Flere forsknings- og kunnskapsinstitusjoner brukte seilbåter som base for formidling under Arendalsuka. Ill.foto: Siri Øverland Eriksen
Flere forsknings- og kunnskapsinstitusjoner brukte seilbåter som base for formidling under Arendalsuka. Ill.foto: Siri Øverland Eriksen

En trivelig og lovstridig uke i Arendal

Tilgjengelighet. Jeg kan ikke komme på at jeg, noen gang i mitt akademiske yrkesliv, har satt mine bein på et mindre universelt utformet sted enn Statsraad Lehmkuhl, skriver Halvor Hanisch om et av skipene som ble brukt til kunnskapsformidling i Arendal.

Publisert   Sist oppdatert

Norske forskningsinstitusjoner (universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter) bruker Arendalsuka som en viktig formidlings- og kommunikasjonsarena. Det er grunn til å tro at institusjonene trives på denne arenaen, om ikke annet så fordi de satser stadig større penger og ressurser på Arendalsuka. I år foregår mye av dette arbeidet om bord på ulike veteranskip. Mens UiO holder de fleste arrangementene på MS Sunnhordland (bygget 1942), og resten på forskningsskipet MS Trygve Braarud (bygget 1983), har UiB valgt å legge sine arrangementer til det over hundre år gamle seilskipet Statsraad Lehmkuhl. Tilsvarende har NTNU, SINTEF og FAFO lagt mange av sine arrangementer til MS Sandnes (bygget 1950).

Det er klart, slik jeg ser det, at begge lovens krav er brutt, og at ingen unntaks-bestemmelser er i nærheten av å være relevante.
Halvor Melbye Hanisch
Forsker, AFI, OsloMet

De siste dagene har Arendalsuka blitt kritisert, særlig i sosiale medier, for å ekskludere funksjonshemmede (og da særlig bevegelseshemmede og synshemmede). Arendalsuka har dels svart på diskusjonens rimelighet («situasjonen er ikke så ille»), dels trukket fram sine gode intensjoner («tilgjengelighet er viktig for oss»), og også pekt på manglende kunnskap («vi arbeider for å bli bedre»). Jeg går ut fra at forskningsinstitusjonene, som i stor grad har ansvar for sine egne arrangementer, forstår seg selv på liknende måte. Det er grunn til å tro dem på dette, at de har gode intensjoner og forsøker å vise rimelighet.

Men intensjoner og avveininger er i grunnen mest interessant innenfor rammen av hva som er lovlig. Kunnskapsmangel og dilemmaer er som kjent gode (og ofte akademisk interessante) begrunnelser for mange ting, men ikke for lovbrudd.

Hva sier loven om institusjonenes plikt? Likestillings- og diskrimineringsloven medfører at ulike virksomheter – herunder forskningsinstitusjoner – har «plikt til universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner» (paragraf 17). Lovens Paragraf 4 gjør det klart at kravet er ufravikelig, og heller ikke kan fravikes etter avtale. Dette innebærer ikke at alle sider ved virksomheten underlegges et krav til universell utforming, men at institusjonene skal utføre sine hovedoppgaver i tråd med prinsippene for universell utforming.

Paragraf 19 presiserer dessuten en plikt til å «arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innen virksomheten». Denne bestemmelsen innebærer for det første at forskningsinstitusjonene ikke har lov til å forholde seg passivt, altså at diskrimineringen kan være ulovlig også hvis den ledsages av gode intensjoner eller skyldes tankeløshet. Videre betyr paragraf 19 at institusjonene, i det minste når de selv bestemmer hvordan de skal arbeide, altså når de selv bestemmer mål for sitt eget arbeid, plikter å innfri påbudet om universell utforming.

Gjelder plikten til universell utforming i Arendal? Lovens krav til universell utforming gjelder bare for forskningsinstitusjonenes arbeid i Arendal dersom dette arbeidet inngår i institusjonenes hovedoppgaver («virksomheten[e]s alminnelige funksjoner»). Universitets- og høyskolelovens paragraf 1 presiserer imidlertid at formidling – det å «formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater» - er en hovedoppgave på lik linje med utdanning for forskning. Tilsvarende fremhever Norges Forskningsråd, for eksempel i beskrivelsen av søknadstypen «forskerprosjekt», at formidling og kommunikasjon er et eget og ufravikelig vurderingskriterium. I utgangspunktet er det altså klart at loven gjelder, og like klart at paragraf 17 sitt krav til universell utforming er brytes under Arendalsuka 2018.

Når det gjelder paragraf 19 er det helt klart at det å leie veteranskip ikke er å arbeide aktivt og målrettet for universell utforming. Tvert imot har de aktuelle forskningsinstitusjonene brukt sitt eget handlingsrom til å velge uvanlig lite tilgjengelige arenaer. Noen ville kanskje si at forskningsinstitusjonene har gjort det de kan, gitt at Arendals bygninger er som de er. Dette er relevant for en del andre deltakere, men kaster ikke noe som helst formildende lys over den formidlingen som diskuteres her. De aktuelle forskningsinstitusjonene – som i planleggingen hadde frihet til å selv bestemme hvilke mål de skulle arbeide mot – har nemlig ikke lagt sine arrangementer til Arendal som den er. Tvert imot har man leid inn skip for dette spesifikke formålet, og fått dem seilt ned fra henholdsvis Stord, Oslo, Bergen og Stavanger. Det er altså klart kravet i paragraf 19 også er brutt.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven gir noen unntak fra plikten til universell utforming. Paragraf 17 gjør det klart at kravet til universell utforming likevel ikke gjelder i situasjoner hvor universell utforming ville medført en «uforholdsmessig byrde». Det virker imidlertid merkelig at veteranskipene skulle gjøre formidlingsarbeidet mye mindre anstrengende. Norske forskningsinstitusjoner har åpenbart mer erfaring med, og dermed lettere for, å formidle forskning i tradisjonelle møte- og konferanselokaler enn på veteranskip

Videre gjør paragrafens bokstaver (a) og (b) unntak for situasjoner hvor universell utforming ikke ville hatt noen vesentlig verdi for mennesker med funksjonsnedsettelse, eller der hvor offentligheten ikke er involvert. Dét er åpenbart ikke tilfelle her: Disse skipene er ikke bare upraktiske, men faktisk totalt utilgjengelig, for flere ulike diagnosegrupper (samt for en betydelig gruppe av institusjonenes egne ansatte). Videre er Arendalsuka noe av det mest offentlige forskningsinstitusjonene gjør.

Bokstav (c) og (d) gjør unntak for situasjoner hvor universell utforming ville ha en høy kostnad eller på andre måter vært veldig ressurskrevende. Dette gjelder åpenbart ikke her, tvert imot. UiB, for eksempel, bruker ifølge På Høyden fem ganger så mange penger på leie av Statsraad Lehmkuhl i 2018 som de brukte totalt i 2017. NTNUs leie av MS Sandnes (150 000) er heller ikke noe innsparingstiltak.

Bokstav (e) og (f) gjør unntak for situasjoner hvor universell utforming kunne medført en sikkerhetsrisiko eller går ut over vernehensyn. Dét er åpenbart ikke relevant her. Tvert imot er risikoen for personskade, for eksempel for rullestolbrukere som evt må bæres rundt på disse skipene, betydelig større enn den for eksempel er på et vanlig konferansehotell.

Det er klart, slik jeg ser det, at begge lovens krav er brutt, og at ingen av unntaksbestemmelsene er i nærheten av å være relevante. Dette er ikke minst noe universitetene, som huser flere sterke miljøer innen likestillings- og diskrimineringsrett, er eller burde være klar over. Diskrimineringslovutvalget (Graver-utvalget) som la grunnlag for den gjeldende loven hadde tross alt et rent flertall av norske universitetsansatte, og landets største fagmiljø i likestillings- og diskrimineringsrett, forskningsgruppen RIKS, holder til ved UiO.

Kanskje kunne man tenkt på Arendalsuka som et unntak, og tenkt at loven kanskje ikke «trenger» å anvendes her. Denne saken er et unntak, men faktisk i motsatt retning: Jeg kan ikke komme på at jeg, noen gang i mitt akademiske yrkesliv, har satt mine bein på et mindre universelt utformet sted enn Statsraad Lemkuhl. Dermed er det klart at loven, hvis den i det hele tatt skal anvendes på hovedoppgavene i vår sektor, bør anvendes her. Med mindre man faktisk foreslår å ende Likestillings- og diskrimineringsloven, eller evt dens virkeområde, er det dermed ikke så viktig hvilke dilemmaer som ligger til grunn.​