Plan S – hvordan kan målene om åpen tilgang nås?

Plan S, planen der flere forskningsråd i Europa har gått sammen for å presse fram en overgang til åpen publisering, har skapt bølger i forskningsmiljøene. En implementeringsplan er nå lagt fram og sendt på høring. Det er jeg glad for. Både fordi implementeringsplanen tar noen kloke grep – og fordi vi nå kan starte en mer konkret diskusjon om hvordan vi kan nå målene om åpen tilgang.

De siste ti til femten årene har det vært snakka mye og varmt om at åpen tilgang, om at offentlig finansiert forskning må være åpent tilgjengelig og ikke gjemt bak betalingsmurer. Samtidig har det vært økende uro over at dette har gått langsomt og at abonnementer på internasjonale vitenskapelige tidsskrifter har blitt stadig dyrere.

Forsøkene på å stimulere til åpen tilgang gjennom framsnakk har så langt gått ganske så langsomt. Situasjonen i dag er at det finnes noen modeller for åpen publisering, men i dag har alle de åpne variantene noen vesentlige svakheter:

• Grønn publisering. Dette innebærer at forskerne kan laste opp artikler i den nest siste versjonen, dvs ikke den endelig publiserte, i et eget institusjonsarkiv som gjøres tilgjengelig. Dette er allerede i dag et krav for all forskning finansiert av Forskningsrådet. Utfordringa her er at de fleste forlag opererer med lange karantenetider
• Hybrid publisering. Dette innebærer at forskeren kjøper fri artikler i abonnementstidsskrifter slik at enkeltartikler blir åpent tilgjengelige. Utfordringa her er at dette er dobbel betaling. Forlagene får betalt både for abonnement og for frikjøp.
• Gull publisering. Dette er tidsskrifter der alle artikler er umiddelbart åpent tilgjengelige. Noen slike tidsskrifter er også gratis å publisere i. Noen er basert på dugnad, og i Norge har noen offentlig støtte. Men, ofte kreves det her publiseringsavgift. Utfordringa her er at det på de fleste fagområder foreløpig er veldig få gode internasjonale tidsskrifter av denne typen.

Dette har vært ståa i lang tid. Det har vært vanskelig å presse fram andre avtaler med de store internasjonale forlagene. Disse har det i ganske fint i denne situasjonen og de rikker seg ikke hvis de ikke må.

Plan S er et forsøk på å sette makt bak krava – å forsøke å presse fram endring. Håpet er at tidsskriftene og forlagene vil komme til forhandlingsbordet når de ser at Plan S betyr at viktig forskning ikke vil kunne publiseres i deres tidsskrifter, med mindre de endrer publiseringsmodell.

Plan S sier altså at all forskning som finansieres av forskningsrådene som deltar må publiseres åpent. Da planen først ble lagt fram kunne det se ut som om det bare var gullvarianten som skulle gjelde. Implementeringsplanen åpner imidlertid for flere veier til målet og det er klokt. Hovedveiene er de vi har i dag, men det tas noen grep som vil bøte på noen av svakhetene som ligger der i dag:

• Grønn publisering aksepteres som åpen publisering, dersom det ikke er karantenetid.
• Hybrid publisering aksepteres i en overgangsperiode, forutsatt at det etableres avregningsordninger så man ikke betaler dobbelt for abonnement og frikjøp.
• Gull publisering er fortsatt gullstandarden i Plan S, og håpet er at mange kvalitetstidsskrifter vil ta skrittet helt ut og legge om publiseringsmodellen sin.

Plan S er, som jeg har sagt før, høyt spill – men jeg tror det kan lykkes.

Det viktigste med implementeringsplanen er at den ikke låser oss til én forretningsmodell eller én publiseringsmodell, men vil la ulike varianter utvikle seg. Det øker sannsynligheten for å lykkes.

Jeg håper at Plan S er nok makt bak krava – og jeg håper at implementeringsplanen vil få flere forskningsråd til å melde seg på slik at forhandlingsstyrken øker.

For – dagens modell er et eksperiment som har vart lenge nok. Det er en modell som er skikkelig dyr for forskningsinstitusjonene som må tegne dyre abonnementer – og som lukker dørene til forskningsresultatene for alle som ikke har tilgang til store bibliotek.

Men, dette betyr ikke at implementering av Plan S blir enkel, eller at alt er ferdig tenkt. Her er tre råd fra meg til det videre arbeidet:

1. S-merking. Vi trenger greie oversikter over hvor det er akseptert å publisere grønt, hybrid og gull. På samme måte som Svanemerket identifiserer miljøvennlige produkter trenger vi S-merking av publiseringskanaler. Plan S-kravene er komplekse (kanskje for komplekse), og den enkelte forsker kan ikke holde oversikt over hvilke tidsskrifter som tilfredsstiller alle krav. Vi trenger derfor S-merking som gjør det lett for den enkelte forsker å orientere seg når hun vurderer hvor hun skal sende inn et paper.

2. Hybrid kan leve lenge. Hvis vi får et mangfold av publiseringsmodeller så kan det hende at noen tidsskrifter kombinerer forretningsmodeller, dvs de lager hybride modeller. Det kan også hende at dette fungerer godt og bidrar til reell åpenhet. I implementeringsplanen vises det til at hybridvarianten kun er tillatt i en overgangsperiode. Samtidig skal denne ordninga evalueres i 2023. Mitt råd vil være å ikke ta for gitt at man da skal kreve full overgang fra hybrid til gulltidsskrifter. Det kan hende vi kan leve lenge med hybrid.

3. Klok tidsplan. Plan S skal gjelde fra 2020. Det er viktig at det betyr at kravene skal gjelde for søknader sendt etter 1.1.2020. Dersom de skal gjelde for alle prosjekter som starter etter 1.1.2020 (som er et alternativ) vil det i praksis bety at det vil gjelde for forskerprosjektsøknadene som sendes til Forskningsrådets søknadsfrist 10. april 2019. Disse søknadene er vi i gang med å utarbeide nå – og vi inviterer inn partnere som må informeres om vilkårene for å delta. Det er for mye som er uavklart til at Plan S-kravene kan gjelde for disse søknadene.

Plan S er fortsatt høyt spill, men implementeringsplanen tar noen kloke grep. Mine råd vil bidra til en mindre smertefull innføring, håper jeg.

• Les også: Mer om Plan S og Open Access