Olav Thon (1923—2024)

Olav Thons virke og interesse var mangfoldig. Det var mange som kjente han bedre enn meg, men i våre mange samtaler er det kanskje tre perspektiver som jeg vil fremheve og som har betydd mye for Universitetet i Oslo og for norsk høyere utdanning.

Olav var opptatt av mennesker og at den enkelte får muligheten til å utvikle seg. Utdanning sto hans hjerte nær. Olav var videre en teknologioptimist med stor tro på kunnskapens kraft, og han var kompromissløst opptatt av kvalitet. Da Olav Thon Stiftelsen ble etablert i desember 2013 ble da også utdanning og forskning inkludert i de allmennyttige formålene som skulle støttes.

Prisene var til dels nytenkende. En stor internasjonal forskningspris og støtte til nordisk samarbeid innen medisin, ble komplementert med nasjonale priser for fremragende undervisning, støtte til utdanningsrelatert forskning og støtte til studentaktiv forskning. Vi trenger virkelig å feire den fremste forskningen, men jeg tror vi like mye trenger å feire fremragende undervisning og støtte nytenkning både innen utdanning og studentinvolvering. Olav var i tillegg en stor nordist og så verdien av og støttet nordisk samarbeid. Dermed ble det alltid fine Thon-seremonier i universitetets aula hvor disse ulike perspektivene ble fremhevet og feiret med litt pomp og prakt — og med stor og ekte glede.

Olav Thon var en foregangsmann, og et eksempel på hvordan private kan utgjøre en stor forskjell i samfunnet. En velgjører av en forretningsmann som donerte formuen han hadde skapt gjennom hardt arbeid til allmennyttige formål. Betydelige deler ble donert til forskning og høyere utdanning; til kunnskap. Kunnskap som betyr mye for det enkeltes menneskes utvikling og mye for samfunnets utvikling som helhet. Effektene av slike priser er vanskelig å måle konkret, men for oss som ser hvordan for eksempel kvalitetsarbeidet innen undervisning har fått en helt annen oppmerksomhet over de seneste årene, og hvordan vi stadig evner å involvere studenter bedre i forskning, så er det åpenbart at effekten både er stor og viktig. Ressursene til de fremste forskningsmiljøene bidrar til å utvikle disse ytterligere — og det er nødvendig i den steinharde internasjonale konkurransen som jo forskning er.

Våre møter og samtaler var alltid gode; det handlet ofte om gleden over hardt, meningsfullt arbeid — det nytter ikke å ligge på latsiden. Det handlet om utdanning og forskning, men like mye om felles interesser som fjellturer, vår nære historie, om DNT, folkemusikk og ikke minst om gleden over barsk korsang. Olav støttet Den Norske Studenterssangforening (DnS) økonomisk og moralsk. Jeg møtte ham sist da DnS sang til vår felles glede fra aulatrappen 17. mai (som de foruten krigsårene har gjort siden 1864). Jeg har også hatt stor glede av å dele flere festlige DnS sangerfestkvelder med ham. Livet må feires, og det tror jeg Olav gjorde både i slike lag, men også på sin måteholdne livsvei hver dag.

Olav Thon tenkte langsiktig på den kommersielle arenaen og det gjorde han sannelig også innenfor forskning og høyere utdanning. Hans visjoner inspirerer oss alle.

Mine tanker går til Sissel og alle hans venner og nære. Tusen takk fra Universitetet i Oslo og norsk universitets- og høyskolesektor.

Svein Stølen, rektor ved Universitetet i Oslo