arbeidslivet og akademia. HiOA har nylig  utvidet sine fakultetsråd slik at de har mer omfattende representasjon fra arbeidsliv, nettopp for å forsikre at institusjonen utdanner kandidater med god kunnskap og relevante ferdigheter for fremtidige arbeidsplasser. Ved UiO gjennomførte vi nylig en kartlegging av vårt samarbeid med det private næringslivet. Kartleggingen viste over 400 slike samarbeidsrelasjoner, hvorav rundt 140 var knyttet til utdanning og samarbeid om praksisplasser, oppgavesamarbeid og gjesteundervisning. Denne oversikten inkluderte ikke det omfattende samarbeidet vi har med offentlig sektor, men gir et bilde av hvor den viktigste samhandlingen med arbeidslivet foregår.

Å sette i gang statlig evaluering av RSA vil gi svært mangelfullt bilde av samarbeidet mellom arbeidslivet og akademia og vil representere nettopp den detaljstyringen og byråkratiseringen vi regnet med at denne regjeringen ville forsøke å unngå.