Vi håper boken beveger fagfeltet

(Dette innlegget ble holdt under lanseringen av ny grunnbok i sosialt arbeid i oktober).

I dette innlegget vil jeg ta et meta-perspektiv på bokprosjektet og grunnboka Sosialt arbeid. Det er kanskje litt vel pretensiøst. La meg likevel stille spørsmålet: hvilke overordnete spørsmål har vi som redaktører forholdt oss til når jeg nå ser tilbake? Det var ikke sånn at vi startet med å diskutere: Det og det skal vi gjøre og på bestemte måter. Selv om vi jo hadde overordnete diskusjoner til å begynne med, betyr ikke det at vi gjorde akkurat det vi hadde bestemt oss for.

Når jeg stiller et slikt spørsmål (hva slags type kunnskapsprosjekt har dette vært), gjør jeg det som en deltager – hvilket gir et annet utgangspunkt enn hvis jeg ikke hadde vært deltager. Som intern kan jeg også inkludere deler av skriveprosessen og diskusjonene.

Jeg tenker slik: Når vi stoppet opp; når teksten buttet, måtte vi ta viktige diskusjoner og justere kompassnålen og stille oss spørsmål som: Er det samsvar mellom det som står skrevet og vår intensjon? Er vi på rett vei? Disse spørsmålene resulterte i diskusjoner som jeg i dag vil kalle for signifikante. (Det er ikke for å være jålete, men George Herbert Meads begrep om signifikante symboler og situasjoner er det jeg tenker på her).

Nå i etterkant vil jeg si at visse situasjoner, diskusjoner ble betydningsfulle når jeg ser på det ferdige produktet. Mens arbeidet sto på, opplevdes de som om de nærmest var akupunkturpunkter – det var vondt så lenge diskusjonene varte, men det gjorde godt etterpå. De ble omdreiningspunkt og synliggjorde viktige veivalg i arbeidet. Så i det følgende vil jeg ta for meg tre overordnete perspektiver synliggjort gjennom diskusjoner som ble som signifikante symboler og situasjoner.

Sosialt arbeid – et samfunnsvitenskapelig fag

Når man spør sosialarbeidere – erfarne så vel som mindre erfarne om sosialt arbeid er et samfunnsvitenskapelig fag, er svaret som regel positivt. Ja, Sosialt arbeid er et samfunnsvitenskapelig fag med en praksiskomponent, heter det ofte. Det var vårt utgangspunkt også. Men posisjonen skulle ikke bare besvares med et ja- nei, ei heller være et honnørutsagn. Posisjonen skulle ha eller få konsekvenser.

Vi har ønsket å plassere sosialt arbeid på den samfunnsvitenskapelige arenaen med en selvfølgelighet, uten å begrunne det, heller ikke argumentere for hvorfor denne posisjonen er riktig, ei heller sutre eller klage over mangel på en slik plassering i andre publiseringer. Det ville betydd en forsvarsposisjon som lett kunne undergrave det vi ønsket å oppnå.

Denne posisjoneringen måtte følges opp språklig. For eksempel: Vi registrerte tidlig at vi omtalte sosialt arbeid på ulike måter – som et fag, et fagfelt, fagområde, en disiplin, en profesjon osv. Vi hadde alle erfaringer fra møter etter møter på våre respektive arbeidsplasser som alle drev med akademisk sosialt arbeid, at sosialt arbeid ble omtalt som noe så spesielt at det ikke liknet på noe annet. Nærmest som en første kjærlighet. «Jammen i sosialt arbeid gjør vi det sånn eller sånn», heter det som om det var en evig sannhet.

Hvordan skulle vi benevne det? Vi vinglet – mens sjangeren krevde konsistens. Hvilke av betegnelsene var gjensidig utelukkende? Og hvordan fange opp særtrekkene? Hvis vi kalte sosialt arbeid en disiplin, ville det bety at vi utelot praksisdelen eller at vi fikk smekk på fingeren fra Blindern?

En slik diskusjon hadde vi flere ganger, men den ble først signifikant da vi for n’te gang skulle ta for oss de første kapitlene som rammet inn boka. Da var vi nødt til å bestemme oss fordi det fikk konsekvenser for hele boka. Vi endte opp med å si at sosialt arbeid er et fag, en disiplin og en profesjon. Faget sosialt arbeid befinner seg i et felt der sosialt arbeid utøves. Som akademisk disiplin viser det til en kunnskapsbase som undervises på universitet og høgskoler og som profesjon handler det om at det også inngår et håndverk der sosialarbeideren utøver sin kunnskap i praksis.

Vektlegging av det sosiale i sosialt arbeid

Hvis noen spurte meg om å stå på ett ben og si hva som er det aller viktigste bidraget med boka, ville jeg svare vektleggingen av det sosiale i endringsarbeidet med individer, grupper eller samfunn. På ulike måter og i forskjellige kapitler kommer vi tilbake til det sosiale som utgangspunkt for sosialt arbeid. Mange vil kanskje synes det er unødvendig. Det gjør ikke vi.

Her tar vi et dypdykk i historien og med den i ryggen trekker vi frem hvordan både personen og «environment» som Mary Richmond kalte det, må være tilstede når man utøver det sosiale arbeidet. Senere var det Gordon Hamilton som omformet eller utviklet Richmonds begrep til: personen i situasjonen.

Vi har latt historien bli en ledetråd i vår tenking og selv om mye av historien plasseres i kapittel 3, går den igjen flere steder. Vi ville ha med oss historien når vi så fremover og snakket om innvandring, media, ny teknologi og globalisering for å nevne noe.

Hva menes så med å inkludere det sosiale? Vi hadde fått tilbakemelding fra noen utvalgte lesere (også kalt konsulenter) at boka vektla det sosiale i for stor grad slik vi kjenner det fra sosiologi og på den måten ble det per definisjon ikke sosialt arbeid, men sosiologi.

Hva betyr det sosiale i sosialt arbeid? Og er det sånn at sosiologi har et eierskap til alt som er sosialt? Eller var tilbakemeldingen et uttrykk for at vi nettopp hadde klart det vi ønsket – å vektlegge det sosiale, men at det var forskjellen til slik mye ble beskrevet før, som nå ble påpekt? Eller hadde konsulenten rett og slett et poeng i at vi hadde gått for langt i forsøket på å skape en forskjell? For oss ble diskusjonen signifikant.

Når det gjaldt det sosiale var vi av den oppfatning at sosialt arbeid hadde hatt en for stor slagside i forrige århundre mot individet uten å se det i sammenheng med omgivelsene, kontekst. Forrige århundre har vært preget nærmest av en revolusjon når det gjelder individets plass i samfunnet og sosialt arbeid har blitt tatt av en slik bølge. Slike bølger er det vanskelig å stå imot. Og kanskje nettopp fordi fagets teorigrunnlag har vært sparsomt og nokså usynlig i perioder. Men her har altså vi gått til historien og funnet at selv den så individopptatte Richmond, fokuserte på environment, omgivelser eller det sosiale, når hun skrev sine tidlige verk. Derimot har ettertiden, underkommunisert dette. Det ville vi endre på.

Prosesser

Kanskje den aller viktigste diskusjonen vi hadde, og som varte over flere versjoner innsendte bidrag, handlet om uttrykket: hjørnesteiner i sosialt arbeid. Kunne vi ramme inn deler av boka gjennom å påpeke det viktigste ved sosialt arbeid og uttrykke det som hjørnesteiner? 

Da vi møtte motstand, prøvde vi oss med begrep som pilarer, reisverk ol. Det kunne være som knagger der vi hang opp de viktigste begrepene. Vi så for oss en student som hadde glemt det meste av pensum, ja, så ville hun i alle fall huske hjørnesteinene.

Nei, sa vår redaktør og diskusjonene som fulgte ble signifikante for både struktur og innhold. Hva dreiet diskusjonene seg om? Jo, uttrykk som pilarer, hjørnesteiner, reisverk eller knagger var for statiske og inkluderte ikke endring. De ga gale assosiasjoner og var rett og slett gammeldagse.

Hvis vi mente at vi ville ha frem det prosessuelle, måtte vi vise det - språklig så vel som strukturelt. Jeg mistenker at diskusjonen også handlet om at vår redaktør var lei av alle de bøkene hun hadde bidratt til, som strukturerte stoffet rundt: hjørnestener.

Disse diskusjonene dreiet seg derimot om noe annet - begrepsparet prosess kontra statisk. Hjørnesteiner ville vektlagt det statiske og lett blitt til honnørord. Et godt tegn på honnørord er at når de nevnes, går stemmen ned og det forventes ikke ytterligere kommentarer. Relasjoner kunne være et slikt honnørord. Det kommer av relasjoner, heter det ofte. Eller: hva driver sosialt arbeid med? «Relasjoner», er svaret. Toneleie senkes, smilet understreker enigheten og begge parter føler seg riktig så bra. De er enige med andre ord.

Men la oss stille spørsmålet: Hva er det ved relasjoner som er så viktig i sosialt arbeid? Er det brukerens relasjon til sosialarbeideren eller sosialarbeiderens relasjon til brukeren? Ofte behandles de som minste felles multiplum- vi har en så god relasjon … (underforstått hvordan kan brukeren være så misfornøyd?). Og nesten aldri stilles det da spørsmål ved hvordan det kan ha seg at hjelperen kan svare på vegne av den andre, brukeren.

Alt dette ikke for å si at relasjoner ikke er viktig. Men som statisk honnørord, nokså uten verdi. Relasjoner kan være noe man jobber igjennom, noe man jobber med, og noe man arbeider i. Relasjoner er ikke noe opphøyd. Relasjoner er et arbeidsredskap (handlingsredskap) som sosialarbeideren bruker for å prøve å gi brukeren nye erfaringer like mye som journalisten som bruker relasjonen til intervjusubjektet for å få belyst saken på en så god måte som mulig. Relasjoner er også en forståelsesmåte. Derimot har relasjoner som honnørord fått leve videre uten teoretiske konfrontasjoner i for lang tid.

Relasjoner ville vært en av våre hjørnesteiner. Men ved å løfte begrepet ut av en statisk reisverkstruktur, stilte vi mer spørsmål om hva er det ved relasjonsprosesser, bevegelser der relasjoner inngår – på ulike nivå og i forskjellige sammenhenger?

For å få tak i prosessene har vi introdusert begrepene tolknings- og handlingsredskap. Det er forskjell på hva sosialarbeideren bruker for forstå – altså som tolkningsredskap og hva sosialt arbeid bruker for å handle – altså handlingsredskap. Disse henger sammen samtidig som de er separate og tolkningen kommer alltid foran handlingen.

Dette er noen smakebiter på hvilke spørsmål vi fire redaktører har holdt på med i de siste fire årene. (Spørsmål som sosialt arbeids plass blant samfunnsvitenskapene – hvilket selvfølgelig også inkluderer forholdet mellom teori og praksis – noe jeg ikke nevnte her); det sosiale i sosialt arbeid og sosiale prosesser og de utfordringer – språklige og kognitivt). Vår intensjon har vært å komme med en bok som vi håpet skulle bevege fagfeltet. Så nå ser vi fram til diskusjonene.

Les også professor Mona Sandbæks innlegg: Kunnskapsbygging i sosialt arbeid