Et integrert kunnskaps-Norge – fritt etter Johan Sverdrup

I en avisdebatt om det såkalte 4-kravet i matematikk (for å komme inn på lærerutdanning) stilte jeg for et års tid siden statsråd Røe Isaksen spørsmålet «hvor lenge vil du kjempe mot fornuften». Statsråden tok vel dette impertinente spørsmålet med fatning, siden han nok har slik innsikt i kulturarven at han visste at den opprinnelige adressat var ingen ringere enn Henrik Wergeland. Men nå vet vi svaret på spørsmålet: Til 17. januar 2018. Da ble ansvaret for lærerutdanning overlatt en ny statsråd fra Venstre.

Som følge av den senere utvikling, ikke minst KrFs såkalte lærernorm, er hun havnet på en Uriaspost (se 2. Samuelsbok kap. 11); etter sigende ville ikke hennes partileder overta etter Røe Isaksen, for å slippe å administrere denne ordningen.

Røe-Isaksen har gitt uttrykk for at han vel vil bli husket som statsråden med fraværsgrensa. Jeg har formidlet til ham at dersom han ikke gjorde noe med lærerdekningen, ville han bli husket som statsråden som tømte utkant-Norge for lærere. Denne skjebne vil nå ramme statsråd Nybø, om hun ikke handler raskt.

Det viktigste enkeltstående dokument i norsk skolehistorie ble skrevet av venstrehøvdingen Johan Sverdrup i 1884, som et åpent brev i Dagbladet til sin kirke- og undervisningsminister Elias Blix, han med ‘Å eg veit meg eit land’. Her skisserer han et program for norsk skole som ble retningsgivende for utviklingen av en felles grunnskole og en felles videregående skole: «… et barn der går inn i en folkeskole, har utsikt til å kunne, uten tidsspillende avbrytelser eller avvikelser …, stige videre opp gjennom de forskjellige undervisningstrinn der avsluttes med Universitetet …».

Nå bør statsråd Nybø ta opp arven fra Sverdrup, og skrive slik til de politiske partiers fraksjonsledere i utdanningskomiteen:

«Som kjent har Kunnskapsdepartementet nå også fått ansvar for integreringspolitikk. Da kan ikke departementet samtidig føre en lærerutdanningspolitikk som i praksis innebærer at utkant-Norge, hva angår lærerdekning, segregeres fra resten av kunnskaps-Norge.

Utgangssituasjonen i skolen er allerede dokumentert: Av undersøkelser av såkalte skolebidrags-indikatorer for videregående skole, som måler det skolene bidrar med til elevenes læring, fremgår det at Nord-Norge er i en underklasse for seg, med vesentlig lavere skårer enn resten av landet. Et liknende bilde, om enn ikke så klart, fremgår av tilsvarende undersøkelser for grunnskolen. Slike undersøkelser vil alltid være beheftet med svakheter, men vi kan ikke se bort fra dem. Og de gir ikke hele bildet – utkant-Norge er ikke bare Nord-Norge.

Samtidig vet vi at Nord-Norge ligger på topp i bruk av ufaglærte lærere, og at de ufaglærte der i større utstrekning enn i resten av landet virkelig er ufaglærte, for så vidt som flere bare har videregående skole. 20 prosent av kommunene i Nord-Norge har nå mer enn 20 prosent ufaglærte lærere, en del har over 30 prosent.

Hva angår lærerdekning er vi ikke lenger avhengige av prognoser, men har klare tall som vil endres lite fram 2021/22: Dagens mangel, som skyldes opptakskrav som ble innført sist Venstre satt i regjering (snitt på 3,5; 3 i norsk og matte), er på snaue 4000, og selv med endring av opptaksreglene er det svært usannsynlig at mangelen vil bli mindre, siden de lærere som vil være utdannet innen 2022, allerede er under utdanning. Mangelen ville vært unngått dersom SV-statsråder i perioden 2005-2013 hadde justert gjennomsnittkravet litt ned, men det er vel fare for at andre partier hadde søkt å skåre et politisk poeng her, ved å omtale justeringen som nivåsenkning. I så måte er det ironisk at Høyres fremste utdanningspolitiker i perioden, Aspaker, nå møter seg selv i døra, som fylkesmann i et fylke med stor og sterkt økende lærermangel.

Vedtaket om masterutdanning for lærere vil innebære at det ikke produseres 3000 lærere i 2021, til erstatning for de lærere som går ut i pensjon det året. Lærernormen vil innebære opprettelse av ca 3000 stillinger, som det ikke er lærere til å fylle. Det er mulig KrF ikke har vært klar over en sekundæreffekt av normen, nemlig at en del lærere i utkant-Norge vil søke seg til de nyopprettede stillingene, som stort sett vil bli utlyst i sentrale strøk med store klasser, slik at mangelen i utkantene øker. Den såkalte avskiltingen av lærere vil nok medføre at en del lærere pensjonerer seg tidligere enn de hadde tenkt, slik at ufaglærte lærere vil måtte fylle ut også her.

I sum vil det med svært stor sannsynlighet være 10000 ufaglærte lærere i skolen om tre-fire år, hvis vi ikke gjør noe forut for årets opptak, og justerer andre vedtak. De fleste av disse lærerne vil være å finne på lavere trinn – det utdannes så vidt mange gjennom praktisk-pedagogisk utdanning at dekningen fra trinn 5 og oppover neppe vil være noe stort problem. Men mangelen på lavere trinn innebærer at mange elever vil måtte ta til takke med ufaglærte lærere i den viktige første lese-, skrive- og regneopplæringen, noe som vil forsterke bildet av utkant-Norge som en underklasse for seg, som ikke er integrert i resten av kunnskaps-Norge.

Jeg er ikke i tvil om at alle politiske partier ønsker gode lærere. Men vi må erkjenne at opptakskravene fra 2005, som ikke ble justert, er årsaken til dagens mangel, og vi må snarest justere dette vedtaket, og oppheve eller justere andre (4-krav i matte, norm, master, avskilting), slik at vi ikke på nytt i realiteten vedtar at vi skal ha lærermangel. Jeg ønsker derfor å møte i komiteen, for raskt å bli enige om justeringer der vi alle setter våre kjepphester på stallen, og finner løsninger som sikrer et integrert kunnskaps-Norge. Vi kan ikke drive symbolpolitikk på bekostning av småskole-elever i utkantene. Jeg har allerede registrert at der er bevegelse i noen partier på de punkter som må drøftes og justeres.»

Det er gammel god Venstre-tradisjon å styrke utkantene. Igjen Sverdrup: siktemålet er å «…bringe landsbygdens skole så vidt mulig frem til jevnbyrdighet med byskolen …». Jevnbyrdig skole fordrer jevnbyrdige lærere.​