Konfus tordentale fra Bergen

Rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen, hevder i et intervju i nettavisen Khrono den 17. juli at Torbjørn Færøvik og jeg bedriver vitenskapelig justismord overfor kolleger i striden rundt Konfutse-instituttet i Bergen. Intervjuet er en oppfølging av Olsens innlegg i Khrono og UiBs nettavis På Høyden den 14. juli.

I sommerheten roter Olsen sammen to relaterte men likevel forskjellige felt: Akademisk samarbeid med Kina og virksomheten til Konfutse-instituttet i Bergen.

Jeg har aldri hevdet at akademisk samarbeid med Kina nødvendigvis vil føre til sjølsensur, men det er blitt et økende problem internasjonalt. Jeg applauderte at en stor delegasjon fra norsk akademia tidligere i år oppsøkte det forjettede land etter sju magre år, men hevdet samtidig at Kina-kåte universitets- og høgskoleadministratorer måtte kvalitetssikre seg faglig for det de gikk inn på.

De fleste av de fagfeltene som Olsen nevner der Bergen har samarbeidet med Kina er lite politisk sensitive. Problemet blir påtakelig når man beveger seg inn på sentrale samfunnsmessige og politiske felt. Her har det skjedd en gradvis tilstramming over tid. F. eks. er to av seks fast ansatte i kinesisk ved UiO nektet adgang til Kina på grunn av sin faglige virksomhet. Slikt sender ugreie signaler spesielt til yngre forskere.

Kinas halsbrekkende økonomisk vekst har åpnet opp for akademisk samarbeid om nye utfordringer. Men i dette mangfoldet er motoren i denne utviklingen, det kinesiske kommunistpartiet, nærmest forsvunnet fra mange forskeres radar. Det dreier seg om verdens suverent mektigste politiske organisasjon, som er omdannet til et nasjonalistisk parti med leninistisk kommandostruktur og som har arvet en sofistikert politisk kultur som er ganske krevende å finne ut av. Hvis man ikke tar høyde for slikt i sin virksomhet, kan akademisk amnesi bli vel så problematisk som sjølsensur.

I samarbeidets optimistiske ånd kan det være nyttig å minne om hva daværende partileder Hu Jintaos uttalte om såkalt «kulturell sikkerhet» i 2011. Han fremhevet at fiendtlige internasjonale krefter intensifierte sine strategiske sammensvergelser for å vestliggjøre og splitte Kina, og at de ideologiske og kulturelle feltene var de viktigste arenaene der de praktiserte sin langsiktige infiltrering.

Konfutse-instituttet i Bergen er organisert som en norsk stiftelse, der de deltakende partene er UiB, Høgskulen på Vestlandet og den kinesiske moderorganisasjonen til Konfutse-instituttene, populært forkortet til Hanban. I intervjuet med Khrono insisterer Olsen på at stiftelsens vedtekter sikrer at norsk lov og praksis gjelder, at UiB har full kontroll over studieplaner, undervisningsopplegg og pensum og at min og andres kritikk følgelig er høyst uberettiget. Sjøl når han blir konfrontert med statuttene til den kinesiske moderorganisasjonen Hanban, som uttrykker klart at det er kinesiske lover og bestemmelser som gjelder for Konfutse-instituttene, insisterer Olsen på at den bergenske modellen er en garanti for faglig uavhengighet.

Hvis vi snur litt på bildet, ser vi at UiB har gått inn i et organisatorisk forpliktende samarbeid med en ukjent størrelse de ikke har faglig kontroll over. Det går fram av ansattestrukturen ved Konfutse-instituttet. Ifølge deres eget nettsted består staben av en norsk direktør, fire kinesiske lærere og to norske deltidsansatte. Bare én av de norske ansatte, en rådgiver, har kompetanse i kinesisk på mastergradsnivå.

I intervjuet med Khrono hevder Olsen at det ikke er noe politikk i det Konfutse-instituttet driver med, «… det er kun språkopplæring». På vegne av mange generasjoner av kinesiskstuderende som har slitt seg gjennom kinesiskprodusert læremateriell, vil jeg si at Olsen i beste fall snakker mot bedre vitende.

Hva så med UiB sjøl? Kinesisk-undervisningen ved Institutt for fremmedspråk har to fast ansatte og en stipendiat, alle kinesiske statsborgere, etter navnene å dømme. I tillegg har de en kinesisk universitetslektor fra Konfutse-instituttet. Når man ikke har norsk sinologisk kompetanse på seniornivå, er det vanskelig å hevde at man har full faglig kontroll over studieplaner, undervisning og pensum. (Med sinologisk kompetanse mener jeg god spåkkunnskap anvendt på en disiplin eller fagfelt.) Flott at UiB har løftet fram kinesisk, men det virker som om de har kommet skjevt ut rekrutteringsmessig.

Her vil jeg straks presisere at jeg ikke har noe grunnlag for å hevde at de kinesiske ansatte bedriver virksomhet bak universitetsledelsens rygg. Men om Olsen hever blikket, vil han se at kinesiske myndigheter over lengre tid har trappet opp ideologisk og politisk virksomhet internasjonalt ved hjelp av såkalt offentlig diplomati.

Daværende utenriksminister Yang Jiechi uttalte i 2011 at deres offentlige diplomati er et viktig virkemiddel for å utvikle myk makt, for det bidro til å sikre iverksettelse av Kinas utviklingsstrategi og utenrikspolitikk og gjøre slutt på det Yang betegnet som misforståelser, fordommer og mistenksomhet som Kina møter internasjonalt.

Under partileder Xi Jinping er denne virksomheten blitt betydelig trappet opp. Partiet bygger seg opp internasjonalt, også der kinesiske forskere virker i utlandet, og den tradisjonelle enhetsfrontspolitikken har kommet til anvendelse utad: Man knytter til seg utenlandske nøkkelpersoner, kontrollerer kinesiske personer, virksomheter og foreninger i utlandet, og virker såkalt endogent, dvs. innenfra, i forskjellige typer organisasjoner. Denne offensive politikken har skapt store politiske bølger i Australia og New Zealand, og ført til en økning i Kina-fiendtlige holdninger der. Det har også gjort at mange kinesere som jobber eller studerer der har kommet i en lojalitetsskvis. Vi får håpe at kinesiske ansatte i Bergen vil klare å mestre slike tilstander.

I desember 2014 intervjuet BBC den maktsterke og maktglade lederen for det kinesiske Hanban-kontoret, Xu Lin. Der kommer hun med svært så sjølutleverende utsagn om Konfutse-instituttenes virksomhet og vilkårene for deres ansatte.

Hvis ikke det får ei bjelle til å ringe hos rektor Olsen, kan jeg dessverre ikke hjelpe han.​