Verdens beste sjef

Programrapporter, publiseringspoeng, formidlingskrav, digitale endringer, timeplanoppdateringer, «canvas notifications» og innimellom undervisning, og så forskning om det er plass til det. Det er ikke det jeg skal skrive om, men det ligger der i bakgrunnen og ulmer. For jeg vokste opp med Pumpel og Pilt, det var det mest skremmende jeg kunne se som barn. Ikke visste jeg da at de to reparatørene fra et absurd univers var selve frempeiket på den arbeidsplassen jeg en gang skulle arbeide ved. Jeg skal som sagt ikke skrive om det, men du kan se på det som en kontrast til det som virkelig har gjort OsloMet til et arbeidssted det er verdt å hegne om. Jeg har vært i den heldige situasjonen at jeg har hatt verdens beste sjef, for å skrive det litt naivt. Det er faktisk en sannhet uten modifikasjoner.

I all den tiden jeg har arbeidet ved OsloMet har jeg hatt én sjef. Jeg har og har hatt flere, med det har vært en som jeg har regnet som den nærmeste, den som jeg har sett på som et forbilde, en mentor, en verdt å herme etter. Nå som hun slutter, til min store skrekk og gru, har jeg undret meg over hvorfor hun har framstått som mitt alfa og omega. Derfor følger det her en uhøytidelig analyse, basert på en empiri som strekker seg tilbake til 1994 da jeg hadde instituttleder Åshild Vethal som lærer, om hvorfor jeg ser på henne som en «verdens beste sjef.»

Som skrevet, jeg hadde Åshild som lærer, hun underviste dramapedagogikk. Den første studiedagen kom Åshild gående på høye hæler, kledd i en mørk kjole, mørk skygge over øynene og en stor hatt på hodet. Hengende ved de høye hælene, fulgte det en liten sort terrier. Mine kolleger og jeg har overtatt tradisjonen som innebærer at til første studiedag kler vi oss pent. Vi prøver vårt beste på å gi inntrykk av at vi har kontroll og er oppdaterte. Jeg har til og med fått meg en terrierblandet hund. Skjønt han ikke får bli med på universitetet.

Men innpakket i dette forskjønnende ligger det et dypt alvor, nemlig et bevist forhold til estetikk som grunnlag for hvordan man erfarer verden. Uansett hvor ille jeg syns det kan gå, har Åshild framhevet estetikken som et mantra og et fokus å navigere etter. Med andre ord, jeg har hatt en sjef som vet hva hun snakker om, som har en autoritet i forhold til emnet fordi hun er bærer av kroppsliggjort kunnskap. Åshild vet hva det vil si å stå i et klasserom. Jeg husker hennes ranke holdning, da hun sto som en påle i rommet med forvirrede studenter som skulle forstå emansipatorisk pedagogikk og andre rare ord. Den første dagen på studiet sa hun til oss: «Spør meg om hva dere vil vite om meg. Dere kan spørre om akkurat hva dere vil.» Hun satte seg ned i en stol, senere forsto jeg at det ble kalt for «hot seat», hun var villig til å la seg ransake av oss studenter, og vi utforsket vår lærer med alle slags intrikate spørsmål. Alle sjefer burde ha en «hot seat» innimellom.

Åshild banner, det er veldig lite politisk korrekt å hedre din sjef fordi hun banner. Men banningen er et tegn på at det kommer fra levra. For ærlighet er helt essensielt. Her er det ingen skjult agenda eller utvinning for egen del. Det handler om å være ærlig i gode og onde dager. Hennes kontordør står alltid åpen, ønsker du å høre et sannhetens ord er det bare å gå inn. Denne åpenheten, symbolisert gjennom en kontordør, er viktig. Døra er åpen og vid for det som plager eller irriterer deg og om du har hatt en hyggelig opplevelse og ønsker skryt for egne bragder, er også du hjertelig velkommen inn. Du blir ikke møtt med et referansenummer. Ærligheten innebærer også du får høre det du egentlig ikke vil ta inn over deg. Men du forstår at det er gjort med en god hensikt og et godt blikk.

Det kjærlige blikket har vært nødvendig å møte i tide og utide. For å ha en leder som ser deg hjelper deg med å overleve i en verden hvor man lurer på om man egentlig er en systemsvikt. Da holder ikke med å se, men en som tar deg innover seg. Eller for å si det på en mer poetisk måte, en som hører deg gjennom øynene.

Alt dette, og mye mer, har ført til at jeg gleder meg til å komme til OsloMet så tidlig om morgen at jeg må slå inn pinkoden for å komme meg gjennom alle dørene, før jeg når kontoret for å forberede undervisningen. Jeg kommer til å overleve Åshilds avgang for jeg er fylt opp av memer etter en god sjef som har dannet meg inn jobben jeg liker så godt.

Og jammen er jeg heldig, for det viser seg at den nye instituttlederen brenner for de estetiske fagene og er klar for å stå på sammen med oss andre ved institutt for estetiske fag.​