Humaniora og de store utfordringene i samfunnet

Rollen som humaniora og samfunnsvitenskapene skal spille i det å forstå de store, globale samfunnsutfordringene og å bidra til løsninger debatteres levende både i Norge og i EU. Det er en debatt vi skal omfavne, ikke minst fordi dette er fagområder som er helt avgjørende for om vi lykkes i å håndtere disse samfunnsutfordringene.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har varslet en ny stortingsmelding om humaniora, og inviterer fredag 15. januar UH-sektoren til kontaktkonferanse for å markere starten på dette arbeidet. Humanioras rolle og betydning for vår evne til å håndtere disse samfunnsutfordringene blir nok et av områdene som den varslede meldingen vil drøfte. 

Det norske SAMKUL-programmet som ble lansert av Forskningsrådet i 2011 skal fremme humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning på nye områder og på nye måter. For 2016 og framover budsjetteres det med 40 millioner, hovedsakelig fra Kunnskapsdepartementet.

Sosialantropolog Lars Risan skrev for en tid tilbake i Morgenbladet at når det kommer til de tematiske forskningsprogrammene – deriblant klimaforskningen – må humaniora og SAMKUL vise sin samtidige heller enn framtidige relevans. «Det jeg tror humaniora kan og bør hjelpe oss med, er å forstå problemet, ikke finne dets løsninger», slår han fast.

Jeg mener det blir et kunstig skille når Risan sier at humaniora i første rekke skal bistå med å forstå problemet, men ikke finne dets løsninger. Hvorfor skulle ikke humanister, som kjenner samfunnet og kulturen vi lever i, kunne bidra til å finne løsninger på klimakrisen?

Ved UiB leder professor i fransk språkvitenskap Kjersti Fløttum et prosjekt om språkets rolle i klimadebatten (LINGCLIM), finansiert gjennom SAMKUL-programmet. I formidlingen av og diskusjonen om klimaet er kommunikasjon og språkbruk viktig. Språk gjør mer enn å representere; språket influerer også holdninger og atferd, og kan skape nye virkeligheter, heter det i prosjektbeskrivelsen. Slik kan også forskningen bidra til å finne løsninger på hvordan man best kommuniserer utfordringene knyttet til klimaendringer og de ulike klimatiltakene.

EU og Horisont 2020 har lenge arbeidet med «embedding» - eller integrering - av humanistiske fag og samfunnsvitenskapen i tematiske forskningsprosjekter, slike som forskning på de store, globale samfunnsutfordringene. I en ny rapport utarbeidet av EU-kommisjonen slås det fast at man ikke har lykkes med dette i tilstrekkelig grad. Videre drøftes ulike måter å integrere disse fagene i interdisiplinære prosjekter. Med en slik tilnærming – hvor målet så og si er å «finne plass» til humaniora og samfunnsvitenskap i prosjekter – vil man neppe lykkes.

Jeg tror vi må se på dette på en annen måte. Humaniora og samfunnsvitenskapene bør være premissleverandørene når det gjelder store samfunnsutfordringer som klimakrisen. Disse fagene kan gi oss en innsikt i og forståelse av hvordan og hvorfor disse store samfunnsutfordringene oppstår. Videre tror jeg det er en feilslutning, når Risan vil overlate det å finne løsningene til teknologiske og naturvitenskapelige fag, jeg tror nemlig at humaniora og samfunnsvitenskapene også har en viktig rolle når løsninger skal finnes.

Forskning på de store, globale samfunnsutfordringene krever i stor grad radikal tverrfaglighet, hvor hele bredden av de akademiske disipliner trekkes på. Humaniora og samfunnsvitenskapene kan og skal ikke betraktes som støttefag i denne sammenhengen, snarere bør de være premissleverandører og «eie» den overordnede problemstillingen. De er sentrale både i å forstå disse utfordringene og når løsningene skal finnes. Det er viktig at humaniora selv benytter det mulighetsrommet som har oppstått med denne stortingsmeldingen til å synliggjøre og løfte frem styrkene sine og til å forklare hvordan humaniora kan spille en nøkkelrolle i tverrfaglige samarbeid. Jeg håper derfor at resultatet av den varslede stortingsmeldingen vil peke på humanioras sentrale og ledende rolle i forskning knyttet til de store, globale samfunnsutfordringene.