Personer med innvandrerbakgrunn er sterkt underrepresentert på korte profesjonsutdanninger og overrepresentert på de lange. Her fra studiestart på OsloMet 2018. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Personer med innvandrerbakgrunn er sterkt underrepresentert på korte profesjonsutdanninger og overrepresentert på de lange. Her fra studiestart på OsloMet 2018. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Profesjonsutdanninger som integreringsmekanismer

Integrering. Det er mange gode grunner til å utvikle tiltak for økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til profesjonsutdanningene, og da særlig til de korte utdanningene der de er sterkt underrepresenterte.

Utdanning og arbeid er to av de viktigste integrerings- og ekskluderingsarenaene i det norske samfunnet. Samtidig vet vi at de av oss som er etterkommere etter innvandrere altfor ofte diskrimineres i ansettelsesprosesser og at det er forskjeller i lønnsutvikling og sysselsettingsgrad mellom de med og uten «norsk opphav».

Men vi vet også at profesjonsutdanninger ser ut til å beskytte mot slike diskrimineringsmekanismer i arbeidslivet. Ida Drange ved AFI (Arbeidsforskningsinstituttet) og Andreea Alecu og Håvard Helland ved Senter for profesjonsstudier har publisert flere artikler om dette temaet. Og vi finner ingen systematiske lønnsforskjeller mellom majoriteten og minoritetsgrupper verken i yrker som krever lisens (som lærer og sykepleier) eller i yrker med høy andel fagorganiserte.

I andre yrker derimot, kan lønnsforskjellene i minoritetsgruppenes disfavør være betydelige. En forklaring på dette kan være at ved kollektive lønnsforhandlinger (som gjelder en rekke profesjoner i offentlig sektor og i yrker med høy organiseringsgrad), trekkes beslutninger om individuelle arbeidstakeres lønn lenger unna den enkelte arbeidsgiver, slik at mulighetsrommet for diskriminering snevres inn. Andre forklaringer kan være at lisensiering både fungerer som en garanti for kvalitet i seg selv, og at den reduserer tilbudet av arbeidskraft og styrer etterspørselen mot de lisensierte profesjonsutøvernes tjenester.

I en analyse av personer med høyere utdanning på bachelornivået, fant vi et tilsvarende mønster: Lønnsforskjellen mellom majoriteten og innvandrernes etterkommere (2. generasjon) var betydelig blant kandidater fra generelle utdanningsprogrammer, men ikke-eksisterende blant profesjonsutdannede. Og blant de profesjonsutdannede var det generelt lavere sannsynlighet for arbeidsledighet.

Profesjonsutdanninger, som lege, tannlege, ingeniør, sykepleier og lærer, kan altså virke diskrimineringsreduserende – de fungerer som integreringsmekanismer for arbeidslivet. Men for at mekanismen skal virke, må de av oss med innvandrerbakgrunn velge denne type utdanninger. Og det varierer. Vi finner systematiske skjevheter i rekrutteringen til profesjonsutdanninger: Ikke –vestlige innvandrere og deres etterkommere er underrepresentert på kortere profesjonsutdanninger som førskolelærer-, lærer- og sosialarbeiderutdanningene. Når det gjelder studier som farmasi, medisin, odontologi og realfag derimot, er situasjonen helt annerledes. Der er de overrepresentert.

Det at profesjonsutdanninger fungerer som integreringsmekanismer, er en selvstendig og avgjørende grunn til å øke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn til kortere profesjonsutdanninger. Løser vi rekrutteringen til slike utdanninger, følger arbeidsmarkedsintegreringen i kjølvannet. En annen grunn vil være at økt rekruttering til utdanningene vil styrke rekrutteringen av kompetent personell til yrker av vital samfunnsmessig betydning: Dersom flere etterkommere av innvandrere valgte å søke seg til lærerutdanningen, ville det redusert lærermangelen. For det tredje kan det styrke kvaliteten i det offentlige tjenestetilbudet.

Skal vi utvikle gode utdannings-, velferds- og helsetilbud til hele befolkningen, er det nok en fordel om profesjonsutøverne i størst mulig grad speiler mangfoldet i denne befolkningen. Og for det fjerde vil et endret rekrutteringsmønster kunne føre oss inn i en positiv sirkel, som når et mer mangfoldig lærerkorps gir et større mangfold av rollemodeller for barn og unge som skal gjøre framtidige utdannings- og yrkesvalg.

Endelig - om enn litt mer spekulerende - kan økt rekruttering til kortere profesjonsutdanninger settes i en bredere samfunnsmessig sammenheng. Det vil trolig være problematisk om vi får en langsiktig samfunnsutvikling preget av at personer med innvandrerbakgrunn blir dominerende i mange lavstatusyrker og noen høystatusyrker, mens de er relativt fraværende i det vi litt løst kan omtale som «middelklasseyrker». Et arbeidsmarked preget av vertikal segregering vil ha klare fordelingseffekter, der opphoping av statusforankrede levekår, livsstiler og livssjanser følger etniske skillelinjer. Og «middelklasseyrkenes» status og sammensetning, så vel som den sosiale mobiliteten inn og ut av slike yrker, kan ha betydning for sosial og politisk integrasjon og mobilisering i samfunnet.

Det er altså mange gode grunner til å utvikle tiltak for økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til profesjonsutdanningene, og da særlig til de korte profesjonsutdanningene der de er sterkt underrepresenterte. Slike tiltak må ta utgangspunkt i forskningsbasert kunnskap om de motiver som ligger bak ungdommenes utdanningsvalg og de må åpne for å forstå utdanningsinstitusjonenes egne – kanskje subtile - ekskluderingsmekanismer. Her har selvsagt de høyere utdanningsinstitusjonene et særlig ansvar for å utvikle kunnskapsbaserte rekrutteringsstrategier.

Men det bør også ligge store muligheter i en langsiktig, målrettet og koordinert innsats fra organisasjoner med kunnskap og virkemidler på feltet, slik at incentiver og andre virkemidler spiller sammen – ikke mot hverandre. Sentralt her er selvsagt offentlige og frivillige organisasjoner innen integreringsfeltet, men også videregående skole, kommuner og andre offentlige og private arbeidsgivere og fagorganisasjonene. Da bør også politiske og andre nasjonale myndigheter spille en avgjørende rolle. Gjennom å utvikle de virkemidler ulike departement og etater rår over, selvsagt. Men også å gjennom å utvikle dette som et samordnet politikkområde i skjæringsfeltet mellom integrerings-, arbeidslivs- og utdanningspolitikk, herunder politikken for høyere utdanning. Et konkret og målrettet ansvarsområde innen kunnskaps- og integreringspolitikken, med andre ord. Og for dens ministerium.

Temaet skal diskuteres på Senter for profesjonsstudiers årskonferanse 6 desember.